Hva Bibelen sier

Støtter Gud kriger i vår tid?

KONG DAVID i det gamle Israel sa om sin rolle som kriger: «[Gud] lærer opp mine hender til krig, og mine armer har presset ned en kobberbue.» – Salme 18:34.

Når det gjelder de kristne, skrev apostelen Paulus: «Selv om vi vandrer i kjødet, fører vi ikke krig etter det vi er i kjødet. Vår krigførings våpen er jo ikke kjødelige.» – 2. Korinter 10:3, 4.

Motsier disse skriftstedene hverandre? Eller finnes det gode grunner til at Gud godkjente at fortidens israelitter gikk i krig, men ikke ville at de kristne skulle gjøre det? Har Gud forandret syn på krigføring? Vi kan komme fram til et klart svar på dette ved å se på tre store forskjeller mellom det gamle Israel og den sanne kristne menighet.

Tre vesentlige forskjeller

1. Oldtidens Israel var en nasjon med geografiske grenser som var fastsatt av Gud, og var omgitt av nabofolk som ofte var fiendtlige. Derfor gav Gud sitt folk befaling om å beskytte sitt land, og han til og med gav dem seirer over sine fiender. (Dommerne 11:32, 33) Den kristne menighet, derimot, har ingen geografiske grenser – dens medlemmer er å finne verden over. Så hvis Kristi etterfølgere i ett land skulle delta i krig mot et annet land, ville de kjempe mot trosfeller – sine åndelige brødre og søstre – som de har fått påbud om å elske og til og med være villige til å dø for. – Matteus 5:44; Johannes 15:12, 13.

2. Det gamle Israel hadde en jordisk konge, som hadde sin trone i Jerusalem. Men de sanne kristnes konge er Jesus Kristus, som nå er en mektig åndeskapning og har sin trone i himmelen. (Daniel 7:13, 14) Da Jesus var på jorden, sa han selv: «Mitt rike er ikke en del av denne verden. Hvis mitt rike var en del av denne verden, ville mine tjenere ha kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke herfra.» (Johannes 18:36) Ingen politiske riker, eller stater, på jorden kan derfor hevde å tilhøre Kristus. Hva har dette å si for Jesu «tjenere», eller etterfølgere? Det blir forklart i punkt 3.

3. Det gamle Israel sendte, i likhet med andre nasjoner, ofte ut sendemenn, eller det vi i dag kan kalle ambassadører eller envoyeer. (2. Kongebok 18:13–15; Lukas 19:12–14) Kristus har gjort det samme, men med to viktige forskjeller. For det første tjener alle hans etterfølgere som ambassadører eller envoyeer. Apostelen Paulus kunne derfor skrive på vegne av sine medkristne: «Vi er . . . ambassadører i Kristi sted.» (2. Korinter 5:20) Som fredelige ambassadører grep de ikke til våpen. For det andre snakker Jesu etterfølgere med alle som vil lytte til budskapet deres. Jesus sa: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene.» (Matteus 24:14) Han sa også: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere . . . lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» – Matteus 28:19, 20.

Kristi etterfølgere blir dessverre ikke alltid tatt godt imot. Det var derfor Paulus skrev til den kristne evangelisten Timoteus: «Ta din del i å lide ondt, som en god Kristi Jesu soldat.» (2. Timoteus 2:3) Timoteus’ våpen var naturligvis av åndelig art og innbefattet Guds skrevne Ord, som blir kalt «åndens sverd». – Efeserne 6:11–17.

Hvorfor forandringen fra Israel til den kristne menighet?

I omkring 1500 år hadde nasjonen Israel et spesielt forhold til Gud, et som var basert på en pakt, eller kontrakt. (2. Mosebok 19:5) Denne pakten, som Moses var mellommann for, innbefattet De ti bud og andre lover, som alle fremmet den sanne tilbedelse og høye moralnormer. (2. Mosebok 19:3, 7, 9; 20:1–17) Men sørgelig nok ble israelittene, sett under ett, troløse mot Gud, i den grad at de drepte hans profeter. – 2. Krønikebok 36:15, 16; Lukas 11:47, 48.

Til slutt sendte Jehova sin Sønn, Jesus Kristus, som ble født som jøde. I stedet for å ta imot ham som Messias valgte den jødiske nasjon som et hele å forkaste ham. Det førte til at Gud opphevet sin langvarige pakt med Israel, og den symbolske muren som skilte jøder fra ikke-jøder, ble fjernet.a (Efeserne 2:13–18; Kolosserne 2:14) Omtrent samtidig opprettet Gud den kristne menighet og utnevnte Jesus til å være overhode for den. Og før utgangen av det første århundre var denne menigheten virkelig blitt multinasjonal. «Fra enhver nasjon tar [Gud] imot den som frykter ham og øver rettferdighet», sa den jødiske apostelen Peter. – Apostlenes gjerninger 10:35, fotnoten.

Jehovas vitner går inn for å følge de første kristnes eksempel. De er derfor kjent for sitt forkynnelsesarbeid og for sitt nøytrale standpunkt til politikk og bokstavelig krigføring. (Matteus 26:52; Apostlenes gjerninger 5:42) De lar ikke noe lede oppmerksomheten deres bort fra det å kunngjøre det gode budskap om Guds rike, det eneste styre som kan fjerne det onde og innføre varig fred på jorden. Med dette dyrebare håpet i tankene skrev Paulus: «Som stedfortredere for Kristus ber vi: ’Bli forlikt med Gud.’» (2. Korinter 5:20) I dag er det enda mer presserende å handle i samsvar med disse ordene, for vi nærmer oss slutten på «de siste dager» for den nåværende, onde verden. – 2. Timoteus 3:1–5.

[Fotnote]

HAR DU LURT PÅ DETTE?

● Hvilken viktig egenskap skal kristne vise hverandre? – Johannes 13:34, 35.

● Hva er en sann kristens fremste «våpen»? – Efeserne 6:17.

● Hvilket viktig budskap kunngjør Kristi representanter? – Matteus 24:14; 2. Korinter 5:20.

[Bilde på side 23]

Jehovas vitner utgjør et multinasjonalt brorskap og forholder seg nøytrale til nasjonenes kriger