Foreldre som kidnapper barna sine

CHERYL ble i årevis mishandlet av sin mann, både med voldsomme slag og psykisk terror.a Da han til slutt også bedrog henne med en annen kvinne, søkte hun skilsmisse. Domstolen tilkjente henne hele foreldreansvaret for barna, og freden begynte å senke seg over tilværelsen hennes etter hvert som hun fikk orden på livet sitt igjen — inntil en dag da telefonen ringte. Det var hennes eksmann. Han sa: «Hvis du ønsker å se barna dine igjen, må du gå med på å gifte deg med meg igjen.»

Barna til Cheryl var blitt kidnappet på den måten at de ikke fikk reise tilbake til sin mor etter en måneds besøk hos faren i hans hjemland.

I sin fortvilelse søkte Cheryl hjelp hos det amerikanske utenriksdepartementet, som ikke fant noen juridisk utvei til å få barna hennes tilbake fra det andre landet. Den følelsen av total hjelpeløshet hun hadde lidd under i de årene hun ble mishandlet, kom nå tilbake. Hun sa: «Det er nesten likedan. Du vet ikke hvordan du skal få en ende på det.»

«Psykisk vold»

Det at en far eller mor kidnapper sitt eget barn, er blitt betegnet som «en ytterst alvorlig form for psykisk vold» begått mot den andre av foreldrene og barnet. Carolyn Zogg, som er leder i «Child Find», en amerikansk organisasjon som hjelper foreldre til å finne savnede barn, sier følgende om slike kidnappere: «Mange foreldre som gjør dette, gjør det for å hevne seg, og de tar hevn på den verst mulige måten og på det området som sårer mest. Dette området er det som betyr mest for den [av foreldrene som har foreldreansvaret] — det dyrebareste de har, barna deres. . . . De tenker ikke på barnet, bare på seg selv og på å ta hevn.»

Det som skjer når et barn blir kidnappet, er ikke bare at den av foreldrene som blir fratatt barnet, blir rasende, fortvilt, hjelpeløs og redd, men også nesten alltid at barnets følelsesmessige stabilitet til en viss grad blir ødelagt. Noen ganger tvinges slike barn til å leve på stadig flukt. De må unngå å knytte nære kontakter, og de er nødt til å høre på nedsettende bemerkninger og løgner om den andre av foreldrene. En slik opplevelse kan skape en rekke forstyrrelser, for eksempel sengevæting, søvnløshet, klengete atferd, frykt for vinduer og dører og sterk redsel. Også hos større barn kan den skape sorg og raseri.

I USA er det hvert år over 350 000 foreldre som bemektiger seg et barn i strid med avgjørelsen om barnefordeling, eller som unnlater å bringe barnet tilbake til fastsatt tid etter reglementert samvær. I over 100 000 av disse tilfellene blir barnet holdt skjult hos et medlem av familien i den hensikt å avskjære barnets kontakt med den andre av foreldrene for godt. Noen blir brakt ut av staten eller til og med ut av landet.

Andre grunner

Er det alltid et ønske om gjenforening eller hevnlyst som får foreldre til å bortføre barna sine? Michael Knipfing i «Child Find» forteller at noen foreldre er redd for å tape kampen mot sin eksektefelle om foreldreansvaret, og at de «handler overilt av frykt». Det kan også hende at saken om hvem som skal ha foreldreansvaret, er avgjort, og at det oppstår frustrasjon fordi den ene parten nekter den andre det samvær med barnet som vedkommende har rett til. Knipfing sier: «Hvis du elsker barnet ditt og blir nektet samvær med det, kan du lett komme til å tenke at du ikke har noe annet alternativ enn å gripe tak i barnet og løpe.»

Han sier også at ’folk flest ikke overskuer konsekvensene av å kidnappe et barn. De forstår ikke at de vil få problemer med å skaffe seg en jobb. Det blir utstedt arrestordre på dem. De tror at konflikten bare gjelder dem og motparten. De forstår ikke at politiet kommer inn i bildet. De trenger to advokater i stedet for én fordi de nå også blir siktet for et kriminelt forhold i tillegg til at de har en sivilsak gående om hvem som skal ha foreldreansvaret for barnet’.

Noen foreldre har kanskje en mistanke om at barnet deres blir mishandlet av den andre av foreldrene. Hvis rettsvesenet arbeider sent, vil en desperat mor eller far kanskje ta saken i sin egen hånd uten hensyn til konsekvensene. Slik var det i tilfellet med fem år gamle Hilary Morgan. En barnepsykiater anbefalte at Hilarys besøk hos faren burde opphøre, siden han mente at det forelå «klare og overbevisende» tegn på at faren misbrukte henne. Men domstolene fant at det ikke kunne fastslås med sikkerhet at det hadde funnet sted overgrep, og bestemte at far og datter fortsatt kunne være sammen alene. Dr. Elizabeth Morgan, Hilarys mor, trosset rettens avgjørelse og holdt datteren skjult. Den som kidnapper i en slik situasjon og flykter for å beskytte barnet, får gjerne mange sympatierklæringer fra offentligheten.

Elizabeth Morgan mistet imidlertid sin praksis som kirurg, måtte sitte over to år i fengsel og pådrog seg en samlet gjeld på over 1,5 millioner dollar for å kunne betale leger og advokater. Hun uttalte til U.S.News & World Report: «Ekspertene forteller meg at barnet mitt nå ville ha vært mentalt ødelagt for livet hvis jeg ikke hadde stanset overgrepene. . . . Jeg måtte gjøre den jobben som rettsvesenet nektet å gjøre: redde barnet mitt.»

Når det gjelder foreldre som bortfører sine egne barn, kommer forskerne Greif og Hegar med en uttalelse som utvilsomt er ganske treffende: «Dette er overmåte kompliserte saker som i likhet med et dypt vannhull fortoner seg litt forskjellig alt etter hvilken synsvinkel man ser det fra. Hver gang man stirrer ned i vannet, oppdager man noe nytt.» — When Parents Kidnap—The Families Behind the Headlines.

I tillegg til de barna som blir kidnappet av en av foreldrene eller av fremmede, finnes det millioner av andre barn over hele verden som forsvinner — barn som blir kastet ut, og barn som rømmer hjemmefra. Hvem er de, og hva skjer med dem?

[Fotnote]