Pavens besøk i FN — hva ble oppnådd?

DA PAVE Johannes Paul II fløy over Atlanteren for å tale i FN i New York, passerte han en personlig milepæl. Han hadde da tilbakelagt over en million kilometer på sine reiser rundt om i verden. Det var den 4. oktober 1995, og dette var hans 68. utenlandsreise som pave. Han er uten tvil den mest bereiste paven i den romersk-katolske kirkes historie.

Paven ankom til Newark internasjonale flyplass i New Jersey denne regnfulle onsdagen omgitt av det mest omfattende sikkerhetsapparat som noen gang har vært satt i verk i forbindelse med en standsperson. Det ble anslått at omkring 8000 representanter for de føderale myndigheter og byens myndigheter hadde fått i oppdrag å beskytte paven. Dette apparatet, som en melding omtalte som «et sinnrikt laget, beskyttende ryggskjold», innbefattet helikoptre og scuba-dykkere.

Hva var bakgrunnen for besøket?

I sin tale på flyplassen minnet paven om at hans forgjenger, pave Paul VI, hadde talt til FNs generalforsamling og kommet med et rop om fred: «Ingen krig igjen. Aldri mer krig!» Johannes Paul II sa at han hadde vendt tilbake «for å gi uttrykk for [sin] dype overbevisning om at de idealer og intensjoner som for et halvt århundre siden var årsak til at FN ble opprettet, er mer nødvendige enn noensinne i en verden som søker etter en mening».

I kveldsbønnene i Sacred Heart-katedralen i Newark gav paven igjen uttrykk for sin støtte til FN, idet han sa: «Denne organisasjonen er til for å tjene menneskenes felles beste, og det er derfor passende at paven taler i den som et vitne om det håp som er knyttet til evangeliet.» Han tilføyde: «Vår bønn om fred er derfor også en bønn for De forente nasjoner. Den hellige Frans fra Assisi . . . framstår som en som virkelig elsket fred og arbeidet for fred. La oss be om at han må gå i forbønn for De forente nasjoners arbeid for rettferdighet og fred over hele verden.»

I sin tale til FN lovpriste paven de ikkevoldelige forandringene som i 1989 fant sted i Øst-Europa, hvor flere land hadde fått friheten tilbake. Han oppmuntret til «sann patriotisme», som han omtalte som noe som ikke er det samme som «trangsynt og avvisende nasjonalisme». Han talte om de urettferdige forholdene i det nåværende system og sa: «Når millioner av mennesker lider på grunn av en fattigdom som betyr hunger, underernæring, sykdom, analfabetisme og nedverdigende forhold, må vi . . . minne oss selv om at ingen har rett til å utnytte en annen til sin egen fordel.»

Så sa han: «Hvordan kan vi, når vi nå blir stilt overfor disse enorme utfordringene, unnlate å anerkjenne den rolle De forente nasjoner spiller?» Han sa at FN må «bli et moralsk senter hvor alle verdens nasjoner føler seg hjemme». Han understreket behovet for å fremme «solidariteten i hele den menneskelige familie».

Virkelig fred — fra hvilken kilde?

Det er ikke tvil om at han gav uttrykk for mange edle synspunkter. Men henledet han noen gang i sin lange tale de verdslige ledernes oppmerksomhet på Guds løsning på menneskenes problemer — Guds rikes styre med Kristus Jesus som konge? (Matteus 6: 10) Nei. I sin tale til FN siterte han faktisk ikke Bibelen en eneste gang. Han sa i stedet at «vi i det neste århundre og i det neste årtusen ved hjelp av Guds nåde kan bygge en sivilisasjon som er mennesket verdig, en sann frihetens kultur». For dem som studerer Bibelen, kan et slikt synspunkt kanskje høres ut som en gjentagelse av noe som ble uttalt av dem som bodde i det gamle Babel for over 4000 år siden, og som trodde at de kunne holde menneskene forent ved menneskelige midler. «’Kom,’ sa de, ’la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn!’» (1. Mosebok 11: 4) Sett fra denne synsvinkelen er det således menneskenes politiske ledere som, representert ved FN, skal bygge en ny sivilisasjon basert på frihet.

Hva sier så Bibelens profetier om de menneskelige regjeringenes framtid og om FN? Daniels bok og Åpenbaringen viser oss klart og tydelig hvilken framtid som venter dem. Daniel profeterte at Gud i de siste dager ville opprette sitt rike, og sammenlignet det med en stor stein som ’ble revet løs, men ikke av menneskehender’. Hva ville det føre til? «På den tid da disse kongene rår, skal himmelens Gud opprette et rike som aldri i evighet går til grunne. . . . Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det bestå i evighet.» Menneskenes regjeringer vil bli erstattet med ett rettferdig styre over alle mennesker. — Daniel 2: 44, 45.

Hvordan kommer det til å gå med FN? Åpenbaringen, kapittel 17, beskriver FN (og organisasjonens forgjenger, Folkeforbundet, som ikke fikk særlig lang levetid) som et skarlagenrødt villdyr som «skal gå bort til tilintetgjørelse». (Åpenbaringen 17: 8)a Jehovas kilde til virkelig fred er ikke noe ufullkomment menneskelig redskap. De som tror på et slikt redskap, kan nok være oppriktige, men det forandrer ikke på den saken. Virkelig fred vil komme gjennom Guds lovte rike, med Kristus Jesus, som ble oppreist til liv i himmelen, som konge. Det er grunnlaget for oppfyllelsen av Guds løfte i Åpenbaringen 21: 3, 4: «Se, Guds telt er hos menneskene, og han skal bo hos dem, og de skal være hans folk. Og Gud selv skal være hos dem. Og han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke skal sorg eller skrik eller smerte være mer. De ting som var før, er forsvunnet.»

Hvor stor virkning hadde besøket?

Når paven i sine taler kom med hentydninger til Bibelen, ble da troende katolikker oppmuntret til å ta fram biblene sine for å se at henvisningene stemte? Faktum er at de aller færreste hadde med seg en bibel. Og det var sjelden paven kom med noen direkte skriftstedshenvisninger, slik at det kunne bli lettere for tilhørerne å følge med i Bibelen.

Da paven talte til 83 000 på Giants Stadium i New Jersey, sa han for eksempel: «Vi venter på at Herren skal komme tilbake og dømme de levende og de døde. Vi venter på at han skal komme tilbake i herlighet, på at Guds rike skal komme i all sin velde. Det er den oppfordringen vi stadig får i Salmene: ’Vent på Herren med mot; vær tapre og vent på Herren.’» Men hvilket skriftsted i Salmene var det han siterte? Og hvilken Herre siktet han til — Jesus eller Gud? (Jevnfør Salme 110: 1.) Ifølge Vatikanets avis, L’Osservatore Romano, siterte han Salme 27: 14, som har denne tydeligere ordlyden: «Sett ditt håp til Jahve, vær sterk, la ditt hjerte være modig, sett ditt håp til Jahve.» (The Jerusalem Bible) Ja, vi bør sette vårt håp til Jahve, til Jehova, Herren Jesu Gud. — Johannes 20: 17.

Har det katolske presteskap og de katolske ledere for øvrig i historiens løp fremmet freden blant nasjonene? Har den katolske lære bidratt til å løse etniske, rasemessige og stammemessige uoverensstemmelser nasjonene imellom? Massakrene i Rwanda i den østlige delen av Sentral-Afrika i 1994 og de senere års ødeleggende kriger i det tidligere Jugoslavia er tydelige eksempler på at trosoppfatninger vanligvis ikke kan fjerne det dype hat og de rotfestede fordommer som kan skjule seg i menneskers hjerte. Det at folk på en overfladisk måte én gang i uken bekjenner sine synder, eller det at de er regelmessig til stede ved messen, kan heller ikke forandre den måten de tenker og handler på. Det som skal til, er en langt dypere innflytelse, en innflytelse som gjør seg gjeldende når Guds Ord får synke ned i den troendes hjerte og sinn.

Den forandring som finner sted hos en sann kristen hva oppførselen angår, skyldes ikke en følelsesmessig reaksjon som er satt i sving av religiøse ritualer, men snarere en fornuftsmessig forståelse av hva som er Guds vilje med den enkelte. Apostelen Paulus sa: «La dere ikke forme etter den oppførsel verden omkring dere har, men la deres oppførsel bli forandret, formet etter deres nye sinn. Bare på den måten er det mulig å finne ut hva som er Guds vilje, hva som er godt, hva det er Gud vil, hva som er den fullkomne handlemåte.» (Romerne 12: 1, 2, The Jerusalem Bible) En slik ny oppførsel er et resultat av at en har studert Guds Ord og dermed har fått nøyaktig kunnskap om Guds vilje. Det skaper en åndelig kraft som påvirker sinnet og fører til en kristen oppførsel. — Efeserne 4: 23; Kolosserne 1: 9, 10.

Står kirken ved en viktig skillevei?

Den spanske avisen El País beskrev pave Johannes Paul II som en mann som har en «usedvanlig karisma» i betraktning av sine 75 år, og en amerikansk avis kalte ham «en ekspert når det gjelder mediene». Han er flink til å ta seg av pressen og til å få kontakt med massene og deres barn. På sine reiser representerer han på en dyktig måte pavestolen i Vatikanstaten. Men selv om Vatikanet er offisielt anerkjent av FN og paven har uttalt sin velsignelse over denne organisasjonen, utgjør ikke det noen garanti for at den har Jehova Guds velsignelse.

Reaksjonene på pavens besøk var nokså forskjellige. Mange av de katolikkene som fikk billetter til den messen som ble holdt utendørs, følte at opplevelsen hadde en oppløftende virkning på dem. Enkelte katolske ledere hadde imidlertid en mer negativ holdning til besøket og de mulige virkningene av det. Ifølge The New York Times skal Timothy B. Ragan, president for det amerikanske senter for pastoralt lederskap, ha uttalt at «pavens besøk var en forspilt sjanse. Selv om reisen var ’oppløftende og sakramentalt sett et høydepunkt for mange’», innebar den i mange katolske lederes øyne «ikke at han fikk anledning til å lytte, og den dannet ikke noen ramme for en dialog». Mange katolikker føler at når det gjelder slike spørsmål som sølibat, fødselskontroll og skilsmisse, blir de tvunget til å lytte til en monolog.

Enkelte katolske autoriteter innrømmer at «kirken står ved en viktig skillevei», og de frykter for at mange katolikker, «spesielt de unge, er i ferd med å miste sansen for hva det å være katolikk egentlig betyr». James Hitchcock, en katolsk tradisjonalist, betrakter «problemet som en ødeleggende, kald krig mellom et stadig mer konservativt hierarki og et noe liberalt ’midtre ledersjikt’».

Med hensyn til hvordan pavens besøk ville berøre krisen innen kirkens rekker, sa Hitchcock: «Han kommer hit, han blir smigrende omtalt, han drar hjem — og ingenting hender. Sett fra mitt synspunkt er resultatene skuffende.» Paven forspilte virkelig en sjanse til å fortelle de politiske lederne i FN hvor kilden til virkelig fred er å finne.

Selv om FN-pakten og menneskelig propaganda legger vekt på «fred og sikkerhet» som et mål, må du ikke la deg bedra. Bibelen advarer: «Når de sier: ’Fred og sikkerhet!’, da skal en plutselig tilintetgjørelse komme over dem på et øyeblikk, liksom veene over en gravid kvinne; og de skal slett ikke unnslippe.» (1. Tessaloniker 5: 3) Virkelig fred og sikkerhet kan bare komme fordi det er Guds vilje, og bare på hans måte — ved hans rikes styre, ikke ved FN.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 22]

FN-fotografier