Kan du stole på Guds løfter?

JEHOVA GUD, vår Skaper, har alltid holdt ord. «Jeg har talt . . . og lar det skje,» sier han. (Jesaja 46: 11) Etter at Guds tjener Josva hadde ledet israelittene inn i det lovte land, skrev han: «Av alt det gode Herren hadde sagt til Israels ætt, var det ingen ting som slo feil. Alt ble oppfylt.» — Josva 21: 45; 23: 14.

Fra Josvas tid og fram til da Messias stod fram, ble flere hundre profetier som var inspirert av Gud, oppfylt. En mann som prøvde å gjenoppbygge Jeriko, fikk for eksempel en straff som var forutsagt flere hundre år i forveien. (Josva 6: 26; 1. Kongebok 16: 34) Et annet eksempel er et løfte som det tilsynelatende var umulig å oppfylle, nemlig at de sultende innbyggerne i Samaria skulle få rikelig å spise dagen etter at løftet ble gitt. I 2. Kongebok, kapittel 7, kan du lese om hvordan Gud oppfylte dette løftet.

Verdensmakters oppkomst og fall

Gud inspirerte noen bibelskribenter til å skrive ned detaljerte opplysninger om flere verdensmakters oppkomst og fall. Han brukte for eksempel sin profet Jesaja til å forutsi at det mektige Babylon skulle bli omstyrtet, nesten 200 år før det skjedde. Det ble faktisk oppgitt at det var mederne, som allierte seg med perserne, som skulle erobre dette riket. (Jesaja 13: 17—19) Noe som er enda mer bemerkelsesverdig, er at profeten navngav perserkongen Kyros som den som skulle lede erobringen, selv om Kyros ikke engang var født da profetien ble nedskrevet! (Jesaja 45: 1) Men det er ikke alt.

Profeten Jesaja forutsa også hvordan erobringen av Babylon skulle bli gjennomført. Han skrev at byens beskyttende vannmasser, elven Eufrat, skulle tørke ut, og at «ingen [av Babylons] porter skal holdes stengt». (Jesaja 44: 27 til 45: 1, EN) Alle disse detaljerte forutsigelsene gikk i oppfyllelse, slik historieskriveren Herodot forteller.

Mens Babylon fremdeles var på høyden av sin makt, brukte Gud også sin profet Daniel til å fortelle om de verdensmaktene som skulle etterfølge Babylon. Daniel fikk et syn hvor han så en symbolsk vær med to horn som klarte å nedkjempe alle andre «dyr». Daniel etterlater ingen tvil om hvem væren med to horn representerer, for han skriver at den «er kongene av Media og Persia». (Daniel 8: 1—4, 20) Og akkurat som forutsagt ble Medo-Persia den neste verdensmakten etter å ha beseiret Babylon i år 539 f.v.t.

Det neste Daniel så i dette synet fra Gud, var «en geitebukk . . . [med] et stort horn i skallen». Daniel fortsetter sin beskrivelse: ’Jeg så hvordan den kom helt bort til væren, stanget til den og brakk begge hornene på den, og ingen kunne berge væren. Geitebukken fikk veldig makt. Men nettopp som den var på det sterkeste, ble det store hornet brukket av, og det vokste opp fire andre horn i stedet.’ — Daniel 8: 5—8.

Guds Ord etterlater ingen tvil om hva alt dette betyr. Legg merke til forklaringen: «Den raggete bukken er kongen av Javan [Hellas]. Det store hornet den hadde i skallen, er den første kongen. Når dette hornet ble brukket av, og det vokste opp fire andre isteden, betyr det at det skal oppstå fire kongeriker av hans folk, men de skal ikke ha samme kraft som han.» — Daniel 8: 21, 22.

Historien viser at denne ’kongen av Hellas’ var Aleksander den store. Etter hans død i 323 f.v.t. ble hans rike etter hvert delt mellom fire av hans generaler — Selevkos I Nikator, Kassander, Ptolemaios I og Lysimakhos. Nøyaktig som Bibelen hadde forutsagt, ’vokste det opp fire andre horn isteden’. Og som forutsagt fikk ingen av dem så stor makt som Aleksander hadde hatt. Ja, oppfyllelsen har vært så bemerkelsesverdig at slike profetier i Bibelen er blitt omtalt som «historie skrevet på forhånd».

Løftet om Messias

Gud gav ikke bare et løfte om at en messias skulle befri menneskene for virkningene av synd og død; han uttalte også en mengde profetier som skulle identifisere den lovte Messias. La oss se på noen av de profetiene som ble oppfylt på Jesus, og som han ikke hadde noen mulighet til selv å påvirke oppfyllelsen av.

Flere hundre år i forveien var det forutsagt at den lovte Messias skulle bli født i Betlehem, og at han skulle bli født av en jomfru. (Sammenlign Mika 5: 1 med Matteus 2: 3—9, og Jesaja 7: 14 med Matteus 1: 22, 23.) Det var forutsagt at han skulle bli forrådt for 30 sølvstykker. (Sakarja 11: 12, 13; Matteus 27: 3—5) Det var også forutsagt at ikke et ben i hans kropp skulle bli knust, og at det skulle bli kastet lodd om klærne hans. — Sammenlign Salme 34: 21 med Johannes 19: 36, og Salme 22: 19 med Matteus 27: 35.

Noe som er av spesielt stor betydning, er at Bibelen forutsa når Messias skulle komme. Guds Ord sa: «Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem, inntil en salvet, en fyrste, står fram, skal det gå sju uker og to og seksti uker.» (Daniel 9: 25, EN) Ifølge Bibelen utgikk ordet om å gjenreise og ombygge Jerusalem i kong Artaxerxes’ 20. regjeringsår. Av verdslige historiske kilder framgår det at dette var i år 455 f.v.t. (Nehemja 2: 1—8) Disse 69 årsukene utløp 483 år senere (7 × 69 = 483), i år 29 e.v.t. Det var nettopp det året Jesus ble døpt og salvet med hellig ånd og ble Messias, eller Kristus!

Det er verdt å legge merke til at folket på Jesu tid ventet at Messias skulle framstå på den tiden, slik den kristne historieskriveren Lukas forteller. (Lukas 3: 15) De romerske historieskriverne Tacitus og Sveton, den jødiske historieskriveren Josefus og den jødiske filosofen Filon bekrefter at folk gikk i forventning om dette. Også Abba Hillel Silver erkjenner at «Messias var ventet omkring den andre fjerdepart av det første århundre etter Kristus». Han sier at grunnen til det var «den tids populære tidsregning», som delvis var basert på Daniels bok. — A History of Messianic Speculation in Israel.

I betraktning av disse opplysningene bør det ikke overraske oss at Bibelen også viser når Messias skulle vende tilbake og begynne å herske som konge. Kronologiske opplysninger i Daniels profeti pekte fram mot den tiden da «Den Høyeste» skulle overgi herredømmet over jorden til «den ringeste av alle mennesker», Jesus Kristus. (Daniel 4: 17—25; Matteus 11: 29) Så blir det nevnt en tidsperiode på «sju tider», sju profetiske år, og det er blitt regnet ut at denne tidsperioden utløp i 1914.a

Tidspunktet for verdens ende ikke oppgitt

Nå er imidlertid 1914 bare det året da Kristus skulle begynne å herske ’blant sine fiender’. (Salme 110: 1, 2; Hebreerne 10: 12, 13) Åpenbaringsboken i Bibelen viser at Kristus ved begynnelsen av sitt styre skulle kaste Satan Djevelen og hans engler ned til jorden. Disse onde åndene ville forårsake store problemer på jorden i «en kort tidsperiode» før Kristus skulle tilintetgjøre dem. — Åpenbaringen 12: 7—12.

Det er viktig å merke seg at Bibelen ikke oppgir noen dato for når den ’korte tidsperioden’ skulle slutte, og når Kristus skulle gå til handling for å fullbyrde dommen over Guds fiender i Harmageddon. (Åpenbaringen 16: 16; 19: 11—21) Som den foregående artikkelen påpekte, oppfordret Jesus sine etterfølgere til å være beredt, nettopp fordi ingen vet hvilken dag dette skal skje. (Markus 13: 32, 33) Når noen går ut over det Jesus sa, slik noen av de første kristne i Tessalonika og andre etter dem gjorde, vil de altså komme med falske, eller unøyaktige, forutsigelser. — 2. Tessaloniker 2: 1, 2.

Korrigeringer nødvendig

Da 1914 nærmet seg slutten, ventet mange kristne at Kristus skulle komme igjen og ta dem med til himmelen. I et foredrag som A. H. Macmillan, en av bibelstudentene, holdt den 30. september 1914, sa han derfor: «Dette er sannsynligvis det siste offentlige møte jeg taler ved, da vi jo alle snart kommer hjem [til himmelen] nå.» Macmillan tok selvsagt feil, men det var ikke siste gang han eller andre av bibelstudentene hadde forventninger som ikke ble innfridd.

Bibelstudentene, som siden 1931 er kjent som Jehovas vitner, trodde også at visse storslåtte bibelske profetier ville bli oppfylt i 1925. De mente at den jordiske oppstandelse ville begynne da, og at fortidens trofaste, for eksempel Abraham, David og Daniel, da ville vende tilbake. Av nyere dato er at mange Jehovas vitner antok at begivenheter knyttet til begynnelsen av Kristi tusenårige styre kunne begynne å finne sted i 1975. Forventningene var basert på den forståelsen at det sjuende årtusen av menneskenes historie ville begynne da.

Disse feilaktige oppfatningene betydde ikke at det var noe galt med Guds løfter, at Gud hadde begått en feil. På ingen måte! Som i tilfellet med noen av de kristne i det første århundre skyldtes de feilaktige oppfatningene at mennesker hadde unnlatt å gi akt på Jesu advarsel: ’Dere vet ikke når tiden er.’ At man kom til uriktige konklusjoner, skyldtes ikke ondsinnethet eller troløshet mot Kristus, men et brennende ønske om å få se oppfyllelsen av Guds løfter i sin egen levetid.

I tråd med dette uttalte A. H. Macmillan senere: «Jeg lærte at vi må innrømme våre feil og fortsette å granske Guds Ord for å bli mer opplyst. Uansett hvilke justeringer vi fra tid til annen vil måtte gjøre hva våre synspunkter angår, vil ikke det forandre den nåderike foranstaltningen som gjenløsningen er, og Guds løfte om evig liv.»

Ja, Guds løfter er til å stole på! Det er vi mennesker som har en tendens til å feile. De sanne kristne vil derfor være innstilt på å vente, i lydighet mot Jesu befaling. De vil holde seg våkne og rede til Kristi uavvendelige komme som Guds domsfullbyrder. De vil ikke la falske forutsigelser sløve deres sanser og få dem til å overse den sanne advarselen om verdens ende.

Hva så med troen på at denne verden går sin ende i møte? Er det noe som viser at det vil skje snart, i vår tid?

[Fotnote]

[Bilde på side 7]

Det ble forutsagt konkrete detaljer vedrørende Babylons fall

[Bilder på side 9]

Mange av profetiene om Jesus var av en slik art at han umulig kunne ha ordnet det slik at de ble oppfylt på ham