Kartografi — en nøkkel til å forstå verden

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I CANADA

«Paradiset ligger i Det fjerne østen. Jerusalem er verdens midtpunkt og jorden er en flat skive som er omgitt av store hav på alle kanter. Slik så munkene, middelalderens kartografer, på den verden de levde i.»

DENNE beskrivelsen har redaktørene av Det Bestes store verdensatlas tatt med i forordet sitt. En slik trosoppfatning, som ikke har noen støtte i Bibelen, forklarer delvis hvorfor det ble gjort få framskritt innen kartografi, eller karttegning, i den tidlige middelalder.

Kart utgjør grunnlaget for kunnskap om geografi, som på sin side har avgjørende betydning for forståelsen av verden omkring oss. Det er likevel mange i dag som ikke har særlig større geografisk innsikt enn folk hadde i middelalderen. For omkring hundre år siden brukte forfatteren Mark Twain romanfiguren Huck Finn for å vise hvordan det stod til på dette området på hans tid. Svevende høyt oppe i en ballong forsikret Huck sin venn Tom Sawyer om at de ennå ikke hadde kommet til staten Indiana, ettersom bakken fremdeles var grønn. Huck hadde nemlig sett på et kart at Indiana var lyserød.

I nyere tid pleide en amerikansk lærer på videregående skole å innlede sin geografiundervisning med å be en av elevene om å peke ut USA på et verdenskart. I løpet av en periode på ti år gjorde han dette hver gang han fikk en ny klasse. Han fortalte senere at det ikke hendte én gang at den første eleven — eller den andre — greide å peke ut USA. Mer overraskende er det kanskje at «tre av ti amerikanere ikke kan skille nord fra sør på et kart,» ifølge bladet Time.

Karttegningens historie

Karttegning er en av de eldste og mest spesielle former for kommunikasjon. Kart er blitt hogd i stein, skåret i tre, streket i sand, tegnet på papir og pergament, malt på skinn og tøy og til og med formet med hendene i snø.

Oppslagsverket The World Book Encyclopedia tidfester det eldste kjente kartet til omkring 2300 f.v.t og beskriver det som «en liten leirtavle fra Babylonia som trolig viser en landeiendom i en dal omgitt av fjell». Babylonerne brukte lignende leirtavler med tegninger av bymurer i et tidlig forsøk på å drive byplanlegging.

Den greske geografen Ptolemaios av Alexandria på 100-tallet e.v.t. visste at jorden var rund, slik også Bibelen hadde åpenbart på 700-tallet f.v.t. med sin omtale av Gud som «En som bor over jordens sirkel». (Jesaja 40: 22) Ifølge bladet Equinox er Ptolemaios’ tegninger «blant de første skriftlige forsøkene på kosmografi — kartlegging av den kjente verdens form».

Det var få som visste om Ptolemaios’ kart før de ble trykt i et atlas på slutten av 1400-tallet. I tiden som fulgte, ble de kilden til geografisk viten for slike sjøfarere som Columbus, Cabot, Magalhães, Drake og Vespucci. Selv i dag minner Ptolemaios’ globuslignende verdenskart om moderne kart, bortsett fra at hans kart overdriver størrelsen på den eurasiske landmasse. Reader’s Digest Atlas of the World sier at denne overdrivelsen «fikk Columbus til å undervurdere avstanden til Asia da han la ut på sin ferd over Atlanteren, og derfor forstod han ikke at han hadde oppdaget den mellomliggende nye verden». Denne såkalte nye verden, Amerika, oppkalt etter Amerigo Vespucci, ble først føyd til et verdenskart i 1507.

Senere sjøreiser i løpet av oppdagelsenes tidsalder, mellom cirka 1500 og 1700, bidrog til å gi kartografene mer nøyaktige opplysninger. Kartene deres ble strategiske dokumenter som er blitt beskrevet som «redskaper for statsmakt» og «våpen brukt i krig». Karttegnerne avla taushetsløfte, arbeidet i det skjulte og satte livet på spill for å verne kartene. Hvis en fiende bordet et skip, ble kartene, som ble oppbevart i en sekk fylt med tunge lodd, kastet på sjøen. I mange år var de forskjellige landene nøye med å vokte sine offisielle kart, og i krigstid var det svært få personer som fikk lov til å se dem.

Etter hvert som det ble oppdaget nye landområder, måtte gamle grenser justeres. Den flamske geografen Gerhardus Mercator (1512—94) gikk inn for å dekke dette behovet ved å lage den første vitenskapelige kartboken. I denne boken brukte han et bilde av den mytologiske titanen Atlas, og siden da har ordet «atlas» kommet til å betegne en samling av kart.

Moderne kartografi

Etter hvert som de geografiske kunnskapene økte, ble kvaliteten på kartene forbedret. Nye metoder for karttegning spilte en viktig rolle i denne utviklingen. Bladet Canadian Geographic beskriver det ytterst vanskelige arbeidet landmålerne utførte på slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet: «I hete og kulde og ved å ta seg fram med hest, kano og tømmerflåte eller ved å gå til fots . . . kartla de byer og gårdsbruk, skoger og marker, veier som var fulle av gjørme, og myrer der det vrimlet av insekter. De brukte målekjeder for å bestemme avstander og teodolitter for å bestemme vinkler. De fastsatte polygonpunkter ved hjelp av stjernene . . . og målte dybdene av kystfarvannene.»

I det 20. århundre har kartografien beveget seg opp i luften og ut i rommet. Fly utstyrt med kameraer begynte å ta luftfotografier. Så, med 1950-årenes satellitter som gikk i bane rundt jorden, kom kartografien inn i romalderen. Fra slutten av 1980-tallet har landmålere på bakken kunnet bruke mottagere i satellittsystemet GPS (Global Positioning System) til å bestemme geografiske posisjoner over hele jorden på en time, noe det tok flere måneder å gjennomføre noen år tidligere.

I dag har karttegnerne tilgang til elektroniske hjelpemidler. De oppdaterer kartene ved å bruke instrumenter som er blitt plassert i bane rundt jorden, og som virker sammen med avanserte instrumenter på bakken. Datamaskiner med spesialiserte programmer gir karttegnerne mulighet til å lagre enorme mengder informasjon, både av kartografisk type og av andre typer. Dermed kan det lages et kart på bestilling i løpet av minutter, uten tidkrevende rissing for hånd.

Med et geografisk informasjonssystem (GIS) kan man legge inn nesten hvilke som helst opplysninger på et kart. Et GIS kan frambringe et fullstendig ajourført bykart som kan være til hjelp under avviklingen av rushtrafikken. Det kan også overvåke og dirigere trailere som kjører på de enkelte landenes motorveier, og det kan til og med hjelpe melkebønder til å holde rede på produksjonen av høy.

Kart — en gjengivelse av virkeligheten?

«Et kart kan lyve, men det spøker aldri,» skrev dikteren Howard McCordin. Når for eksempel et håndtegnet kart på en papirlapp ikke viser hvor du skal ta av fra hovedveien for å komme fram til bestemmelsesstedet ditt, er det ikke noe å le av. Vi er blitt vant til å tro at alle kart er pålitelige, at de gjengir virkeligheten. Men faktum er at ikke alle er pålitelige og derfor ikke gjengir virkeligheten.

En arkivar skaffet seg et fargelagt veggkart over Quebec i Canada og oppdaget senere noe som så ut til å være en opplagt feil. «Hele Labrador var framstilt som en del av Quebec,» fortalte han. «Da jeg påpekte problemet for en kollega, sa han overraskende nok at det trolig ikke var en glipp, men en bevisst misvisende framstilling.» Det ser ut til at Quebec aldri har vært fornøyd med en avgjørelse fra 1927 om hvor grensen mellom Labrador og Quebec skal gå, og derfor gjengav ikke kartet denne uønskede kjensgjerningen.

Kollegaen trakk også fram andre eksempler på kart som er bevisst misvisende. Senere skrev arkivaren en artikkel i Canadian Geographic med tittelen «Kart som bedrar», der han understreket at «karttegning lett kan manipuleres for å støtte et bestemt synspunkt». Han skrev: «Jeg hadde alltid lært at kart var trofaste gjengivelser av virkeligheten, og likevel fikk jeg se kart som var fulle av løgner!»

I 1991 meldte Toronto-avisen The Globe and Mail at «en delegasjon som representerte japanske myndigheter, som gjør krav på de sovjetkontrollerte øyene Kurilene, bad [National Geographic Society] om å gi det omstridte territoriet en annen farge». Hvorfor ville de at fargen skulle forandres? National Geographics sjefkartograf, John Garver jr., fortalte: «De ville at fargen skulle forandres til grønn, fordi Japan har en grønn farge på kartet.»

Farger på kart kan altså brukes til å framkalle visse assosiasjoner eller understreke et bestemt trekk. Da det for eksempel ble funnet gull i Alaska langs en bielv til Klondike-elven, var kart nyttige redskaper for å lokke noe slikt som 100 000 gullgravere til området. Karttegnerne gav Alaska og Yukon en mørkegul farge for å antyde at det var store muligheter for å lykkes der.

Andre holdninger kan påvirke utseendet til et kart på en mye mer dramatisk måte. I 1982 ble det for eksempel laget et «omvendt kart», der den sørlige halvkule var plassert øverst. Hvorfor det? Fordi man mente at det å være øverst vitner om overlegenhet og verdighet, og at et slikt kart ville ha positiv innvirkning på fattige land på den sørlige halvkule.

En utfordring for karttegnerne

Selv når en kartograf ønsker å gjengi virkeligheten, er det et problem å tegne et kart på en plan overflate. Grunnen til det er at bildet blir forvrengt når man overfører en kules overflate til en plan overflate. Det kan sammenlignes med å prøve å få hele skallet til en appelsin til å ligge flatt. Formen på kontinentene kan nok være nøyaktig, men størrelsesforholdet mellom dem er ikke riktig. Derfor sa John Garver jr.: «Det eneste nøyaktige kartet er en globus.» Men ettersom det er vanskelig å bære med seg en globus, har man opplagt nytte av et flatt, fargelagt verdenskart.

I 1988 lanserte National Geographic et nytt verdenskart. I en omtale av denne begivenheten forklarte bladet Time hvilket problem karttegnerne står overfor: «Gjengivelsene på kartene er ofte i strid med den virkelige formen og relative størrelsen på kontinentene og havene.» Dette er noe du får et godt inntrykk av hvis du sammenligner det verdenskartet National Geographic utgav i 1988, med andre verdenskart som det samme selskapet har laget tidligere.

For å belyse de store forskjellene mellom slike kart sa Time: «På det nye verdenskartet som [National Geographic Society] sender sine elleve millioner medlemmer, har Sovjetunionen mistet 47 millioner kvadratkilometer — mer enn to tredjedeler av det territoriet landet har synes å omfatte på National Geographics kart de siste 50 årene.»

Siden Ptolemaios’ tid har kartografene kjempet med det problemet det er å gjengi de relative størrelsene på forskjellige områder av verden. I en projeksjon som National Geographic brukte i 66 år, har for eksempel Alaska en størrelse som er fem ganger så stor som den virkelige størrelsen. Slike problemer med forvrengning kan hjelpe deg til å forstå hvorfor Arthur Robinson, av mange betraktet som nestoren blant amerikanske kartografer, sa: «Karttegning er like mye en kunstform som en vitenskap.» Det kartet som National Geographic Society tok i bruk i 1988, representerte ifølge Garver «den beste tilgjengelige balansen mellom geografi og estetikk».

Hva vil framtiden bringe?

Det er tydelig at karttegning omfatter mer enn mange er klar over. Jo større kunnskap man har om jorden, desto mer nøyaktige kan kartene bli. Men denne kunnskapen er ikke alltid så lett tilgjengelig. Skribenten Lloyd A. Brown sa derfor for flere år siden: «Inntil den tid kommer da alle kan seile inn mot en nabos kyst uten frykt og kjøre gjennom eller fly over ethvert land uten å bli beskutt eller stoppet, må vi bare vente på å få se det storslåtte verdenskartet som menneskene har drømt om i århundrer. En vakker dag blir det kanskje fullført.»

Ifølge Bibelens profetier kan vi se fram til at hele jordkloden til slutt blir forent under styret til Guds utnevnte konge, Jesus Kristus. En bibelsk profeti sier om ham: «Han skal ha undersåtter fra hav til hav og fra Elven til jordens ender.» (Salme 72: 8) Når territorielle grensekrangler og politisk rivalisering til slutt blir fjernet og stridende nasjonale herredømmer ikke lenger eksisterer, kan det perfekte verdenskart bli laget.

[Bilde på sidene 16 og 17]

Ptolemaios og hans verdenskart

Gerhardus Mercator

[Rettigheter]

Ptolemaios og Mercator: Culver Pictures; Ptolemaios’ verdenskart: Gianni Dagli Orti/Corbis; jordklode: Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.; bakgrunn på sidene 16 til 19: The Complete Encyclopedia of Illustration/J. G. Heck