BRENNEMERKE

Blant enkelte hedenske folk ble merker av forskjellig form brent eller risset inn i huden på slaver, slik at man kunne se hvem de tilhørte. Jehova forutsa at Judas hovmodige kvinner som slaver for fremmede erobrere ville få «brennemerke [hebr. ki] i stedet for skjønnhet». – Jes 3: 24.

Avgudsdyrkere fikk noen ganger sin avguds navn, symbol eller bilde brent eller risset inn i huden for at andre skulle se at de dyrket denne guden. Under Moseloven var det forbudt å vansire sitt legeme med vilje. (3Mo 19: 28) Det eneste merke man under Moseloven kunne sette på en slave, var det som framkom når man gjennomboret en slaves øre, noe man bare gjorde hvis slaven selv anmodet om å få bli sin herres slave «til uavgrenset tid». – 5Mo 15: 16, 17.

Paulus skrev til galaterne: «Jeg bærer en Jesu slaves brennemerker [gr. stịgmata] på min kropp.» (Ga 6: 17) Paulus hadde under sin kristne tjeneste mange ganger lidd fysisk overlast, noe som uten tvil hadde etterlatt arr på hans kropp, et vitnesbyrd om at han med rette kunne gjøre krav på å være en trofast Jesu Kristi slave. (2Kt 11: 23–27) Det kan ha vært disse merkene han hadde i tankene. Det er også mulig at han tenkte på det liv han levde som kristen, idet han la åndens frukter for dagen og utførte sin kristne tjeneste. – Se MERKE.