Ektemenn og hustruer — snakker de virkelig på hver sin måte?
TENK deg at Roy kom ruslende inn på Toms kontor, synlig tynget av bekymringer. Tom så vennlig på kameraten og ventet på at han skulle si noe. «Jeg vet ikke om jeg kan klare å få denne avtalen i land,» sukket Roy. «Det har dukket opp så mange vanskeligheter, og ledelsen legger virkelig stort press på meg.» «Hva bekymrer du deg for?» spurte Tom tillitsfullt. «Du vet at du er den beste mannen til denne jobben, og det vet de i ledelsen også. Bare ta den tiden du trenger. Dette er da ikke så ille; har du hørt om det som skjedde forrige måned? . . .» Tom fortalte humoristisk om sin egen lille fiasko, og litt senere gikk kameraten leende og lettet ut av kontoret. Tom var glad for at han hadde kunnet hjelpe.
Tenk deg også at Tom, da han kom hjem denne ettermiddagen, med én gang merket at hans kone, Eva, var opprørt. Han hilste spesielt muntert på henne og ventet så på at hun skulle si hva som var i veien. Etter en spent, isende taushet utbrøt hun: «Jeg klarer ikke mer! Den nye sjefen er en tyrann!» Tom fikk henne til å sette seg, la armen omkring henne og sa: «Kjære deg, du må ikke ta slik på vei. Det er jo bare en jobb. Alle sjefer er slik. Du skulle ha hørt hvordan sjefen min brukte seg i dag. Hvis det blir for ille, kan du jo bare slutte.»
«Du bryr deg ikke om hvordan jeg føler det!» sa Eva skarpt. «Du hører aldri på meg! Jeg kan ikke slutte, for du tjener ikke nok penger!» Hun løp gråtende inn på soverommet. Tom stod sjokkert utenfor den stengte døren og lurte på hva som hadde skjedd. Hvorfor fikk hans trøstende ord to så forskjellige reaksjoner?
En kjønnsforskjell?
Noen vil si at forskjellen i disse illustrasjonene skyldes én enkel sannhet: Roy er mann; Eva er kvinne. Språkforskere tror at kommunikasjonsvansker i ekteskapet ofte skyldes kjønnsforskjeller. Bøker som You Just Don’t Understand (Du forstår bare ikke) og Men Are From Mars, Women Are From Venus (Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus) fremmer den teori at menn og kvinner kommuniserer på klart forskjellige måter, selv om de snakker samme språk.
Da Jehova skapte kvinnen av mannen, var hun åpenbart ikke bare en lett modifisert kopi. Mannen og kvinnen var konstruert på en utsøkt og omtenksom måte for at de skulle utfylle hverandre — fysisk, følelsesmessig, mentalt og åndelig. I tillegg til disse medfødte forskjellene kommer innviklede forhold som gjelder den enkeltes oppdragelse og livserfaring, og det at folk blir formet av kultur, miljø og samfunnets syn på hvordan en mann eller kvinne skal være. Alt dette gjør at vi kan skille ut visse mønstre for hvordan menn og kvinner kommuniserer. Men en «typisk mann» eller «typisk kvinne» lar seg vanskelig definere og finnes kanskje bare i psykologibøkene.
Kvinner blir gjerne framhevet for sin følsomhet, men også mange menn viser stor ømhet når de har med andre å gjøre. Logisk tenkning blir kanskje i høyere grad tilskrevet menn, men mange kvinner har en utpreget analytisk innsikt. Det er derfor umulig å karakterisere ethvert trekk som enten utelukkende mannlig eller strengt kvinnelig. Men én ting er sikkert: Å ha innsikt i hverandres perspektiv kan utgjøre forskjellen mellom fredelig sameksistens og åpen krig, særlig i ekteskapet.
Den daglige utfordringen som kommunikasjon mellom mann og kvinne i ekteskapet byr på, er formidabel. Mange forstandige ektemenn kan bekrefte at det tilsynelatende enkle spørsmålet «Hva synes du om den nye frisyren min?» kan være nokså farlig. Mange diplomatiske hustruer har lært å unnlate å si gjentatte ganger: «Hvorfor spør du ikke bare noen om veien?» når ektemannen ikke finner fram når de er ute og reiser. I stedet for å kritisere de tilsynelatende særegenhetene hos ektefellen og hardnakket holde fast ved sine egne — «det er bare slik jeg er» — vil kjærlige ektefeller prøve å trenge under overflaten. Dette er ikke en kald undersøkelse av hverandres måte å kommunisere på, men et varmt blikk inn i hverandres hjerte og sinn.
Akkurat som ethvert menneske er unikt, så er også enhver forening av to enkeltpersoner i ekteskapet unik. På grunn av ens ufullkomne menneskenatur oppnår en ikke virkelig enhet ved en tilfeldighet; det krever hardt arbeid. Det er for eksempel lett å anta at andre betrakter ting på samme måte som vi. Vi dekker ofte andres behov slik vi selv ville ha ønsket å få dem dekket, kanskje fordi vi prøver å følge den gylne regel: «Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» (Matteus 7: 12) Men Jesus mente ikke at det du vil, må være godt nok for andre. Du ønsker jo at andre skal gi deg det som du har behov for. Da bør også du gi dem det som de har behov for. Dette er spesielt viktig i ekteskapet, hvor begge parter har lovt å dekke hverandres behov i størst mulig utstrekning.
Eva og Tom har avlagt et slikt løfte. Og de har vært lykkelig gift i to år. Men selv om de føler at de kjenner hverandre nokså godt, oppstår det av og til situasjoner som avdekker en gapende kommunikasjonskløft som det ikke kan bygges bro over bare med gode intensjoner. «Visdom i hjertet gir klokskap [innsikt, NW] i tale,» sier Ordspråkene 16: 23. Ja, innsikt når det gjelder kommunikasjon, er den nøkkelen vi trenger. La oss se hvilke dører den åpner for Tom og Eva.
En manns synsvinkel
Tom ferdes i en konkurransepreget verden hvor enhver mann må finne sin plass i en sosial orden, enten som underordnet eller som overordnet i en gitt situasjon. Kommunikasjon tjener til å befeste hans posisjon, kompetanse, ekspertise og menneskeverd. Hans uavhengighet er dyrebar for ham. Så når noen gir Tom ordrer på en forlangende måte, reiser han bust. Det skjulte budskapet «Du gjør ikke jobben din» gjør ham opprørt, selv om det skulle gjelde en fornuftig anmodning.
Tom kommuniserer hovedsakelig for å utveksle opplysninger. Han liker å snakke om fakta, ideer og nye ting han har lært.
Når Tom lytter, avbryter han sjelden den som snakker, heller ikke med små reaksjoner som «hm, jaha», fordi han tilegner seg opplysninger. Men hvis han er uenig i noe, nøler han ofte ikke med å si det, spesielt til en kamerat. Det viser at han er interessert i hva kameraten sier, og i å undersøke alle muligheter.
Hvis Tom har et problem, vil han helst finne en løsning selv. Derfor trekker han seg kanskje bort fra alle andre og alt annet. Eller kanskje han prøver å koble av med en eller annen atspredelse for å glemme problemet en stund. Han drøfter det bare hvis han søker råd.
Hvis en mann kommer til Tom med et problem, slik Roy gjorde, forstår Tom at det er hans oppgave å hjelpe og sørge for at kameraten ikke føler seg udugelig. Han forteller vanligvis om noen av sine egne problemer når han gir råd, slik at kameraten ikke skal føle seg alene.
Tom liker å gjøre ting sammen med venner. For ham er kameratskap å gjøre noe sammen.
Hjemmet er for Tom et tilfluktssted i tilværelsen, et sted hvor han ikke lenger må snakke for å vise at han er noe, et sted hvor han blir godtatt, vist tillit, elsket og verdsatt. Likevel føler Tom av og til behov for å være alene. Det trenger ikke å ha noe å gjøre med Eva eller noe hun har gjort. Han trenger bare litt tid for seg selv. Tom finner det vanskelig å åpenbare sine bekymringer, sin usikkerhet og sine plager for Eva. Han vil ikke at hun skal engste seg. Det er hans oppgave å ta seg av henne og beskytte henne, og han må vite at hun stoler på at han vil gjøre det. Selv om Tom vil ha støtte, vil han ikke ha medlidenhet, for det får ham til å føle seg udugelig og unyttig.
En kvinnes perspektiv
Eva ser seg selv som en enkeltperson i en verden av sosiale forbindelser mellom mennesker. For henne er det viktig å etablere slike forhold og styrke båndene i dem. Å snakke er et viktig middel til å skape et nært forhold og styrke det.
Å føle avhengighet faller naturlig for Eva. Hun føler seg elsket hvis Tom finner ut hva hun mener, før han tar en avgjørelse, men hun ønsker at han skal ta ledelsen. Når hun må treffe en avgjørelse, liker hun å rådføre seg med ham, ikke nødvendigvis for at han skal fortelle henne hva hun skal gjøre, men for å vise sitt nære forhold og sin tillit til ham.
Det er svært vanskelig for Eva å si rett ut at hun trenger noe. Hun vil ikke mase på Tom eller få ham til å tro at hun er ulykkelig. I stedet venter hun på at han skal legge merke til hva hun trenger, eller kanskje hun kommer med små hint.
Når Eva snakker med noen, er hun opptatt av små detaljer og stiller mange spørsmål. Dette er naturlig fordi hun er følsom og sterkt interessert i mennesker og mellommenneskelige forhold.
Når Eva lytter, avbryter hun den som snakker, med små kommentarer, nikk eller spørsmål for å vise at hun følger med og er interessert i hva han eller hun sier.
Hun bestreber seg på å forstå intuitivt hva andre trenger. Å tilby hjelp uten å være spurt er en fin måte å vise kjærlighet på. Hun ønsker spesielt å hjelpe Tom til å utvikle seg og gå framover.
Når Eva har et problem, kan hun føle seg overmannet. Hun må snakke, ikke så mye for å finne en løsning, men for å uttrykke sine følelser. Hun har behov for å vite at noen forstår henne og bryr seg om henne. Når Evas følelser kommer i kok, kan hun komme med generelle, dramatiske uttalelser. Hun mener det ikke bokstavelig når hun sier: «Du hører aldri på meg!»
Evas beste barndomsvenn var ikke en som hun gjorde ting sammen med, men en som hun snakket med om alt mulig. I ekteskapet er hun derfor ikke på langt nær så opptatt av å gjøre ting sammen med noen som av å ha en medfølende tilhører hun kan dele sine følelser med.
Hjemmet er et sted hvor Eva kan snakke uten å bli fordømt. Hun nøler ikke med å åpenbare sine bekymringer og problemer for Tom. Hvis hun trenger hjelp, skammer hun seg ikke for å innrømme det, for hun stoler på at Tom støtter henne og bryr seg så mye om henne at han vil lytte.
Eva føler seg vanligvis elsket og trygg i ekteskapet. Men av og til — uten noen synlig grunn — begynner hun å føle seg utrygg og uelsket og får et sterkt behov for kameratskap og forsikringer om at hun er elsket.
Ja, Tom og Eva, som er motstykker til hverandre, er nokså forskjellige. Forskjellene skaper et potensiale for alvorlige misforståelser, selv om begge har de beste intensjoner om å elske og støtte den andre. Hvis vi fikk høre hvordan hver av dem betraktet den situasjonen som er beskrevet ovenfor, hva ville de da ha sagt?
Hva de så med sine egne øyne
«Med det samme jeg kom inn døren, merket jeg at Eva var opprørt,» ville Tom ha sagt. «Jeg gikk ut fra at hun ville fortelle hvorfor, når hun var rede til det. For meg virket ikke problemet så stort. Jeg tenkte at hvis jeg bare hjalp henne til å forstå at hun ikke trengte å være så opprørt, og at løsningen var enkel, så ville hun føle seg bedre. Det såret meg virkelig da hun sa: ’Du hører aldri på meg!’, enda jeg hadde hørt på henne. Jeg følte at hun gav meg skylden for at hun var så frustrert.»
«Hele dagen hadde vært en eneste stor katastrofe,» ville Eva ha forklart. «Jeg visste at det ikke var Toms skyld. Men da han kom hjem og var så munter, følte jeg at han ignorerte at jeg var opprørt. Hvorfor spurte han ikke hva som var i veien? Da jeg fortalte ham om problemet, sa han egentlig at jeg var dum, og at hele saken var en bagatell. I stedet for å si at han forstod hvordan jeg følte det, ville han være ’reparatør’ og si hvordan jeg skulle løse problemet. Jeg ville ikke ha noen løsning, jeg ville ha sympati!»
Stikk i strid med hva dette midlertidige bruddet kunne tyde på, er Tom og Eva svært glad i hverandre. Hva slags innsikt vil hjelpe dem til å gi tydelig uttrykk for denne kjærligheten?
Å se med hverandres øyne
Tom følte at det ville være påtrengende av ham å spørre Eva hva som var i veien, så han gjorde naturlig nok mot henne det han vil at andre skal gjøre mot ham. Han ventet på at hun skulle åpne seg og snakke. Men nå var Eva ikke bare opprørt på grunn av problemet, men også på grunn av at Tom så ut til å ignorere hennes ønske om støtte. Hun betraktet ikke hans taushet som et uttrykk for mild respekt — for henne virket det som om han ikke brydde seg. Da Eva endelig snakket, lyttet Tom uten å avbryte. Men hun følte at han egentlig ikke hørte på henne. I stedet for å vise empati pekte han på en løsning. Det var for henne som om han sa: ’Det du føler, er ikke riktig; du overreagerer. Ser du ikke hvor enkelt det er å løse dette lille problemet?’
Så annerledes det ville ha vært hvis de begge hadde kunnet se tingene fra den andres synsvinkel! Da kunne det ha gått omtrent slik:
Tom kommer hjem og ser at Eva er opprørt. «Hva er i veien, kjære?» spør han mildt. Tårene begynner å renne, og ordene bare strømmer ut. Eva sier ikke: «Alt sammen er din skyld!», og hun antyder heller ikke at Tom ikke gjør nok. Tom holder henne tett inntil seg og hører tålmodig på henne. Når hun er ferdig, sier han: «Det er trist at du er lei deg. Jeg skjønner hvorfor du er så opprørt.» Eva svarer: «Takk for at du hørte på meg. Jeg føler meg mye bedre nå som jeg vet at du forstår.»
Dessverre er det mange ektepar som ganske enkelt velger å skille seg i stedet for å løse problemene. Mangel på kommunikasjon er i mange tilfelle «den skyldige» når et ekteskap går i oppløsning. En krangel er som en eksplosjon som ryster ekteskapet i dets grunnvoller. Hvordan skjer dette? Den neste artikkelen viser hvordan det skjer, og hvordan en kan unngå det.