«Vanlige mennesker uten utdannelse»

1, 2. Hvilket mirakel utfører Peter og Johannes i nærheten av en av tempelportene?

DEN lave ettermiddagssolen sender varme stråler over den myldrende folkemengden. Troende jøder og disipler av Kristus er på vei opp til tempelområdet. «Bønnetimen» nærmer seg.a (Apg 2:46; 3:1) Peter og Johannes baner seg vei gjennom mengden og går mot den tempelporten som kalles Den vakre porten. Gjennom støyen og pratingen fra alle menneskene høres ropene fra en middelaldrende tigger. Han har vært lam fra fødselen av og ber om penger. – Apg 3:2; 4:22.

² Idet Peter og Johannes nærmer seg, gjentar tiggeren gang på gang sin bønn om penger. Apostlene stopper opp og fanger den håpefulle mannens oppmerksomhet. Så sier Peter: «Sølv og gull har jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg. I Jesu Kristi, nasareerens, navn: Gå!» Forestill deg hvor overrasket folkemengden blir da Peter tar den lamme mannen i hånden og reiser ham opp, slik at han for første gang i sitt liv står på føttene! (Apg 3:6, 7) Kan du se for deg hvordan mannen stirrer ned på de friske bena sine idet han forsiktig tar sine første skritt? Det er ikke rart at han begynner å hoppe og springe omkring og lovprise Gud!

3. Hvilken enestående gave blir folket og den tidligere lamme mannen tilbudt?

³ Den begeistrede folkemengden løper mot Peter og Johannes, som står i Salomos søylegang. Her, på det samme stedet hvor Jesus en gang sto og underviste, forklarer Peter folket hva det som nettopp har skjedd, egentlig betyr. (Joh 10:23) Han tilbyr dem og den tidligere lamme mannen en gave som er verd mye mer enn sølv og gull, og som innebærer mye mer enn det å bli frisk. Denne gaven er muligheten til å angre, få syndene sine strøket ut og bli en etterfølger av ham som Jehova har utnevnt til «livets Hovedformidler», Jesus Kristus. – Apg 3:15.

4. (a) Hvilken konfrontasjon oppsto som følge av at en lam mann ble helbredet? (b) Hvilke to spørsmål skal vi få svar på?

⁴ For en fantastisk dag! En mann som hadde vært lam, var blitt fysisk helbredet og kunne nå gå! Flere tusen fikk i tillegg muligheten til å bli åndelig helbredet, slik at de kunne leve på en måte som var Jehova verdig. (Kol 1:9, 10) Men det som skjedde den dagen, førte også til en konfrontasjon mellom Jesu trofaste etterfølgere og myndighetspersoner som ville prøve å hindre dem i å adlyde Jesu befaling om å forkynne budskapet om Riket. (Apg 1:8) Hva kan vi lære av de metodene som ble brukt av Peter og Johannes – «vanlige mennesker uten utdannelse» – og den holdningen de hadde når de forkynte for folkemengden?b (Apg 4:13) Og hvordan kan vi etterligne den måten de og de andre disiplene taklet motstand på?

Ikke «på grunn av vår egen kraft» (Apg 3:11–26)

5. Hva lærer vi av den måten Peter snakket til folkemengden på?

⁵ Da Peter og Johannes sto foran folkemengden, var de klar over at noen av tilhørerne kan ha vært blant dem som ikke lenge før hadde ropt at Jesus måtte henrettes. (Mark 15:8–15; Apg 3:13–15) Tenk på hvor modig Peter var da han sa rett ut at den lamme mannen var blitt helbredet i Jesu navn! Peter utvannet ikke sannheten. Han sa klart og tydelig at folkemengden var medskyldig i Jesu død. Men Peter hadde ikke en fiendtlig holdning til disse menneskene, for de hadde «handlet i uvitenhet». (Apg 3:17) Han appellerte til dem som sine brødre og fokuserte på de positive sidene ved budskapet om Riket. Hvis de angret og viste tro på Kristus, ville Jehova gi dem «tider med ny styrke». (Apg 3:19) Vi må på samme måte være modige og direkte når vi advarer folk om Guds kommende dom. Men samtidig må vi aldri være respektløse, harde eller fordømmende. I stedet betrakter vi dem vi forkynner for, som våre potensielle brødre, og i likhet med Peter fokuserer vi spesielt på de positive sidene ved budskapet.

6. Hvordan viste Peter og Johannes at de var beskjedne og ydmyke?

⁶ Apostlene var beskjedne menn. De tok ikke æren for det miraklet de hadde utført. Peter sa til folkemengden: «Hvorfor stirrer dere på oss, som om vi har fått ham til å gå på grunn av vår egen kraft eller gudhengivenhet?» (Apg 3:12) Peter og de andre apostlene visste at alt det gode de utrettet i tjenesten, var et resultat av Guds kraft, ikke deres egen kraft. De lot derfor ydmykt Jehova og Jesus få all æren for det de utrettet.

7, 8. (a) Hvilken gave kan vi tilby andre? (b) Hvordan blir løftet om at alt «skal gjenopprettes», oppfylt i vår tid?

⁷ Vi må være like ydmyke når vi forkynner. Riktignok setter ikke Guds ånd de kristne i vår tid i stand til å utføre mirakuløse helbredelser. Men vi kan hjelpe folk til å få tro på Gud og Kristus og gi dem den samme gaven som den Peter tilbød – muligheten til å få syndene sine tilgitt og få ny styrke fra Jehova. Hvert år tar mange tusen imot dette tilbudet og blir døpte disipler av Kristus.

⁸ Vi lever virkelig i den tiden som Peter henviste til – den tiden da alt «skal gjenopprettes». Guds rike ble opprettet i himmelen i 1914, som en oppfyllelse av «det som Gud talte om gjennom sine hellige profeter i gammel tid». (Apg 3:21; Sal 110:1–3; Dan 4:16, 17) Kort tid senere begynte et åndelig gjenopprettelsesarbeid på jorden under Kristi ledelse. Det har ført til at millioner har kommet inn i et åndelig paradis og blitt Guds rikes undersåtter. De har tatt av den gamle, moralsk ødelagte personlighet og tatt «på den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje». (Ef 4:22–24) Som i tilfellet med den lamme tiggeren som ble helbredet, er dette enestående arbeidet blitt utført ved hjelp av Guds ånd, ikke som følge av menneskers innsats. I likhet med Peter må vi være frimodige og bruke Guds Ord på en virkningsfull måte når vi underviser andre. Hvis vi lykkes i å hjelpe andre til å bli disipler av Kristus, skyldes det Guds kraft, ikke vår egen.

«Vi ... kan ikke holde opp med å snakke om det vi har sett og hørt» (Apg 4:1–22)

9–11. (a) Hvordan reagerte de jødiske lederne på det budskapet Peter og Johannes forkynte? (b) Hva var apostlene fast bestemt på å gjøre?

⁹ Peters tale og den hoppende, ropende mannen som hadde vært lam, vakte mye oppstyr. Lederen for tempelvaktene, som var ansvarlig for sikkerheten på tempelområdet, kom nå løpende sammen med overprestene for å undersøke saken. Disse mennene var trolig saddukeere, en rik sekt med stor politisk makt. Saddukeerne arbeidet for å bevare et fredelig forhold til romerne, de forkastet den muntlige lov, som fariseerne satte så høyt, og de latterliggjorde troen på en oppstandelse.c Så sinte de må ha blitt da de oppdaget at Peter og Johannes sto i templet og frimodig forkynte at Jesus var blitt oppreist!

¹⁰ De sinte motstanderne kastet Peter og Johannes i fengsel, og dagen etter førte de dem fram for jødenes høyeste domstol. I disse selvgode ledernes øyne var Peter og Johannes «vanlige mennesker uten utdannelse» som ikke hadde rett til å undervise i templet. De hadde ikke studert ved noen anerkjent religiøs skole. Likevel ble domstolens medlemmer forundret over deres frimodighet. Hvorfor var Peter og Johannes i stand til å tale med så stor overbevisning? Én grunn var at de «hadde vært sammen med Jesus». (Apg 4:13) Han hadde virkelig undervist dem med myndighet og ikke som de skriftlærde. – Matt 7:28, 29.

¹¹ Domstolen befalte apostlene å slutte å forkynne. Dens befalinger veide tungt i samfunnet på den tiden. Bare noen uker tidligere, da Jesus sto framfor den samme domstolen, hadde medlemmene av domstolen erklært: «Han fortjener å dø.» (Matt 26:59–66) Men Peter og Johannes lot seg ikke skremme. Da de sto der foran disse rike, velutdannede, innflytelsesrike mennene, sa de fryktløst, men likevel respektfullt: «Dere får selv bedømme om det er rett i Guds øyne å høre mer på dere enn på Gud. Men vi for vår del kan ikke holde opp med å snakke om det vi har sett og hørt.» – Apg 4:19, 20.

12. Hva kan hjelpe oss til å bli modigere og til å få en sterkere overbevisning?

¹² Er du like modig som dem? Hva føler du når du har muligheten til å forkynne for noen som er rike, velutdannede eller innflytelsesrike? Hva om familien din, skolekamerater eller kolleger latterliggjør deg på grunn av din tro? Skremmer det deg fra å si noe? I så fall kan du overvinne slike følelser. Da Jesus var på jorden, lærte han apostlene å forsvare troen sin med overbevisning og på en respektfull måte. (Matt 10:11–18) Etter sin oppstandelse lovte han disiplene at han skulle fortsette å være med dem «alle dager helt til avslutningen på verdensordningen». (Matt 28:20) Under Jesu ledelse lærer «den trofaste og kloke slave» oss hvordan vi skal forsvare vår tro. (Matt 24:45–47; 1. Pet 3:15) Denne opplæringen blir gitt på menighetsmøtene, for eksempel på møtet Livet og tjenesten som kristne, og gjennom bibelske artikler, som dem som finnes i artikkelserien «Svar på bibelske spørsmål» på jw.org. Gjør du god bruk av den hjelpen vi får? Hvis du gjør det, vil du bli modigere og få en sterkere overbevisning. Og i likhet med apostlene vil du ikke la noe hindre deg i å snakke om de fantastiske åndelige sannhetene du har «sett og hørt».

‘De ba alle sammen høyt til Gud’ (Apg 4:23–31)

13, 14. Hva bør vi gjøre hvis vi møter motstand, og hvorfor?

¹³ Like etter at Peter og Johannes var blitt løslatt, kom de sammen med de andre i menigheten. «De [ba] alle sammen høyt til Gud» om mot til å fortsette å forkynne. (Apg 4:24) Peter visste jo så altfor godt hvor dumt det er å stole på sin egen styrke når man prøver å gjøre Guds vilje. Bare noen uker tidligere hadde han selvsikkert sagt til Jesus: «Selv om alle de andre snubler og faller på grunn av det som skal skje med deg, kommer jeg aldri til å gjøre det!» Men som Jesus forutsa, gikk det ikke lang tid før Peter ga etter for menneskefrykt og fornektet sin venn og lærer. Heldigvis lærte han av den feilen han gjorde. – Matt 26:33, 34, 69–75.

¹⁴ Det holder ikke med besluttsomhet alene når du skal utføre det oppdraget du har fått om å være et vitne om Kristus. Når motstandere prøver å bryte ned troen din eller hindre deg i å forkynne, kan du etterligne Peter og Johannes. Be Jehova om styrke. Søk hjelp og støtte i menigheten. Fortell de eldste og andre modne brødre og søstre hvilke vanskeligheter du møter. Andres bønner kan ha stor virkning og holde deg oppe. – Ef 6:18; Jak 5:16.

15. Hvorfor trenger ikke de som har latt være å forkynne en tid, å miste motet?

¹⁵ Ikke mist motet hvis du en gang ga etter for press og lot være å forkynne en tid. Husk at alle apostlene sluttet å forkynne etter at Jesus var død, men ble aktive igjen etter kort tid. (Matt 26:56; 28:10, 16–20) I stedet for å la tidligere feil ta motet fra deg kan du spørre: Kan jeg lære noe av det jeg har opplevd, og bruke det for å styrke andre?

16, 17. Hva kan vi lære av den bønnen som ble bedt av de kristne i Jerusalem?

¹⁶ Hva bør vi be om når myndighetspersoner motarbeider oss? Legg merke til at disiplene ikke ba om å slippe prøvelsene. De husket godt det Jesus hadde sagt: «Hvis de har forfulgt meg, vil de også forfølge dere.» (Joh 15:20) Disse lojale disiplene ba i stedet Jehova om å ‘være oppmerksom på’ motstandernes trusler. (Apg 4:29) De hadde hele bildet klart for seg og forsto at den motstanden de møtte, faktisk var forutsagt. Uansett hva jordiske herskere måtte si, visste de at Guds vilje ville «skje på jorden», slik Jesus hadde lært dem å be om. – Matt 6:9, 10.

¹⁷ For å kunne gjøre Guds vilje ba disiplene: «Hjelp dine slaver til å fortsette å forkynne ditt ord med stor frimodighet.» Hvilket svar kom straks fra Jehova? «Da ... ristet stedet der de var samlet, og de ble alle sammen fylt med den hellige ånd og forkynte Guds ord med frimodighet.» (Apg 4:29–31) Ingenting kan hindre Guds vilje i å bli gjennomført. (Jes 55:11) Uansett hvor håpløst det kan se ut, og uansett hvor mektig motstanderen er, kan vi vende oss til Gud i bønn og være sikre på at han vil gi oss styrke til å fortsette å forkynne med frimodighet.

Ikke ansvarlige overfor mennesker, men overfor Gud (Apg 4:32–5:11)

18. Hva gjorde de som tilhørte menigheten i Jerusalem, for hverandre?

¹⁸ Den nyopprettede menigheten i Jerusalem vokste raskt og besto snart av over 5000 disipler.d Selv om de hadde forskjellig bakgrunn, var de «forent i hjerte og sinn» – de hadde samme tankegang. (Apg 4:32; 1. Kor 1:10) Disiplene gjorde mer enn bare å be Jehova om å velsigne anstrengelsene deres. De hjalp hverandre åndelig sett og også materielt sett, når det var nødvendig. (1. Joh 3:16–18) Disippelen Josef, som apostlene også kalte Barnabas, solgte for eksempel et jordstykke som han eide. Han ga uselvisk hele beløpet som et bidrag for å hjelpe dem som hadde kommet langveisfra, slik at de kunne bli lenger i Jerusalem og lære mer om den nye troen.

19. Hvorfor måtte Ananias og Saffira dø?

¹⁹ Et ektepar som het Ananias og Saffira, solgte også en eiendom og ga et bidrag. De lot som om de ga hele beløpet, men de «holdt i hemmelighet tilbake noe av betalingen». (Apg 5:2) Begge to ble slått av Jehova og døde, ikke fordi det beløpet de ga, var for lite, men fordi de hadde et ondt motiv, og fordi de var uærlige. De løy – ‘ikke for mennesker, men for Gud’. (Apg 5:4) I likhet med de hyklerne som Jesus fordømte, var Ananias og Saffira mer opptatt av å bli æret av mennesker enn av å bli godkjent av Gud. – Matt 6:1–3.

20. Hva sier Bibelen om det å gi til Jehova?

²⁰ Millioner av Jehovas vitner i dag etterligner de trofaste disiplene i Jerusalem i det første århundre ved at de gavmildt gir frivillige bidrag for å støtte det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet. Ingen blir tvunget til å gi verken tid eller penger til støtte for dette arbeidet. Jehova ønsker jo ikke at vi skal tjene ham motvillig eller under tvang. (2. Kor 9:7) Når vi gir, er Jehova interessert i hvilket motiv vi har for å gi, ikke i hvor mye vi gir. (Mark 12:41–44) Vi ønsker absolutt ikke å være som Ananias eller Saffira og la egoisme og et ønske om å bli æret være motivet for å tjene Gud. Måtte vi heller, i likhet med Peter, Johannes og Barnabas, alltid la vår tjeneste for Jehova være motivert av ekte kjærlighet til ham og vår neste. – Matt 22:37–40.