Hva Bibelen sier

Kommer jorden til å brenne opp?

MANGE mennesker er overbevist om at jordkloden, menneskenes hjem, til slutt vil bli ødelagt i et altfortærende inferno, en altødeleggende katastrofe av en eller annen art. Noen mener at ødeleggelsen kommer i form av en kjernefysisk verdensbrann, andre tror at jorden vil bli oppslukt av solen, og atter andre at den vil bli brent opp av en vred gud.

Noen siterer skriftsteder som bebuder at Gud vil sende en brennende ødeleggelse som en gjengjeldelse for menneskenes forbrytelser mot jorden. Andre slutter seg til professor Paul Davies ved universitetet i Adelaide i Australia, som beskriver det han betrakter som jordens uunngåelige undergang i en brennende ødeleggelse. Hans teori går blant annet ut på følgende: «Etter som solen svulmer mer og mer opp, oppsluker den . . . jorden. Planeten vår reduseres til aske.» (De siste tre minuttene) Hva er sannheten om jordens skjebne? Hvordan skal vi forstå skriftsteder som tilsynelatende forutsier en brennende ødeleggelse?

Er Gud interessert i menneskene?

Jeremia 10: 10—12 opplyser: «Jehova er i sannhet Gud. . . . Han er den som dannet jorden ved sin kraft, den som grunnfestet det fruktbare land ved sin visdom, og den som ved sin forstand spente ut himlene.» Gud dannet jorden og grunnfestet den. Med visdom, kjærlighet og forstand dannet han den til å bestå til uavgrenset tid som et vakkert hjem for menneskene.

Om Guds skapelse av menneskene sier Bibelen: «Til mann og kvinne skapte han dem. Så velsignet Gud dem, og Gud sa til dem: ’Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden og legg den under dere.’» (1. Mosebok 1: 27, 28) Da han hadde fullført sitt skaperverk, kunne han uten forbehold si at «det var meget godt». (1. Mosebok 1: 31) Han ville at det skulle fortsette å være slik. Akkurat som noen vordende foreldre gjør i stand og utstyrer et barneværelse til sitt ventede barn, plantet Gud en vakker hage hvor han satte mennesket Adam, som skulle dyrke den og ta hånd om den. — 1. Mosebok 2: 15.

Adam oppgav sin fullkommenhet og sviktet sin plikt til å ta hånd om jorden. Men oppgav Skaperen sin hensikt? Jesaja 45: 18 viser at han ikke gjorde det: «Dette er hva Jehova har sagt, himlenes Skaper, . . . han som formet jorden . . . han som grunnfestet den, som ikke skapte den forgjeves, men formet den til å være bebodd.» (Se også Jesaja 55: 10, 11.) Selv om mennesket forsømte sin plikt som forvalter, fortsatte Gud å overholde sin kontrakt med jorden og livet på den. Den loven som ble gitt til Israels nasjon i fortiden, inneholdt bestemmelser om «en sabbat med fullstendig hvile for landet», som skulle holdes hvert sjuende år. Den inneholdt også humane lover som gav dyr et visst mål av beskyttelse. (3. Mosebok 25: 4; 2. Mosebok 23: 4, 5; 5. Mosebok 22: 1, 2, 6, 7, 10; 25: 4; Lukas 14: 5) Dette er bare noen få eksempler i Bibelen som tydelig viser at Gud er sterkt interessert i menneskene og alt det han betrodde dem å ta vare på.

«Den tidligere jord»

Hvordan kan vi da få skriftsteder som tilsynelatende er i strid med andre skriftsteder, til å harmonere? For eksempel 2. Peter 3: 7, hvor det står: «Ved det samme ord er de himler og den jord som nå er, spart til ild og blir holdt i forvaring til den dag da de ugudelige menneskene skal dømmes og tilintetgjøres.» Et annet skriftsted er Åpenbaringen 21: 1, hvor det heter: «Jeg så en ny himmel og en ny jord; for den tidligere himmel og den tidligere jord var forsvunnet.»

Hvis Peters ord skal oppfattes bokstavelig og jordkloden skal fortæres av en virkelig ild, da må også de bokstavelige himler — stjernene og de andre himmellegemene — bli ødelagt av ild. Men denne forklaringen strider mot den forsikringen vi finner i skriftsteder som Matteus 6: 10: «La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden», og Salme 37: 29: «De rettferdige skal ta jorden i eie, og de skal bo på den for evig.» Og hvilken virkning ville for øvrig ild ha på solen og stjernene, hvor det allerede er en intens hete, og hvor det stadig foregår kjernefysiske eksplosjoner?

På den annen side blir uttrykket «jorden» ofte brukt i billedlig betydning i Bibelen. For eksempel heter det i 1. Mosebok 11: 1: «Nå hadde hele jorden fortsatt ett språk.» Her sikter ordet «jorden» til menneskeheten i sin alminnelighet, eller det menneskelige samfunn. (Se også 1. Kongebok 2: 1, 2; 1. Krønikebok 16: 31.) Sammenhengen i 2. Peter 3: 5, 6 viser at uttrykket «jorden» også her brukes i billedlig betydning. Det brukes i forbindelse med Noahs tid, da et ondt menneskesamfunn ble ødelagt i vannflommen, mens Noah og hans husstand og selve jordkloden ble bevart. (1. Mosebok 9: 11) I 2. Peter 3: 7 sies det likeledes at det som skal ødelegges, er «de ugudelige menneskene». Denne oppfatningen stemmer med resten av Bibelen. Det onde samfunn som nå er bestemt til ødeleggelse, blir også kalt «den tidligere jord» i Åpenbaringen 21: 1, som er sitert ovenfor.

Akkurat som en omsorgsfull jordisk far vil treffe alle mulige forholdsregler for å beskytte hjemmet sitt, har også Jehova Gud stor omsorg for sitt skaperverk. Han drev en gang bort et umoralsk og ondt folk fra den fruktbare Jordan-dalen og forsikret landets nye forvaltere, som stod i et paktsforhold til ham, at så sant de rettet seg etter hans forskrifter, ville landet ’ikke komme til å spy dem ut som følge av at de besmittet det, slik som det skulle komme til å spy ut de nasjonene som var der før dem’. — 3. Mosebok 18: 24—28.

«En ny jord»

I vår tid er jorden blitt forurenset av et seksuelt fordervet, voldspreget og politisk korrupt menneskesamfunn. Bare Gud kan redde den. Det vil han også gjøre. I Åpenbaringen 11: 18 lover han å «ødelegge dem som ødelegger jorden». En gjenopprettet og fornyet jord vil bli befolket av mennesker som frykter Gud og oppriktig elsker sine medmennesker. (Hebreerne 2: 5; jevnfør Lukas 10: 25—28.) De forandringene som skal skje under Guds himmelske rikes styre, vil være så gjennomgripende at Bibelen taler om «en ny jord» — et nytt menneskesamfunn.

Når vi leser skriftsteder som Salme 37: 29 og forstår Kristi uttalelse i Matteus 6: 10, blir vi overbevist om at verken blinde naturkrefter eller menneskene med all sin destruktive makt kommer til å gjøre ende på jordkloden. De kommer ikke til å forpurre Guds hensikt. (Salme 119: 90; Jesaja 40: 15, 26) Trofaste mennesker vil få leve på jorden under forhold som er preget av en umåtelig skjønnhet og en grenseløs glede. Dette er sannheten om jordens skjebne, for dette er og har alltid vært menneskenes kjærlige Skapers hensikt. — 1. Mosebok 2: 7—9, 15; Åpenbaringen 21: 1—5.