Hvordan har det gått med den tradisjonelle julefeiringen?

«Julen var en hyggelig tid for oss barn,» forteller Rita og tenker tilbake på 1930-årene. «Alle gikk i kirken, og der sang vi de populære julesalmene. Når vi kom hjem, stekte mor en kalkun, og etterpå fikk vi julepudding og krem. Vi trodde oppriktig at det var Jesu fødselsdag vi feiret. Men forholdene har forandret seg. Det virker som om mange barn nå bare er opptatt av julenissen som kommer med gaver.»

Av Våkn opp!s medarbeider i Storbritannia

I ÅRENES løp har julefeiringen gjennomgått mange forandringer — og det ikke bare i den senere tid. Allerede i 1836 sa den engelske forfatteren Charles Dickens: «Det finnes folk som vil si at julen ikke betyr det samme for dem som før.»

Det vil kanskje overraske noen å høre at julen ikke alltid har vært en populær begivenhet. I det 19. århundre, da Dickens skrev, var folk mindre opptatt av julen enn tidligere. De fleste engelske aviser ignorerte den i begynnelsen av århundret.

Dickens og hans noe eldre amerikanske motstykke, Washington Irving, gikk inn for å idealisere julen. Hvorfor? Ikke bare for å gjenopprette gamle tradisjoner, men også, iallfall for Dickens’ vedkommende, for å vekke lesernes forståelse for de underprivilegertes harde livsvilkår og derved bedre dem.

Den harde virkelighet i det 19. århundre

Samtidig med at den industrielle revolusjon førte til velstand for noen, førte den også med seg slum, skitt og elendighet og et umenneskelig slit. I 1844 skrev Friedrich Engels: «Alle større byer har et eller flere slumstrøk hvor arbeiderklassen er stuet sammen . . . ute av syne for de heldigere stilte klassene.»

I Storbritannias fabrikklov av 1825, som bare gjaldt bomullsspinneriene, heter det at ingen i et bomullsspinneri bør ha lengre arbeidstid enn 12 timer på hverdager og ni timer på lørdager. I 1846 hevdet historikeren Thomas Macaulay at et slikt intenst tungarbeid førte til at «sinnets vekst ble hemmet, og at det ikke ble tid til sunn utfoldelse og intellektuell utvikling».

Midt oppe i disse sosiale og moralske problemene i det 19. århundre ble julefestlighetene gjenopplivet.

Dickens og julen

Charles Dickens var en foregangsmann når det gjaldt å vekke samfunnets sosiale samvittighet og gjøre folk oppmerksom på de fattiges problemer. I sin klassiske roman A Christmas Carol, som ble utgitt i 1843, gjorde Dickens behendig bruk av sin kunnskap om juletradisjonene for å oppnå denne hensikten.

Denne boken ble en umiddelbar suksess, og den ble solgt i tusenvis av eksemplarer. Året etter ble dramatiserte utgaver av fortellingen oppført på ni teatre i London. Julaften 1867 leste Dickens selv opp fra boken i Boston i Massachusetts i USA. I forsamlingen satt en herr Fairbanks, en fabrikkeier fra Vermont, som sa til sin kone: «Etter å ha hørt Dickens lese fra A Christmas Carol i kveld føler jeg at jeg bør slutte å holde fabrikken i gang første juledag, slik vi hittil har gjort.» Han holdt ord. Året etter gav han dessuten sine ansatte en kalkun til jul og lot dette bli en ny tradisjon.

Kommersialiseringen av julen

Det ble etter hvert alminnelig å gi barmhjertighetsgaver i forbindelse med julen. Velgjørende stiftelser delte for eksempel ut kull til fattige enker, og store godseiere kunne gi gaver i form av penger og mat. Julen ble snart — i teorien — en anledning da alle klasser kunne komme sammen i sosial harmoni. Ved at skillelinjene mellom rik og fattig bevisst ble gjort mindre tydelige på denne tiden av året, fikk mange døyvet sin samvittighet.

En rekke juletradisjoner ble enten gjenopplivet eller skapt. De første julekortene dukket for eksempel opp i 1843, og etter hvert som det ble billigere å trykke, ble det et stort marked for denne artikkelen. Juletreet, som representerer en mye eldre tradisjon, økte også sterkt i popularitet etter at prins Albert, dronning Victorias gemal, innførte den tyske skikken å pynte trærne med glitter og stas og lys.

Handelsvirksomhet ble stadig sterkere knyttet til julen. I vår tid, vel et århundre senere, er julen blitt så kommersialisert at det vekker alminnelig bekymring. Derved oppstår spørsmålet: Hvordan var julen opprinnelig?

Julens opprinnelse

Så sent som i desember i fjor hadde den amerikanske avisen The Chicago Tribune en førstesideartikkel hvor det ble redegjort for julens historiske bakgrunn. Det het der: «Den høytiden som nå ifølge beklagelser fra kristent hold er blitt overtatt av kommersialismen, kan paradoksalt nok føres tilbake til en hedensk fest som ble overtatt av kristendommen.

Etter de opplysninger som foreligger, ble julen for første gang feiret som Jesu Kristi fødselsdag over 300 år etter at Jesus ble født. I det fjerde århundre ble kristendommen den offisielle religion i Romerriket, og historikerne antar at de kristne henla Jesu fødselsdag til den 25. desember for at den skulle falle sammen med de ikke-kristnes høytid.

Professor Russell Belk ved University of Utah har sagt at ’de foretrakk å slutte seg til feiringen av de hedenske høytidene og forsøke å overta dem framfor å kjempe mot dem . . . De hedenske festlighetene som de kristne overtok, var romernes saturnalia — som var karnevalsaktige løyer forbundet med at folk gav gaver — og senere julefeiringen i England og Tyskland, som var en markering av vintersolverv’.

Det har gått opp og ned med julens popularitet i århundrenes løp. I en periode nedla puritanerne forbud mot julefeiring i England og Amerika fordi de var imot den løssluppenheten som var knyttet til julen. Om forholdene henimot midten av 1800-tallet har Belk sagt: ’Julen var i faresonen, den tapte i popularitet.’ Han sa at religiøse ledere bifalt en innsprøytning av handelsvirksomhet, i forbindelse med gaveutveksling og julenisseopptreden, fordi det førte til en gjenopplivelse av høytiden.

Belk sa videre at denne gjenopplivelsen for en stor del tillegges den engelske forfatteren Charles Dickens, som i ’A Christmas Carol’ fra 1843 beskriver en forvandlet Scrooge som er blitt en gavmild giver.»

Hvordan forholder det seg med juleskikkene?

Det sies om Dickens at han «likte all slags julestas». Men hvor kommer alle juleskikkene og all julestasen fra?

Avisen New York Newsday for 22. desember 1992 kom med noen interessante opplysninger om dette. Avisen siterte fra John Mosleys bok The Christmas Star: «’De tidlige kirkelederne holdt ikke jul i desember spesielt for å feire Kristi fødsel,’ sier [Mosley]. ’Det var deres måte å markere vintersolverv på’, vinterens vendepunkt, da solen stanser sin ferd mot sør og vender nordover igjen og kommer med nytt lys.

I julens symboler finner vi vitnesbyrd om dette, sier Mosley. Det mest påfallende er bruken av grønne planter, som symboliserer liv i en tid med mørke og kulde. ’Den mest iøynefallende grønne planten er juletreet,’ sier han. ’Og nordeuropeerne feiret solverv i skogen; de tilbad trær. Det å benytte juletreet er derfor egentlig å gå tilbake til den dyrkelse av trær som fant sted i forhistorisk tid.’

Mosley sier også: ’Hva henger du på trærne? Lys. Lys minner om solen og symboliserer solen. Det blir gjort med tanke på solens gjenfødelse og lysets tilbakekomst etter solvervet. De viktigste tingene som inngår i markeringen av solvervet overalt, er lys og grønne planter.’

Han tilføyer at den 25. desember ’også var den opprinnelige datoen for vintersolverv, og at mye av det vi nå foretar oss, og som vi betrakter som forholdsvis nye juleskikker, faktisk kan spores tilbake til solvervsfestene’.»

Musikk er også noe som kjennetegner julefeiringen. Det er derfor ikke overraskende at den romerske saturnaliafesten var berømt for den løssluppenhet og lystighet den ble feiret med, deriblant dans og sang. At mange av vår tids juleskikker skriver seg fra fortidens saturnalia, betviles ikke lenger blant historikere.

Dyp bekymring

Erkebiskopen av Canterbury, dr. George Carey, beklaget seg over den «viktorianske Charles Dickens-julen». Hvorfor? «Jeg er bekymret for at våre barn skal bli påvirket av kommersialismen,» sa han.

Ifølge den skotske avisen The Scotsman mener den anglikanske biskopen David Jenkins at julens kommersialisme driver folk til randen av nervesammenbrudd. «Vi tilber griskheten, og julen blir griskhetens og dårskapens fest,» sa han. Og han fortsatte: «Vanlige mennesker kommer i en sørgelig situasjon ved å stifte gjeld med kredittkortene sine. . . . Det er stadig flere eksempler på at folk etter jul fortviler og kommer opp i familiekrangler. Julefeiringen skaper i stadig høyere grad flere vanskeligheter enn den er verd.»

Det engelske kirkebladet The Church Times kom med en treffende oppsummering av problemene i forbindelse med julen: «Vi trenger å bli frigjort fra den store bakkanistiske orgien vi har latt den bli!»

Hva er løsningen?

Du kan begynne å betrakte julen som det den er, en hedensk høytid som med urette blir utgitt for å være Jesu fødselsdag, og unnlate å ha noen befatning med den. Dette gjorde Rita, den kvinnen som er nevnt i begynnelsen av denne artikkelen. Hun ble et av Jehovas vitner, og hun er nå forent med over 4 500 000 andre vitner som tar fullstendig avstand fra julen.

Det er selvfølgelig ikke alltid lett å følge en handlemåte som er annerledes enn den folk flest følger. (Jevnfør Matteus 7: 13, 14.) Det ovennevnte kirkebladet erkjente: «Det krever mot av en mann, kvinne eller familie å treffe en beslutning om å la være å delta i en høytid som våre omgivelser med så stor intensitet dytter på oss.»

Mange som har besluttet seg for å «la være å delta», er enig i dette. Men de vet også et en inderlig kjærlighet til sannheten har gitt dem både den nødvendige impuls og den nødvendige styrke til å treffe og holde fast vet et slikt standpunkt. Det samme kan du gjøre — hvis det er det du vil.

[Ramme på side 17]

Visste du dette?

* Jesus ble ikke født den 25. desember.

* Hyrdene i Israel hadde sauene sine under tak midt på vinteren, og ikke ute på marken om natten.

* ’Vismennene’ var i virkeligheten magikere, astrologer, og de besøkte Jesus da han var i småbarnsalderen, ikke da han var nyfødt.

* Bibelen sier ikke noe sted at de kristne skal feire Jesu fødsel. Det gis derimot en uttrykkelig befaling om at de skal minnes hans død.

[Ramme på side 18]

Hvorfor Jehovas vitner ikke feirer jul og fødselsdager

The Witness, en avis som blir utgitt av det katolske erkebispedømme i Dubuque i Iowa i USA, brakte følgende innlegg i sin spørrespalte:

«Min kone har bedt mine ti barn om å hjelpe til ved feiringen av min 80-årsdag.

Men to av barna er Jehovas vitner og sier at de ikke feirer fødselsdager fordi de lever i samsvar med det eksempel Jesus satte for oss, og i samsvar med Bibelen.

De sier at verken Jesus eller noen av de første kristne feiret fødselsdager. Det var en hedensk tradisjon som de kristne ikke ville ha noen befatning med. Det ble betraktet som en hedensk tradisjon på Kristi tid og må betraktes på samme måte i vår tid.»

Presten John Dietzen besvarte dette slik: «Jeg forstår at dette er vondt for deg, men de opplysningene du kommer med, er korrekte. Denne saken dreier seg om én av mange forskjeller mellom Jehovas vitners og andre kristne trossamfunns oppfatninger og handlemåte.

I overensstemmelse med denne oppfatningen feirer deres medlemmer ikke engang jul, delvis fordi det dreier seg om en feiring av Jesu fødselsdag, men også fordi den kristne julen, tydeligvis i det fjerde århundre, ble henlagt til vintersolvervsdagen (ifølge den gamle julianske kalender), som tidligere var en viktig hedensk festdag.»

[Bilderettigheter på side 16]

Julenissen: Thomas Nast/Dover Publications, Inc. 1978

Juletre og strømper: Gamle juleillustrasjoner/Dover Publications, Inc.