Er skjæra egentlig en tyv?

DA DEN italienske komponisten Rossini skrev operaen «La gazza ladra» (Den tyvaktige skjære) i 1817, trodde han nok at skjæra er en tyv. Det er også andre som har samme oppfatning av denne utadvendte fuglen. «Som noen irriterende lømler hører skjærene med blant de lekne ugagnskråkene» i det vestlige USA, sier Book of the North American Birds. Disse skjærene var kjent andre steder, men ble oppdaget i USA under den berømte Lewis og Clark-ekspedisjonen i 1804—1806, som åpnet veien vestover. Medlemmer av ekspedisjonen sa at skjærene kom inn i teltene deres og stjal mat.

Det finnes forskjellige skjærearter i Europa, Asia og Nord-Amerika. Skjæra er vanligvis en stor fugl, opptil 56 centimeter lang, med et tydelig svart-hvitt-mønster på vingene og kroppen. Den har en lang, grønnglinsende hale og et sterkt nebb. Skjærene lever gjerne i grupper og forsvarer ivrig sitt territorium, også mot mennesker.

Ved første øyekast kan det se ut som om den skjæra vi har her til lands, bare er svart med hvit buk og hvite felt på vingene. Men når en tar den i nærmere øyesyn, kan en se noen strålende, glinsende farger — et fiolett og grønt skjær på kroppen og de lange halefjærene, som også er litt bronsjefarget ved tuppen. Halen utgjør over halvparten av fuglens totale lengde.

I Australia har de en fugl som på engelsk betegnes som en skjære, men som egentlig er den svartryggede plystrefuglen. Et sikkert tegn på at en befinner seg i Australia, er at en hører fløytetonene til denne plystrefuglen. Den har hvite flekker på den glinsende ryggen, gumpen og vingene og under halen.

Er så skjæra en tyv? Boken Song and Garden Birds of North America sier: «I det vestlige USA er skjæra lenge blitt foraktet som en tyv og en åtseleter.» Men det ligger en kompliment i den siste bemerkningen. Hvordan det? Åtseletere fjerner rester av døde fugler og dyr. Enten skjæra er uthengt eller verdsatt, er den enda en av de 9300 fugleartene som beriker og forskjønner jorden.