Haitis «pepperkakehus»

AV VÅKN OPP!s MEDARBEIDER PÅ HAITI

HAITIS sjarmerende «pepperkakehus» hører ikke hjemme i et eventyr. De er virkelige nok. Men malt som de er, i grønt, gult, rødt, blått og rødbrunt, og med sin fremmedartede eleganse og gammeldagse skjønnhet bærer de preg av å være hentet ut av en eventyrbok.

Deres arkitektoniske stil kombinerer elegante trekk med solid konstruksjon av treverk eller mur eller en blanding av begge deler. Noen har store vinduer ut mot framspringende, overbygde balkonger, som hviler på trestolper. Noen ganger pynter søyler av tre eller betong med kjerner av jern store gallerier som fører ut til hagen. Alt sammen er prydet med pene, kniplingsaktige trearbeider, og små runde vinduer, værhaner og kupler skaper en eventyratmosfære.

I begynnelsen av vårt århundre var slike «pepperkakehus» populære blant middelklassen i dette karibiske landet. De kostnadene som var forbundet med importen av slike materialer som gul murstein, asbestskifer og amerikansk bekfuru, gjorde husene for dyre for det brede lag av folket. I dag er disse husene historiske severdigheter som trekker skuelystne til Port-au-Prince og andre byer. Besøkende beundrer det kunstferdig utskårne treverket, som er laget i sveitserstil. Denne pyntede pepperkakehusstilen som ble utviklet i Amerika etter at tredreiebenken ble oppfunnet, gjorde det mulig.

Fransk innflytelse

Arkitekten Paul Mathon, sønn av León Mathon, en av pionerene innen pepperkakehusstilen, sa en gang til Våkn opp!, idet han pekte på en annen slags innflytelse som hadde gjort seg gjeldende i utviklingen av disse fargesprakende husene på Haiti: «Hvor rart det enn kan høres ut når det er snakk om bygninger som er yngre enn 100 år gamle, så er faktisk opprinnelsen deres usikker. Selv om vi ikke kan underslå den innflytelse sveitserstilen har hatt, må vi se etter inspirasjonskilden på de skolene hvor de som har fremmet byggingen av ’pepperkakehusene’, har gått. Fransk innflytelse gjør seg tydelig gjeldende, selv om man har tilpasset seg haitiansk dagligliv, kultur og klima.»

Haitianske arkitekter som fikk sin opplæring i Frankrike, innførte denne byggestilen på Haiti. Paul Mathon sier: «De lærte opp ingeniører og formenn til å sette planene deres ut i livet. Tresløydskolene frambrakte eksperter i treskjæring. Og det lå også en kunstnerisk ånd i luften som oppmuntret til spredningen av denne typen arkitektur. I tidens løp forsvant alt dette. Etterligningene har vært av dårlig kvalitet.»

Arkitekturen gir et godt grunnlag for å bygge tilstrekkelig kjølige boliger i tropeklimaet. Takhøyden er dobbelt så stor som i nyere bygninger. Det gir rom for bedre luftsirkulasjon, og dette gjør husene kjøligere. De brede dørene og vinduene med persienner i sin fulle lengde skaper god ventilasjon i hvert rom. Den omfattende bruken av treverk i kledningen av gulv og vegger isolerer også godt mot varmen utendørs. Men likevel taper disse husene terreng i forhold til nyere byggestiler.

Museumsobjekter

Tilgjengeligheten av moderne klimaanlegg har tydeligvis dempet begeistringen for disse husene. Betongbygninger foretrekkes på grunn av holdbarheten, ettersom trehus gradvis ender opp som tomme skall fordi de blir angrepet av termitter. Men noen arkitekter anvender selvsagt pepperkakehusstilen i nye, mer holdbare bygninger, og andre restaurerer gamle «pepperkakehus» og bruker betong for at reisverket skal bli mer varig.

Men til tross for dette vil ikke «pepperkakehusene» gjenvinne sin gamle glans, selv om noen fortsatt er flotte residenser. Det ser ut til at de til syvende og sist er dømt til å måtte overleve som museumsobjekter — kunstferdige og elegante påminnelser om en enestående haitiansk arkitektur.