Misforståelser angående Jehovas vitner ble fjernet

TO AV Jehovas vitner som forkynte fra hus til hus, traff en mann som sa at han ikke var interessert. Vitnene gikk stille og rolig videre, men på vei bortover fortauet oppdaget de at mannen kom etter dem. «Stopp litt,» ropte han. «Jeg må få be om unnskyldning. Jeg vet ingenting om Jehovas vitner, og jeg tror mange er blitt feilinformert om dere.»

Så presenterte han seg som Renan Dominguez, formann i programkomiteen i Rotary Klubb San Francisco sør. Han spurte om et av Jehovas vitner kunne komme til klubben og holde et foredrag om hva Jehovas vitners tro og virksomhet går ut på. Det ble satt opp en dagsorden for møtet. Vitnet skulle tale i 30 minutter, og deretter skulle de tilstedeværende få stille spørsmål. Ernest Garrett, som i mange år har vært et av Jehovas vitner i San Francisco-området, ble bedt om å holde foredraget for rotaryklubben den 17. august 1995. Han forteller:

«Jeg tenkte under bønn over hva jeg skulle si til medlemmene av rotaryklubben, som var forretningsmenn og andre i ledende stillinger i samfunnet, for eksempel bankfolk, advokater og leger. Jeg foretok noen undersøkelser og fant ut at rotaryklubbens formål er å styrke samfunnet. Jeg holdt derfor fram det som står på side 23 i brosjyren Jehovas vitner i det 20. århundre, under overskriften ’Det gode budskap er samfunnsnyttig’.a

Jeg forklarte at Jehovas vitner øver en god innflytelse. Hver dag i uken er vitner for Jehova ute og banker på dørene i nærmiljøet. De ønsker å hjelpe sine naboer til å ha en sterk familie, og sterke familier bidrar til et sterkt samfunn. Jo flere enkeltpersoner og familier Jehovas vitner kan påvirke til å følge kristne prinsipper, desto mindre kriminalitet og umoral vil det være i samfunnet. Dette ble svært godt mottatt av medlemmene, ettersom det var i tråd med rotaryklubbens mål.»

«Hvorfor engasjerer dere dere ikke i politikk?»

«Så var tiden kommet for spørsmål fra salen, og et av de første lød: ’Hvorfor engasjerer dere dere ikke i politikk og i styre og stell?’ Han som stilte dette spørsmålet, sa også: ’Skriften sier jo: «Gi keiseren hva keiserens er.»’ Jeg sa til ham at vi er helt enige i den uttalelsen. Så påpekte jeg at de fleste jeg har hørt sitere det skriftstedet, ikke tar med den andre delen av det, der det står: ’Betal tilbake til Gud de ting som Guds er.’ (Matteus 22: 21) Det må derfor være slik at ikke alt er keiserens. Det er også noe som er Guds. Det vi må gjøre, er å finne ut hva som er keiserens, og hva som er Guds.

Jeg viste ham at da Jesus ble spurt: ’Er det tillatt å betale koppskatt til keiseren eller ikke?’, svarte han ikke ja eller nei. Han sa: ’Vis meg koppskattens mynt’, en romersk denar. Han spurte: ’Hvis bilde og innskrift er dette?’ De sa: ’Keiserens.’ Så sa han: ’Betal da tilbake til keiseren de ting som keiserens er.’ (Matteus 22: 17—21) Vi skal med andre ord betale skatt til keiseren fordi han yter oss visse tjenester, og det er rett og riktig at vi betaler for dem. Jeg forklarte at Jehovas vitner betaler skatt og ikke snyter myndighetene for det som med rette tilkommer dem.

Så sa jeg at Jehovas vitner ikke mener de skylder keiseren sitt liv. De mener at det er Gud som har krav på deres tilbedelse, og den gir de ham med rette. Så når vi inntar dette standpunktet, er det ikke for å vise mangel på respekt for keiseren. Vi adlyder alle keiserens lover, men når det oppstår en konflikt, velger vi respektfullt å adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker. Han som hadde stilt dette spørsmålet, sa da i hele gruppens påhør: ’Det kan jeg ikke si noe på.’

Vi fikk også anledning til å besvare mange spørsmål om vårt forkynnelsesarbeid. Etterpå kom mange av medlemmene og håndhilste og sa at de var helt enig med oss — familien er ryggraden i et sterkt samfunn. Så gav vi hvert av medlemmene brosjyren Jehovas vitner i det 20. århundre.

Etter dette møtet ringte formannen, Renan Dominguez, meg og spurte om jeg ville komme innom kontoret hans, for han hadde flere spørsmål om våre trosoppfatninger. Vi hadde en fin samtale som dreide seg om flere forskjellige skriftsteder. Han ville særlig at jeg skulle forklare vårt standpunkt når det gjelder blod. Han fortalte uoppfordret at han selv ikke ville ta imot blodoverføring, og de opplysningene jeg gav ham ut fra brosjyren Hvordan kan blod redde ditt liv?, gjorde så dypt inntrykk på ham at han bad meg komme tilbake og tale til klubbmedlemmene om vår holdning til blod. Jeg tok med meg et annet vitne, Don Dahl, da jeg skulle ha denne presentasjonen. Han besøker sykehus for å drøfte saken med legene når et av Jehovas vitner skal opereres. Sammen gav vi en grundig redegjørelse for hvordan vi samarbeider med legene og sykehusadministrasjonen for å få lagt fram vårt bibelske standpunkt og for å komme med gode alternativer til blodoverføring.» — 3. Mosebok 17: 10—12; Apostlenes gjerninger 15: 19—21, 28, 29.

’Mener du at du ville la sønnen din dø?’

«Etter møtet kom en mann bort til meg og spurte meg på tomannshånd: ’Mener du at du ville la sønnen din dø hvis han kom ut for en ulykke og havnet på sykehus med store blødninger?’ Jeg forsikret ham om at jeg fullt ut forstod hans følelser, for jeg hadde en sønn som jeg mistet da et fly eksploderte i luften over Lockerbie i Skottland i 1988. Som svar på spørsmålet sa jeg først at jeg ikke ville ønske at sønnen min skulle dø.

Vi er ikke imot leger, legebehandling eller sykehus. Vi driver ikke med helbredelse ved bønn. Vi trenger helsevesenets tjenester. Vi har satt vår lit til Gud og har tillit til at hans anvisninger når det gjelder blod, er til varig gagn for oss. Gud blir i Bibelen omtalt som ’den som lærer deg å gjøre det som er til gagn for deg, den som lar deg gå på den veien som du bør vandre’. (Jesaja 48: 17) Han har gitt sin Sønn evnen til å oppreise de døde. Jesus sa: ’Jeg er oppstandelsen og livet. Den som viser tro på meg, skal bli levende, selv om han dør; og enhver som lever og viser tro på meg, skal aldri noensinne dø. Tror du dette?’ — Johannes 11: 25, 26.

Vi ber bare legene om å forstå at det er vår samvittighet som ligger til grunn for vårt standpunkt, og at dette standpunktet er helt urokkelig. Det finnes ikke noe slingringsmonn i dette spørsmålet, like lite som det gjør det i forbindelse med Guds lov om ekteskapsbrudd. Vi kan ikke forhandle med Gud og si: ’Gud, finnes det noen omstendigheter som gjør at jeg kan begå ekteskapsbrudd?’ Så sa jeg til denne mannen: ’Du spurte meg om jeg ville la sønnen min dø ved å nekte blodoverføring. Med all respekt for deg vil jeg få spørre om noe: Ville du la sønnen din dø i et lands væpnede styrker?’ ’Ja,’ svarte han uten å nøle. ’Det er jo hans plikt.’ Jeg sa: ’Du ville altså la sønnen din dø for en sak du tror på. Da vil jeg gjerne ha den samme rettigheten når det gjelder min sønn.’

Et interessant apropos til alt dette er at formannen, Dominguez, inviterte min kone og meg til middag hos ham og hans kone. Han mente at hans kone nok var blitt feilinformert om Jehovas vitner, og det viste seg at det stemte. Vi hadde en hyggelig kveld; hans kone stilte mange spørsmål om oss og vår virksomhet, og hun lot oss svare detaljert på dem. Dagen etter ringte han og sa at hans kone hadde satt stor pris på å treffe min kone og meg, og at hun syntes vi var hyggelige mennesker.

Jeg har fortsatt å besøke Dominguez regelmessig, og han viser stor interesse for Bibelen. Han sa til meg: ’Jeg vil ikke nøle med å oppfordre deg til å kontakte formennene i programkomiteen i alle rotaryklubbene i San Francisco-området og tilby deg å holde en slik tale som den du holdt hos oss. Du kan henvise til meg, og når jeg blir forespurt, skal jeg anbefale deg på det varmeste som gjestetaler.’

Rotaryklubbene er internasjonale. Kunne det tenkes at også andre klubber i USA og i resten av verden vil la Jehovas vitner komme og fortelle om seg selv?»

[Fotnote]

[Bilde på side 18]

Renan Dominguez, til venstre, og bror Ernest Garrett