Vil du «forbli i live», slik Jeremia gjorde?

1, 2. Hvorfor er det logisk å vie både enkeltindividet og familien oppmerksomhet?

ETTER at Josva hadde oppfordret israelittene til å velge hvem de ville tjene, sa han: «Jeg og min husstand, vi skal tjene Jehova.» (Jos 24:15) Josva var fast bestemt på å være lojal mot Gud, og han var sikker på at familien hans også ville være lojal. Mye senere, da Jerusalems ødeleggelse var nær forestående, fortalte Jeremia kong Sidkia hvordan det ville gå hvis kongen overgav seg til babylonerne: «Du selv og din husstand skal sannelig forbli i live.» (Jer 38:17) Kongen traff imidlertid et dårlig valg, og det fikk konsekvenser for ham selv, hans koner og hans sønner. Han så sine sønner bli drept, og deretter ble han blindet og ført som fange til Babylon. – Jer 38:18–23; 39:6, 7.

² I hver av de formuleringene som står i kursiv, var det én som var hovedperson. Men familien hans ble også nevnt. Det er rimelig. Enhver voksen må naturligvis avlegge regnskap for seg selv overfor Gud. De fleste israelitter hadde imidlertid familie. Også for de kristne er familien viktig. Det ser vi av det vi leser i Bibelen, og av det vi drøfter på møtene våre om ekteskap, barneoppdragelse og respekt for familiemedlemmer. – 1. Kor 7:36–39; 1. Tim 5:8.

EN UVANLIG BEFALING

3, 4. På hvilke måter var Jeremias situasjon annerledes enn de fleste andres, og hvordan ble dette en fordel for ham?

³ Jeremia var en av dem på hans tid som fikk «forbli i live». Han overlevde Jerusalems ødeleggelse. (Jer 21:9; 40:1–4) Hans livssituasjon var imidlertid annerledes enn de fleste andres. Gud hadde sagt at han ikke skulle gifte seg og sette barn til verden eller gjøre visse andre ting som jødene på den tiden normalt gjorde. – Les Jeremia 16:1–4.

⁴ På Jeremias tid og i hans kultur var det vanlig å gifte seg og få barn. De fleste jødiske menn stiftet familie og sørget dermed for at slektens jord ble bevart innenfor stammen og familien.a (5. Mos 7:14) Hvorfor skulle ikke Jeremia gjøre det? På grunn av det som snart skulle skje. Gud hadde sagt at han ikke skulle delta i normale sammenkomster der man sørget eller gledet seg. Han skulle derfor ikke trøste sørgende eller spise sammen med dem etter en begravelse, og han skulle heller ikke være til stede ved slike festlige anledninger som jødiske brylluper. Slike sammenkomster og slik fryd skulle snart ta slutt for alle. (Jer 7:33; 16:5–9) Jeremias måte å leve på bidrog til å gjøre budskapet hans troverdig og understreket hvor alvorlig den kommende dommen ville bli. Til slutt inntraff denne ulykken. Kan du forestille deg følelsene til dem som ble så desperate at de ble kannibaler, eller til dem som måtte se likene av sine kjære ligge og råtne i gatene? (Les Jeremia 14:16; Klag 2:20.) Det var altså ingen grunn til å synes synd på Jeremia fordi han ikke var gift. Den 18 måneder lange beleiringen og det blodbadet som den ville resultere i, ville føre til at familier ble utslettet, men Jeremia ville bli spart for det å miste ektefelle og barn.

5. Hvordan angår befalingene i Jeremia 16:5–9 de kristne?

⁵ Men kan det sies at det som står i Jeremia 16:5–9, er noe vi må følge? Nei. De kristne blir oppfordret til å «trøste dem som er i all slags trengsel», og til å ’glede seg med dem som gleder seg’. (2. Kor 1:4; Rom 12:15) Jesus var til stede i et bryllup og bidrog til den glade stemningen. Den nåværende onde tingenes ordning går imidlertid alvorlige tider i møte. De kristne vil kanskje komme til å oppleve vanskeligheter, nød og savn. Jesus understreket hvor viktig det er å være rede til å gjøre det som må til for å holde ut og forbli trofast, og våre brødre i det første århundre som flyktet fra Judea, fulgte hans formaning. Om man skal forbli ugift eller gifte seg, og om man skal sette barn til verden eller ikke, er derfor noe man må tenke alvorlig over. – Les Matteus 24:17, 18.

6. Hvem kan ha nytte av å reflektere over Guds befaling til Jeremia?

⁶ Hva kan vi lære av det at Gud gav Jeremia befaling om ikke å gifte seg og få barn? Noen lojale kristne i vår tid er ikke gift, og noen har ikke barn. Hva kan de lære av Jeremias tilfelle? Og hvorfor bør også kristne som er gift og har barn, interessere seg for denne siden ved Jeremias liv?

7. Hva er det verdt å tenke over i vår tid, i betraktning av at Jeremia skulle forbli barnløs?

⁷ Tenk først over det at Jeremia skulle forbli barnløs. Jesus gav ikke sine etterfølgere befaling om å la være å få barn. Men det er verdt å merke seg at han uttalte et «ve» over kvinner som var gravide eller ammet når trengselen ville komme over Jerusalem, noe som skjedde i årene 66–70 evt. Den tiden ville bli spesielt vanskelig for disse, på grunn av den situasjonen de var i. (Matt 24:19) Vi står nå overfor en enda større trengsel. Dette er noe kristne ektepar bør ta i betraktning når de bestemmer seg for om de skal få barn eller ikke. Er du ikke enig i at det virker vanskeligere og vanskeligere å mestre de kritiske tidene vi lever i? Og noen ektepar har fortalt at det har vært en stor utfordring å oppdra barna sine slik at de kan «forbli i live» gjennom enden for den nåværende ordning. Selv om det er opp til hvert par selv å bestemme om de vil ha barn, gjør de vel i å tenke over tilfellet med Jeremia. Men hva med Guds befaling om at han ikke engang skulle gifte seg?

HVA VI KAN LÆRE AV DET AT JEREMIA IKKE GIFTET SEG

8. Hvorfor kan vi si at man ikke må være gift for å behage Gud?

⁸ Da Gud gav Jeremia beskjed om ikke å gifte seg, fastsatte han ikke en norm som alle hans tjenere skulle følge. Ekteskapet er noe fint. Jehova innstiftet ekteskapsordningen for at jorden skulle bli befolket, og for at ekteskapet skulle være en kilde til stor glede og tilfredshet. (Ordsp 5:18) Det var imidlertid ikke alle som var gift. Det kan være at noen evnukker var tilknyttet Guds folk på den tiden da Jeremia profeterte.b Og det fantes naturligvis enker og enkemenn. Så Jeremia var ikke den eneste sanne tilbederen som ikke hadde en ektefelle. For øvrig hadde han jo en grunn til ikke å gifte seg, og det har noen kristne i dag også.

9. Hvilken inspirert veiledning angående ekteskap bør vi tenke alvorlig over?

⁹ Mange kristne gifter seg, men ikke alle. Som du vet, gjorde ikke Jesus det, og han sa at det ville være noen disipler som hadde den gave å «gi rom for» den enslige stand i sitt sinn og hjerte. Han oppfordret dem som kunne det, til å gjøre det. (Les Matteus 19:11, 12.) Det vil derfor være bra å rose, ikke erte, en som har bestemt seg for å være enslig for å kunne gjøre mer i tjenesten for Gud. Noen kristne er riktignok enslige på grunn av omstendighetene, iallfall en tid. Det kan for eksempel være at de ikke har funnet seg en passende kristen ektefelle, og at de rosverdig nok er fast bestemt på å følge Guds norm om å gifte seg ’bare i Herren’. (1. Kor 7:39) Og noen av Guds tjenere er jo enslige fordi de er enker eller enkemenn.c De bør aldri glemme at Gud (og Jesus) alltid har vist omtanke for enslige. – Jer 22:3; les 1. Korinter 7:8, 9.

10, 11. (a) Hva var det som hjalp Jeremia til å leve et godt liv som ugift? (b) Hvordan bekrefter erfaringer fra vår tid at de som forblir enslige, kan leve et meningsfylt liv?

¹⁰ Jeremia, som forble ugift, kunne støtte seg til Gud. Hvordan? Husk at Jeremia fant glede i Jehovas ord. Dette må ha vært til styrke og oppmuntring for ham i tiår etter tiår mens han fokuserte på den tjenesten som Gud hadde gitt ham i oppdrag å utføre. Han var dessuten nøye med ikke å være sammen med slike som kanskje ville gjøre narr av ham fordi han ikke var gift. Han var villig til å ’sette seg helt for seg selv’ framfor å være sammen med dem som hadde slike tendenser. – Les Jeremia 15:17.

¹¹ Mange enslige kristne – både menn og kvinner, unge og eldre – følger Jeremias gode eksempel. Erfaringene viser at det er til stor hjelp å være engasjert i tjenesten for Gud, å delta så mye som mulig i meningsfylte åndelige aktiviteter. En søster i en kinesiskspråklig menighet forteller: «Pionertjenesten gir livet mitt mål og mening. Som enslig søster lever jeg et travelt og aktivt liv, som hjelper meg til å unngå ensomhet. Jeg føler meg tilfreds ved slutten av hver dag fordi jeg kan se at min tjeneste virkelig er til hjelp for folk. Det gir meg stor glede.» En pioner på 38 år sier: «Jeg tror nøkkelen til å være lykkelig er å kunne glede seg over de positive sidene ved en hvilken som helst situasjon man befinner seg i.» En ugift kristen i Sør-Europa sier ærlig: «Livet er vel ikke blitt akkurat slik jeg hadde tenkt meg, men jeg er lykkelig og kommer til å fortsette å være det.»

12, 13. (a) Hva vil være et realistisk syn på det å være enslig og det å være gift? (b) Hva kan vi si at Paulus’ liv og hans veiledning viser med hensyn til det å være enslig?

¹² Kan det være at Jeremia konstaterte at livet hans ikke var blitt slik han hadde tenkt seg da han vokste opp? Han kan uansett ha skjønt at mange som gifter seg og får barn, heller ikke får det slik de hadde tenkt seg. En pioner i Spania forteller: «Jeg kjenner ektepar som er lykkelige, og andre som er ulykkelige. Den kjensgjerningen overbeviser meg om at min lykke ikke er avhengig av om jeg noen gang blir gift eller ikke.» Det Jeremia erfarte, er utvilsomt bare ett av mange tusen eksempler på at det er mulig for en som ikke er gift, å leve et rikt, meningsfylt og lykkelig liv. At dette er mulig, blir ytterligere bekreftet av apostelen Paulus, som skrev: «Jeg [sier] til de ugifte og til enkene: Det er godt for dem at de forblir slik som jeg er.» (1. Kor 7:8) Paulus var kanskje enkemann. I hvert fall var han ikke gift da han gjorde så mye i misjonærtjenesten. (1. Kor 9:5) Er det ikke rimelig å trekke den slutning at det var en fordel for ham at han ikke var gift? For ham innebar dette at han «stadig» kunne «stå til tjeneste for Herren uten å la seg distrahere», og slik fikk han utrettet mye godt. – 1. Kor 7:35.

¹³ Paulus ble inspirert til å føye til dette: «De som [gifter seg], vil få trengsel i sitt kjød.» Gud fikk Paulus til også å skrive ned denne innsiktsfulle sannheten: «Hvis noen er fast besluttet i sitt hjerte . . . [på] å bevare sin jomfruelighet, vil han gjøre vel. Derfor, også den som gir sin jomfruelighet bort i ekteskap, gjør vel, men den som ikke gir den bort i ekteskap, vil gjøre bedre.» (1. Kor 7:28, 37, 38) Jeremia leste jo aldri disse ordene, men den måten han levde på tiår etter tiår, viser at det å være ugift ikke trenger å være til hinder for å leve et rikt liv i tjenesten for Gud. Det kan faktisk i høy grad bidra til at man får et svært meningsfylt liv som dreier seg om den sanne tilbedelse. Kong Sidkia, som var gift, fulgte ikke Jeremias råd og fikk ikke «forbli i live». Profeten, derimot, som var ugift, fulgte en kurs som gjorde at han fikk «forbli i live».

HVORDAN GI OG FÅ OPPMUNTRING

14. Hva illustrerer forholdet mellom Akvilas’ familie og Paulus?

¹⁴ På Jeremias tid var det som nevnt slik at de fleste menn og kvinner giftet seg og fikk barn. Slik var det også på Paulus’ tid. De fleste kristne som hadde familie, kunne neppe ta del i tjenesten i andre land, slik Paulus gjorde, men de hadde mye å gjøre i det området der de bodde. De kunne for eksempel være til støtte og oppmuntring for enslige brødre og søstre. Husk at da Paulus kom til Korint, tok Akvilas og Priskilla imot ham i sitt hjem og arbeidet sammen med ham, for de hadde samme håndverk. Men ikke nok med det. Akvilas’ familie lot Paulus bli deres venn, og det må ha gjort ham godt. Tenk på de koselige måltidene de hadde sammen, og på andre anledninger da de hadde det hyggelig sammen. Opplevde Jeremia noe lignende? Han brukte sitt liv som ugift i tjenesten for Gud, men vi bør ikke tenke på ham som en einstøing. Han kan ha hatt et varmt vennskap med familier som tjente Gud trofast – kanskje familiene til Baruk, Ebed-Melek eller andre. – Rom 16:3; les Apostlenes gjerninger 18:1–3.

15. Hvordan kan kristne familier være til stor hjelp for kristne som ikke er gift?

¹⁵ Enslige kristne i vår tid setter også pris på den slags hyggelig samvær som Akvilas’ familie tilbød Paulus. Hvis du har familie, går du da inn for å ha en inkluderende holdning overfor dem som ikke er gift? En søster har kommet med denne åpenhjertige uttalelsen: «Jeg har forlatt verden og ønsker meg ikke tilbake dit. Men jeg har fortsatt behov for å føle at noen bryr seg om meg og er glad i meg. Jeg ber Jehova om at han må sørge for mer åndelig føde og oppmuntring til oss enslige kristne. Vi har behov for å bli sett, selv om vi ikke alle er spesielt giftelystne. Men på en måte virker det som om vi er overlatt til oss selv. Vi kan jo alltid vende oss til Jehova, men når vi trenger menneskelig kontakt, kan vi da snakke med vår åndelige familie?» Tusener av enslige brødre og søstre kan ærlig svare ja på det. De har slik menneskelig kontakt i menigheten sin. Deres vennekrets omfatter flere enn brødre og søstre på deres egen alder. Fordi de liker å være sammen med andre mennesker, setter de pris på å ha venner i forskjellige aldere – noen er eldre enn dem selv, og noen er ungdommer i familier i menigheten.

16. Hvilke enkle ting kan du kanskje gjøre for noen enslige i menigheten din?

¹⁶ Med litt planlegging kan du være til oppmuntring for noen som ikke er gift, ved fra tid til annen å la dem bli med på aktiviteter sammen med familien din, for eksempel familiestudiekvelden. Hvis familien din inviterer en enslig bror eller søster til et måltid, får han eller hun mulighet til å glede seg over mye mer enn god mat. Kan du ta initiativet til å treffe en feltavtale med en som er enslig? Hva med å spørre en ugift bror eller søster om han eller hun har lyst til å jobbe sammen med familien din på et vedlikeholdsprosjekt på en Rikets sal, eller hva med av og til å ta en handletur sammen? Noen familier har invitert en enke, en enkemann eller en enslig pioner til å bli med dem på en reise til et stevne eller et feriested. Slike samvær har vist seg å være til gjensidig oppmuntring.

17–19. (a) Hvorfor må de som har aldrende eller hjelpetrengende foreldre, vise omtanke og likevekt når de skal avgjøre hvordan de skal ta seg av dem? (b) Hva kan vi lære av det Jesus gjorde for å dra omsorg for sin mor?

¹⁷ Et annet område vi skal se på når det gjelder enslige brødre og søstre, dreier seg om det å ta seg av aldrende foreldre. På Jesu tid forsøkte noen framstående jøder på en utspekulert måte å vri seg unna det ansvaret de hadde når det gjaldt å ta seg av sin far og mor. De hevdet at det var viktigere å oppfylle selvpålagte religiøse forpliktelser enn de gudgitte forpliktelsene de hadde overfor foreldrene sine. (Mark 7:9–13) Slik bør det ikke være i kristne familier. – 1. Tim 5:3–8.

¹⁸ Men hva om aldrende foreldre har flere kristne barn? Hvis ett av barna ikke er gift, er det da en selvfølge at det er han eller hun som må gjøre det meste av omsorgsarbeidet? En søster i Japan skriver: «Jeg har lyst til å gifte meg, men fordi jeg må ta meg av foreldrene mine, kan jeg ikke det. Jeg har tillit til at Jehova forstår hvor krevende det er å dra omsorg for foreldre, og hvor vondt enslige kan ha det inni seg.» Kan det være at hun har gifte søsken som uten å rådføre seg med henne har kommet til at det er hun som må ta seg av foreldrene? I tilfeller som dette kan man tenke på at Jeremia hadde brødre som ikke behandlet ham rettferdig. – Les Jeremia 12:6.

¹⁹ Jehova forstår enslige og føler med dem som har det vanskelig. (Sal 103:11–14) Aldrende eller hjelpetrengende foreldre er imidlertid foreldre til alle barna sine, ikke bare til de ugifte. Det kan naturligvis være at noen av barna er gift og selv har barn. Men dette bryter ikke de kjærlighetens bånd som det er naturlig at de har til foreldrene sine, og det fritar dem heller ikke for deres kristne plikt til å yte hjelp og omsorg når det er nødvendig. Vi husker at selv da Jesus hang døende på pælen, tenkte han på sine forpliktelser overfor sin mor og sørget for at noen tok seg av henne. (Joh 19:25–27) Bibelen inneholder ikke detaljerte regler for hvordan man skal dele på omsorgen for gamle eller hjelpetrengende foreldre; den antyder heller ikke at de som ikke er gift, automatisk har større ansvar for å hjelpe dem. Når det gjelder avgjørelser på dette følsomme området, er det nødvendig at alle involverte parter viser rimelighet og tar hensyn til hverandre, og at de har i tankene det eksemplet Jesus foregikk med ved å dra omsorg for sin mor.

20. Hvordan ser du på det å være sammen med dem i menigheten din som ikke er gift?

²⁰ Under inspirasjon forutsa Jeremia: «De skal ikke mer lære enhver sin neste og enhver sin bror og si: ’Kjenn Jehova!’, for de skal alle kjenne meg.» (Jer 31:34) I prinsippet har vi allerede et slikt enestående brorskap i den kristne menighet, deriblant med dem som er enslige. Vi ønsker uten tvil alle å være sammen med dem, til gjensidig oppmuntring, og å se dem «forbli i live».