Ansiktsmerker — stadig mindre brukt som «identitetskort» i Nigeria
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I NIGERIA
EN MORGEN i slutten av 1960-årene kom seks år gamle Danjuma til faren sin og insisterte på å få slike ansiktsmerker som igalaene med stolthet bar. Danjuma følte at han ikke lenger kunne holde ut å bli gjort narr av av skolekameratene sine, fordi han ikke hadde disse ansiktsmerkene. Selv om det vanligvis var spedbarna blant igalaene, som var for små til å frykte operasjonen, som fikk disse merkene, så guttene på merkene som et tegn på mot. De anså dem som ikke hadde slike merker, for å være feiginger som var redde for kniven.
Fram til da hadde Danjumas far vegret seg for å lage slike ansiktsmerker på sønnen. Men den morgenen, presset av sønnens beslutning om å bevise sitt mot, tok han en kniv og laget tre dype, horisontale kutt på hver side av guttens ansikt, rett ovenfor munnvikene.
Danjumas far visste at ansiktsmerkenes egentlige betydning hadde lite å gjøre med mot. Sårene ville gro og etterlate seg arr — et permanent «identitetskort» som verken kunne mistes eller forfalskes. De ville gjøre hans sønn lett gjenkjennelig for slektningene og kvalifisere ham til de rettigheter og privilegier som tilkom en igala. Men merkene ville også skille ham ut fra de mer enn 250 andre etniske gruppene i Nigeria.
Skarifikasjon, eller det å risse i huden, har lange tradisjoner i Afrika, selv om det ikke er begrenset til bare dette kontinentet. Den greske historieskriveren Herodot skrev på 400-tallet om karerne som levde i Egypt: «[De] kutter seg i pannen med kniver, for på den måten å vise at de er utlendinger, og ikke egyptere.» Bronsehoder som ble laget i Ife i Nigeria for 700 år siden, har striper i ansiktet som mange mener er etniske merker. Det er også vanlig med ansiktsmerker på skulpturer fra det gamle nigerianske kongeriket Benin.
Ikke alle ansiktsmerker blir laget som etniske kjennetegn. Noen merker var og er fortsatt knyttet til spiritistiske og religiøse skikker. Andre er statussymboler i tradisjonelle samfunn. Andre igjen er ment å være til pynt.
De ansiktsmerkene som lages av spesialistene i samfunnet, er svært varierte. Noen er lette risp i huden, mens andre er dype flenger som vides ut med fingrene. Noen ganger legges det et fargestoff i såret for å gi merkene farge. Hver etnisk gruppe har sitt eget særegne mønster. Vertikale merker, ett på hvert kinn, identifiserer for eksempel ondofolket, både menn og kvinner. Tre horisontale merker på hvert kinn identifiserer oyofolket. For dem som er godt kjent med slike merker, kan det å kaste et blikk på en persons ansikt være nok til å se hvilken etnisk gruppe, by eller til og med familie han kommer fra.
Forskjellige holdninger
Akkurat som det er store forskjeller i hvordan ansiktsmerkene ser ut, og i hva som er grunnene til at man lager dem, er det store forskjeller i hvordan man ser på dem. Mange bærer merkene med stolthet. En redaktør i Nigerias Daily Times sa: «Noen anser merkene for å være et tegn på fedrelandskjærlighet. Det får dem til å føle seg som ekte sønner av sine forfedre.»
Nigerianeren Jimoh har et slikt syn. Han sier: «Jeg har aldri skammet meg over mine oyomerker, for de viser at jeg er en ekte yoruba fra landsbyen Alafin.» Han forteller videre hvordan merkene reddet livet hans i 1967, under borgerkrigen i Nigeria: «Noen menn trengte seg inn i det huset jeg bodde i . . . og drepte alle [de andre]. Drapsmennene skadet ikke meg på grunn av merkene i ansiktet mitt.»
Andre er sterkt imot slike merker. Tajudeen sier om merkene i ansiktet sitt: «Jeg hater dem, og jeg forbanner den dagen jeg fikk dem.» Og en tenåringsjente roser sin mor for at hun ikke tillot at hun gjennomgikk et slikt inngrep da hun var barn. Hun sier: «Jeg tror jeg ville ha begått selvmord hvis jeg hadde fått merkene.»
Hvordan takle det å bli latterliggjort
Danjuma, som ble nevnt innledningsvis, ble gjort narr av fordi han ikke hadde merkene. Vanligvis er det motsatte tilfellet. For over 45 år siden skrev G.T. Basden i sin bok Niger Ibos: «Skarifikasjon og tatovering er i ferd med å bli umoderne. Mange av de unge mennene . . . ville gladelig ha vært foruten [merkene sine]. Det som blir betraktet som en ære når en er blant stammefrender, blir til vanære når en blir latterliggjort og foraktet andre steder i landet.»
Disse ordene er virkelig sanne i vår tid. Ajai, som tok eksamen i psykologi ved Lagos universitet, studerte nylig ansiktsmerker i Nigeria. Hun sier: «I vår tid er folk med ansiktsmerker i mindretall, i alle fall i byer som Lagos, og de møter folk som latterliggjør dem. Man kan for eksempel stadig høre folk omtale noen som ’oberst’, ikke fordi han er medlem av de væpnede styrker, men fordi han har like mange striper på kinnene som en oberst i hæren har på uniformen sin. Noen blir kalt ’tiger’ på grunn av sine stripete kinn, og noen blir omtalt som ’evige tårer’ . . . Tenk deg hvilken virkning dette har på en persons selvaktelse.»
De som har det verst, er kanskje de som går på skolen. Samuel var den eneste i klassen som hadde ansiktsmerker. Han forteller: «Jeg ble ofte gjort narr av på skolen. Klassekameratene mine kalte meg for ’togskinna’ og ’gutten med togskinnene’. De gjorde alltid narr av meg og pleide å holde opp tre fingrer. Det fikk meg til å føle meg mindreverdig.»
Hvordan taklet han dette? Samuel fortsetter: «En dag ble ertingen så intens at jeg gikk til biologilæreren min og spurte ham om det var mulig å få fjernet merkene. Han sa til meg at det kunne gjøres ved hjelp av plastisk kirurgi, men at jeg ikke skulle bry meg med å gjøre det, fordi tusenvis av mennesker i Nigeria hadde slike merker. Han sa at skolekameratene mine gjorde narr av meg fordi de var umodne, men at ertingen ville ta slutt når vi ble voksne. Han sa også at merkene ikke var avgjørende for hva slags menneske jeg var eller kom til å bli.
Det fikk meg til å føle meg mye bedre, og de vonde følelsene merkene hadde gitt meg, forsvant. Det er sjelden at noen sier noe om merkene mine nå. Og hvis de snakker om dem, smiler jeg bare. Mitt forhold til andre er ikke blitt svekket. Folk respekterer meg for det jeg er, uten hensyn til merkene.»
En utdøende tradisjon
Fordi merkingen vanligvis gjøres på små barn, har de fleste nigerianere som bærer etniske merker, ikke hatt noe valg. Men når de selv blir foreldre, må de avgjøre om deres barn skal få merker.
Noen velger å gjøre det. Ifølge bladet Times International i Lagos er det flere grunner til at de gjør det. Bladet sier: «Det er fortsatt noen som synes det er pent. Andre mener at stammemerker kan være nyttige når man skal avgjøre en persons herkomst for å vite hvem som skal begunstiges. Andre igjen bruker merkene for å fastslå et barns rettmessige tilhørighet i det tradisjonelle miljøet.»
I dag er det imidlertid stadig flere foreldre som ikke synes dette er gode nok grunner. Selv blant dem som er stolte av sine merker, er det forholdsvis få som lar sine barns ansikt bli underkastet stammedoktorens kniv. Dette er spesielt tilfellet i byene. Smertene og faren for infeksjon, i tillegg til den forakt og diskriminering som barnet kan bli utsatt for senere i livet, er alt sammen faktorer som får foreldre til å motsette seg ansiktsmerking.
Det er tydelig at det blir stadig mindre populært og akseptert å lage ansiktsmerker. Det ser ut til at i framtidens Nigeria vil «identitetskort» være noe folk bærer i lommeboken, ikke i ansiktet.
[Bilde på side 23]
Ansiktsmerker viser hvilken etnisk gruppe vedkommende tilhører
[Bilde på side 24]
Ansiktsmerking er en utdøende tradisjon