Reddet fra ’en flytende likkiste’

«Det lille fiskeværet Klintholm havn på Møns sørkyst var lørdag skueplassen for hendelser av ubeskrivelig gru og av så dyster natur at det overgår alt man kan forestille seg.» — Avisen «Møns Social-Demokrat».

DANSKENE husker det som en usedvanlig vakker vårmorgen. Ikke bare på grunn av været, men vel så mye på grunn av budskapet kvelden i forveien: Tyskerne hadde kapitulert.

Det var lørdag morgen den 5. mai 1945, og nattens storm hadde løyet av. Men før solen rakk å komme høyt på himmelen, skulle innbyggerne på en av Danmarks sørlige øyer få en uventet plass i historien. De ble blant de første utenfor Tyskland som med egne øyne fikk se hva Hitler hadde gjort med fangene sine.

Fra Stutthof konsentrasjonsleir

I løpet av morgenen hadde det kommet flere båter til den lille sørvendte havnen Klintholm, båter som hadde forlatt Tyskland under krigens siste krampetrekninger og krysset Østersjøen. Men fem—seks meter fra kaien lå en farkost som ikke lignet de andre. Det var en lang elvepram, som kort tid senere ble kalt ’en flytende likkiste’.

Avisen Nationaltidende meldte: «Det første folk på Møn så av denne østersjøarkens beboere da de hadde stimlet sammen på landingsplassen, var en klynge skitne, fillete og ubeskrivelig magre mennesker, som stavret seg oppover leiderne fra arkens belgmørke indre og tumlet mot relingen i en forvirret, kjempende klump. En skolepike inne på land grep et stykke brød og slynget det over mot den innfiltrede bunt av framstrakte armer, som de menneskelige skjelettene om bord i lekteren rakte fram mot den fremmede kyst. Øyeblikkelig oppstod det et voldsomt slagsmål om den ene blingsen rugbrød, som skolepiken instinktivt hadde kastet.» — 8. mai 1945.

Stedets dyktige lege, dr. Rasmus Fenger, forteller: «Jeg gikk om bord i prammen, visstnok som den første, og uten at tyskerne forsøkte å hindre det. Det var en underlig opplevelse. De stimlet sammen rundt meg og nappet i tøyet mitt, . . . og en av dem fortalte meg at de var fanger fra konsentrasjonsleiren Stutthof, og at de hadde vært på sjøen i flere dager uten ferskvann og mat.»

Så var det likevel sant

Ja, de omkring 370 personene om bord var fanger som var blitt evakuert fra konsentrasjonsleiren Stutthof ved Danzig fordi de tyske lederne for enhver pris ville tømme leirene før de allierte styrkene kom. Etter en lang og farefull reise over sjø og land hadde fangene til slutt havnet i Danmark.

Dr. Fenger uttalte seg til Møns Folkeblad om sitt inntrykk: «Det er jo forferdelig. Det viser at britenes meldinger i BBC om de tyske konsentrasjonsleirenes redsler er nøye i overensstemmelse med sannheten. Jeg har faktisk ikke klart å tro på det før nå.»

«Alle dere som har tvilt, burde se! I Klintholm på Møn kan dere se!» skrev en ung journalist, Gert Munch, i Møns Dagblad.

Lokalbefolkningen tvilte ikke lenger. I stedet gikk de straks i gang med å organisere et formidabelt hjelpearbeid. De slapp det de hadde i hendene, og konsentrerte seg om den humanitære oppgave å sørge for 370 mennesker i nød. Vi skal her rette oppmerksomheten mot det som ble gjort for én gruppe av fangene.

Bibelstudentene

Journalist Gert Munch omtaler denne gruppen: «I lasterom 3 i prammen befant det seg en del kvinner, blant annet en gruppe fra den religiøse, tyske sekten ’Die ernste Bibelforschung’ [Jehovas vitner]. Disse kvinnene og et par menn blant dem hadde siden 1933, da Hitler profeterte jordens og alle tiders mest fullendte, lykkeligste og mest kulturelle rike, vært jaget som dyr. Til slutt var de blitt fanget og sendt til Stutthof. . . . De ville heller dø med sin tro i behold enn leve som hedenske nazister.» — Møns Dagblad.

Ja, blant de unnslupne fra Stutthof var det tolv kvinnelige og to mannlige Jehovas vitner som var blitt forfulgt for sin tro, uten at Hitler hadde klart å ta den fra dem. Lokale trosfeller fikk nå anledning til å hjelpe dem i nestekjærlighetens ånd, og snart ble det knyttet vennskapsbånd som for fleres vedkommende fremdeles består.

Det var en rystende beretning som nå kom fram i dagen.

Avreise og innskipning

En av fangene, Eduard Warter fra Memel, forteller om utmarsjen fra Stutthof: ’Den 25. april var vi på vei til kysten. Jeg var alvorlig syk på grunn av tyfoidfeber, og søstrene strevde med å holde meg på bena. Likevel sang noen av dem Rikets sanger.’

Den 19-årige Hermine (nå Schmidt) forteller at innskipningen foregikk under luftangrep: «Kolonnene løp fra hverandre, kastet seg ned og trykket seg inn mot pakkhus og vogner. Alt under oss skalv. Jorden syntes å være av gummi. . . . Vi lå så lange vi var i sølen og regnet vel alle med at nå var slutten kommet; og likevel framsa vi navnet Jehova i tillitsfull bønn.»

Eduard Warter: ’Da vi neste morgen kom fram til Sassnitz på øya Rügen, var vi helt stivfrosne. De som bodde der, ville ikke ta imot oss, så de gav oss bare litt ferskt vann. Om natten mellom 29. og 30. april grunnstøtte båten vår. Slepebåten [med tyske militærfolk] hadde løsgjort båten vår i et område som var fullt av miner, og hadde forsvunnet. Var dette en måte å bli kvitt oss på? Vi kunne høre at undervannsskjærene skrapte mot skroget, men vi stolte på at Gud ikke ville forlate oss.’ Reisen fortsatte i en annen pram.

Hermine Schmidt: «Så satt vi i en lastepram i høy sjø. Det må ha vært omkring 400 mennesker oppe på dekk. Nedenunder var helvete løs. Den ene lå bokstavelig talt oppå den andre. De døde ble kastet over bord, kanskje også de halvdøde. Prammen gynget forferdelig. Den hadde slagside, og vi trodde hele tiden at den skulle kantre. . . . Nedenunder ble de syke trampet ned; vi hørte slag, eder, skrik og stønn. . . . Utpå morgenen ble vi ført over i [en tredje] pram. Skipperen, en schlesier, hatet nazismen . . . Han vegret seg også for å følge ordre og legge ut på denne risikable og håpløse turen. Han sa at prammen uten tvil ville gå under i åpen sjø.»

En «Paulus-reise»

Den unge Mary Smigiel var født i USA, men via Polen hadde hun havnet i en konsentrasjonsleir. Hun forteller hvordan en kristen søster forkynte for denne skipperen. «En eldre søster som het Malenke, tok initiativet til å kontakte kapteinen. Hun forkynte for ham hver dag. Ettersom de tyske styrkene nå var beseiret, ville han ikke lenger holde noe hemmelig for oss, så han fortalte søster Malenke at han hadde fått ordre om å drukne alle de fangene som var i hans varetekt. Nå befant han seg i den samme situasjonen som oss andre og var redd for å miste livet. Han var velvillig stemt overfor oss og fortalte at han en gang hadde vært en ondskapsfull motstander av Jehovas vitner. Nå angret han bittert at han hadde kastet tolv av våre trosfeller i konsentrasjonsleir.»

Den velvillige kapteinen traff en beslutning, forteller Mary Smigiel. ’I tillit til at Jehova ville beskytte sine vitner, ville han likevel begi seg ut på havet med den skrøpelige prammen med oss om bord, men ikke for å senke den.’

Gert Munch, Møns Dagblad: «I elleve døgn nærmest drev skipet rundt i Østersjøen. . . . Etter hvert døde det mellom 15 og 20 mennesker hver dag av all slags sykdom og — av sult. Likene ble kastet over bord. Stanken i det store lasterommet ble sterkere og sterkere. . . . Flere av de overlevende forteller at etter at et SS-fartøy hadde fulgt prammen det siste stykket, torde ingen lenger å gå opp på dekk for å gjøre sitt fornødne. SS-overmenneskene i det første fartøyet moret seg med å bruke sin siste ammunisjon til å skyte de stakkars, sultende menneskene ned i havet.»

Mary Smigiel: «Søster Malenke var til stor oppmuntring for oss. Dag etter dag minnet hun oss om Apostlenes gjerninger, kapittel 27, som handler om den farefulle sjøreisen Paulus var med på.

Den 4. mai kl. 22 begynte naglene å løsne, og båten tok inn vann. Så brøt det ut storm. Vi var på nytt i stor fare. Det ble hengt ut et rødt flagg som tegn på havsnød, og etter at vi hadde fått radiokontakt med den kysten som lå foran oss, kom vi endelig til Danmark, den 5. mai kl. 8.30.»

Hermine Schmidt: ’Politimesteren tok rørende avskjed med oss og bad oss som et barn om å be for ham. Vi vennene vil aldri glemme den 5. mai 1945, da vi etter en farefull reise og årelangt fangenskap hørte de tre betagende ordene: «Dere er frie!»’

Venner i Danmark

Nå var spørsmålet hva som skulle skje med de strandede passasjerene. For bibelstudentenes vedkommende kom svaret temmelig raskt. Et av de lokale Jehovas vitner var en ung pike, Elsa Hansen, som i dag er heltidsforkynner i Nakskov. Hun forteller:

«Jeg bodde på hybel og var frisørlærling hos en søster, Ketty, som hadde sin egen salong. Om morgenen den 5. mai ble vi vekket av telefonen. Det viste seg å være postmesteren fra Klintholm.

’Har De trosfeller i Tyskland?’ spurte han. Nå var jo situasjonen noe prekær; tyskerne satt fremdeles på ’Havneslottet’ og hadde ikke overgitt seg, og vi visste at det foregikk grufulle ting i Tyskland. Derfor var jeg litt redd for hva som kunne ligge bak spørsmålet hans. ’Det har jeg vel,’ svarte jeg nølende.

Så fortalte postmesteren om prammen i Klintholm havn og at noen fanger påstod at de uten tvil hadde trosfeller her på øya. En eller annen hørte ordet ’Bibelforscher’, og så tenkte postmesteren på den piken som pleide å sende penger til Vakttårnet. Det var meg, for jeg pleide å ta meg av innbetalingen av abonnementene på bladene våre.

Jeg ble deretter spurt om jeg ville møte opp på rådhuset. Her sa postmesteren alvorlig til meg og en annen søster: ’Det vil jeg si dere, at hvis dere ikke kan klare å se mennesker som ligner skjeletter, så bør dere ikke bli med.’ Jeg mente at jeg skulle klare det. Da vi kom fram til havnen, stod doktor Fenger og holdt alle på avstand. Fangene var fremdeles om bord; de var i karantene. Blant annet var det noen av dem som hadde tyfoidfeber.

’Jeg får ikke tyfoidfeber,’ sa jeg kjekt til legen. ’Det er blitt spurt etter meg om bord på skipet.’ Med hjelp fra postmesteren kom jeg så endelig om bord i skipet og fikk se de grufulle forholdene. Men hvordan skulle jeg finne mine brødre og søstre?

Jeg spurte fangenes polske tillitsmann etter Jehovas vitner. Kristne, tilføyde jeg. ’Vi er alle sammen kristne,’ svarte han. Til slutt fant vi på å si bibelforskere, og før noen fikk oversatt det, hørte og forstod de det. Jeg ble vist bort til leideren som førte ned til lasterommet. Nede i det fryktelige rommet satt hele gruppen av våre venner samlet — syke og svake var de, men de holdt sammen.

Det ble utrolig jubel da jeg kom. Eduard Warter var for svak til å reise seg, men han kunne saktens snakke, og han var svært ivrig etter å fortelle.»

Eduard Warter har selv beskrevet det med disse ordene: «Innen to timer ble vi varmt omfavnet av to søstre. De som stod rundt, ble helt forundret.»

Elsa Hansen: «Om mandagen fikk jeg fullmakt av Vakttårnet til å kjøpe mat og klær, hente lege- og tannlegehjelp og bare sende regningene til Selskapet. Jeg husker at en av dem hadde sterkt behov for tannlegehjelp, så jeg henvendte meg til min egen tannlege, som ordnet det. Da jeg bad om regningen, ville han ikke ha noen betaling. ’Når det er et menneske i nød, vil jeg ikke ha penger for det,’ sa han.

Vi kom ut med mat og klær til dem og gav dem all den hjelpen vi kunne. Vi inviterte dem også til å komme og spise hos Ketty og meg i Storegade. Der dekket vi på med tallerkener og bestikk, og jeg kan fremdeles se for meg hvordan Eduard Warter satt og stirret på kniven og gaffelen i hendene sine — i mange år hadde han ikke spist med kniv og gaffel.»

Etter at bibelstudentene hadde kommet noenlunde til krefter, ble de innkvartert noen dager i Slotshøj forsamlingshus øst for Stege.

Elsa Hansen: «En av jentene, Nadja, skulle bo hos meg noen dager for å venne seg til å bo i et vanlig værelse. Hun sov nesten ikke om natten av ren glede over å ligge i en seng med ordentlige lakener og dyner.»

«Bibelskolen» i Lohals

Etter en tid fikk Vakttårnets kontor i Valby tillatelse til å ta seg av den videre pleien av bibelstudentene. Det kom godt med at Selskapet hadde et hus på Langeland som var blitt brukt som kurssted, den såkalte Bibelskolen. Det hadde både kjøkken og boligrom, og her fikk de tidligere fangene kjærlig omsorg og pleie.

Margaret West fra Vakttårnets kontor i Valby ble sendt til Møn for å følge hele gruppen til Langeland. «Det var en lengre tur med tog og ferge, og noen på toget begynte å beklage seg over at vi hadde tysktalende passasjerer med. Jeg måtte forklare hva de hadde gjennomgått, og da fikk jo pipen en annen låt.»

Dyp takknemlighet

Det ekteparet som var bestyrere på Bibelskolen, Simon og Else Petersen, ble nær knyttet til de 14 tidligere fangene. Else, som nå er alene, har tatt vare på husets gjestebok fram til i dag. Med sin egen håndskrift uttrykker hver av de overlevende sin glede og takknemlighet over å ha overlevd krigen og å ha funnet kjærlige kristne søsken som tok seg av dem.

Nadja fra Russland skriver i gjesteboken: «I Stutthof lærte jeg ved Jehovas nåde sannheten å kjenne. Jeg ville vite hva den fiolette trekanten [bibelstudentenes kjennetegn] betydde. En søster fortalte meg alt sammen, og fra da av ville jeg bruke livet mitt til å kjempe for denne saken. Nå reiser jeg til Russland for å kjempe videre for Guds rike.»

Mange år senere sa Nadja: «Når man føler Jehovas beskyttende hånd over seg, kan man ikke lenger huske alt det onde som har skjedd. Jeg har tilgitt alle de ulykkelige menneskene som har kjempet mot meg, og jeg ber til Jehova om at han også må tilgi dem.»

De tidligere fangene — og de som hjalp dem — fikk oppleve noe som preget dem for livet og befestet dem i troen på de kristnes internasjonale brorskap. Noen av dem lever ikke lenger. Men Nadja, Hermine og Mary er fremdeles trofaste og nidkjære Jehovas vitner. Det samme gjelder Elsa, Margaret og Else.

«Når jeg om sommeren går til sengs og merker en lett bris fra det åpne vinduet i soveværelset, tenker jeg fremdeles på den brusende Østersjøen og hvordan jeg fant ly i Danmark,» sier Mary, som nå bor i USA. «Jeg kommer aldri til å glemme den kjærlige behandlingen de danske vennene gav oss. Deres omsorg var et synlig bevis på Jehovas store kjærlighet.»

Kilder:

Ny Verden, juli 1945, s. 74—76

Vagttaarnet, 1. juli 1945, s. 103, 104

Vakttårnet, 1. mars 1987, s. 21—24

Erik Haaest: Aktion Prammen, Kertehusets Forlag, 1995

Avissitater: Fra Aktion Prammen (se ovenfor)

Personlige beretninger fra og samtaler med: Elsa Hansen, Anastasia (Nadja) Kazak, Else Petersen, Hermine Schmidt, Mary Smigiel og Margaret West

[Bilde på side 29]

Noen av de tidligere fangene fra konsentrasjonsleiren Stutthof