Trompeten — fra slagmarken til konsertsalen

PÅ KONG ABIAS tid falt Judas soldater i bakhold. De var omgitt av 800 000 soldater, dobbelt så mange som de selv var. Det virket som om de var redningsløst fortapt. Plutselig skar lyden av trompeter gjennom luften. Adrenalinet strømmet gjennom årene, og mennene fra Juda satte i et rungende krigsrop og stormet til kamp. Med alle odds mot seg slo de fienden. — 2. Krønikebok 13: 1—20.

Så oppildnende det må ha vært å høre disse trompetene! Det minnet sikkert judeerne om et løfte som Jehova hadde uttalt: «Når dere drar i krig i deres eget land mot en fiende som går til angrep, skal dere blåse alarm på trompetene. Da vil Herren [Jehova, NW] deres Gud komme dere i hu, så dere blir berget fra fiendene.» (4. Mosebok 10: 9) Trompetsignalet var et uttrykk for at judeerne stolte på Jehova, og de ble velsignet for sin tillit.

Trompetens historie strekker seg enda mye lenger tilbake i tiden enn til denne hendelsen, som er omtalt i Bibelen. Metalltrompeten kan spores tilbake til Egypt, til omkring 2000 år før Kristus. Disse trompetene var ganske forskjellig fra dem vi har i dag. La oss se hvordan det fascinerende instrumentet har utviklet seg opp gjennom tiden.

Tidlige stadier

Ordet «trompet» er avledet av det gamle franske ordet trompe, som kan bety elefantsnabel. De første trompetene lignet tydeligvis på en elefantsnabel. Den greske dikteren Aiskhylos (525—456 f.v.t.) omtalte trompetlyden som «øredøvende». Trompeten ble bare brukt til å blåse signaler i forbindelse med krig, begravelser og festlige anledninger og dessuten ved idrettskonkurranser og andre offentlige begivenheter.

I Israel brukte man den til å blåse militære signaler, men også til å spille musikk i templet. Dyktige håndverkere fikk i oppdrag å lage kvalitetsinstrumenter i sølv. I templet spilte trompetblåserne så unisont at det var som om «én mann lot én lyd tone ut [i fullkommen harmoni, Today’s English Version]». — 2. Krønikebok 5: 13, NW.

Så trompetene i Israel var slett ikke primitive. De var ikke ubehagelige for verken øyne eller ører. Men man kunne bare spille et begrenset antall toner på dem, noe som også gjaldt de trompetene som de omkringliggende nasjonene hadde. Det skulle gå flere hundre år før trompeten ble mer anvendelig.

Utviklingen fram til den moderne trompeten

For å utvide trompetens toneområde måtte man forandre den en del. Først forlenget man den. Man resonnerte som så at et lengre instrument ville gjøre det mulig å spille flere toner. Ett trompetinstrument i middelalderen (kalt buisine) var faktisk 1,8 meter langt! Vi skjønner jo at det måtte være et upraktisk instrument å spille på. På 1300-tallet fikk trompeten derfor en S-form, slik at den ble mer håndterlig. Omkring hundre år senere var den blitt bøyd i en avlang sløyfe.

Den nye trompeten kunne frambringe flere toner, men bare i det øvre registret. Disse tonene var vanskelige å nå. Men noen begynte å skrive musikk for klarino, som egnet seg til stemmer i det øvre registret. En av de berømte komponistene i denne epoken var Johann Sebastian Bach (1685—1750).

Etter hvert ble trompeten utstyrt med ekstra rørstykker, kalt bøyler. Filosofien var enkel: Ytterligere rørstykker forlenget luftsøylen, noe som gav et større toneområde. Bøylene gjorde det mulig å senke stemmingen på trompeten fra F og helt ned i B.

På Wolfgang Amadeus Mozarts tid (1756—1791) var det derfor slutt på å spille klarino i det høye toneleiet. Klarinetten behersket det høye toneregistret forholdsvis uanstrengt, mens trompeten nå erobret midtregistret.

Den nye trompeten var anvendelig. Men også den var uhåndterlig å spille på, for man måtte bruke begge hender for å justere bøylene. Det var derfor ønskelig med flere forandringer.

En trompet med klaffer

Omkring 1760 gjorde en russisk musiker ved navn Kolbel en oppdagelse som representerte et gjennombrudd. Han laget et hull nær klokken på trompeten og dekket det med en klaff med pute på. Klaffen hindret luften i å slippe igjennom, og når han åpnet den, hevet han tonen et halvt tonetrinn. I 1801 forbedret en trompetist i Wien, Anton Weidinger, Kolbels design. Han laget en trompet med fem klaffer. Endelig fantes det en trompet som det var mulig å få fram alle tonene i skalaen på, og som det samtidig var lettere å spille på.

Det var imidlertid en kjedelig hake også ved Weidingers trompet. Når man åpnet klaffene, gikk det ut over resonansen i instrumentet. Den særegne klangen ble forvrengt. Klaffetrompeten slo derfor aldri helt igjennom. Den ble snart forkastet til fordel for en helt ny trompetdesign.

Den første ventiltrompeten

I 1815 kjøpte Heinrich Stölzel i Schlesien opp patenten på en trompet med pistonger, eller ventiler. På grunn av de strategisk plasserte hullene ville hver ventil lede luftsøylen ut av hovedpassasjen og inn i en tilkoblet bøyle. På den måten kunne man bruke en hvilken som helst kombinasjon av bøyler av forskjellig lengde. Og fordi ventilene var fjærbelastet, var man straks klar til å spille en ny tone.

Til å begynne med hadde man problemer med å få den nye trompettypen riktig stemt. Med tiden ble imidlertid disse feilene korrigert, og ventiltrompeten har beholdt sin posisjon helt fram til i dag.

Anerkjent for sin allsidighet

Trompeten har en plass i så å si all slags musikk. Den fungerer godt sammen med den menneskelige stemme og andre instrumenter. På grunn av den heroiske, militære klangen passer den godt til fanfarer og marsjer. Samtidig har den en klar, vibrerende resonans som egner seg godt til både orkestermusikk, operaer og jazz. Og på grunn av de klangfulle, lyriske egenskapene passer den ypperlig til ballader og viser og brukes ofte som soloinstrument.

Ja, trompeten har en lang historie bak seg. Den er ikke lenger bare et signalhorn i soldatens hånd. Nå kan den brukes til å skape stor musikalsk kunst — iallfall når det er en virtuos trompetist som spiller. Du har utvilsomt hatt glede av å lytte til den, uansett hva slags musikk du liker best. Vi kan virkelig være takknemlig mot vår Skaper for at han har gitt menneskene evnen til å finne opp slike musikkinstrumenter som trompeten!

[Bilderettigheter på side 17]

Klaffetrompet og trekkbasun: Encyclopædia Britannica/11. utgave (1911)