Opplevelse på feltet

JEHOVAS VITNER I TYSKLAND

Følgende beretning er sendt inn av en Gileadstudent som er misjonær i sitt tildelte virkeområde i Belgia.

I Charlottenburg i Tyskland skulle noen prester holde foredrag i den hensikt å avsløre Jehovas vitner. Et av Jehovas vitner var til stede og hørte alt som foregikk, og han har kommet med følgende beretning: Da tiden var inne til at det skulle begynne, åpnet første taler med å si: «I dag er det slik at hvor vi enn befinner oss, har vi disse vitnene i nærheten. Når jeg sitter på mitt rom og studerer, ringer det på, og hvem finner jeg utenfor? Selvfølgelig vitnene til Jehova. Sitter jeg på et tog, er det Jehovas vitner på benken rett overfor meg. Det er forferdelig! Det må bli en slutt på dette.» Da han hadde snakket i den duren i en halv times tid, bekjentgjorde han at en av hans kolleger nå ville tale om Jehovas vitners bedragelige lære. Denne mannen sto på talerstolen og sa:

«I løpet av de siste månedene har jeg savnet noen medlemmer i min menighet, og derfor gikk jeg for å se etter dem. Etterat jeg hadde lett en stund, fant jeg dem i menigheten til Jehovas vitner. Jeg besøkte et av deres tjenestemøter for å finne ut hva de lærte. Det jeg fant ut, var at de virkelig utførte Herrens gjerning uten hykleri. De studerte virkelig Bibelen, og menigheten ble øvd opp i å tjene den høyeste Gud. Jeg var skamfull over meg selv og min egen menighet. Jeg var også til stede ved Vakttårn-studiet. Studiestyreren der bare ledet studiet, og hele forsamlingen hadde rett til å snakke. Det ble framsatt spørsmål som ble raskt besvart, og det hele var basert på Bibelen. Igjen ble jeg skamfull. Da studiet var slutt, spurte jeg en gammel dame hva hun hadde lært. Hun kom med en fyldig forklaring og ga støtte for alt sammen med skriftsteder. Ja, hun gjorde det så grundig at teologiske studenter som tar sine avsluttende eksamener, opplagt ikke har så stor bibelkunnskap som disse menneskene. Biblene deres er røde og svarte av streker, og de fleste er gamle og slitte av bruken. Dette kan en ikke si om min bibel, og slettes ikke om biblene til mine sognebarn.

Vet dere hvordan jeg fikk kjennskap til disse vitnene til Jehova? Jeg var feltprest under krigen, og befalhavende kalte meg til sitt kontor. Han ba meg gå til fengselsbygningen for å prøve å hjelpe noen mennesker. Jeg gikk dit, og kom inn til tre og tyve Jehovas vitner som ble holdt i lenker. Deres eneste forbrytelse var at de nektet militærtjeneste. De skulle henrettes dagen etter, og nå var det min oppgave å forsøke å få dem til å gå med på tjenestegjøring bak fronten. Men i stedet for at jeg snakket til dem, ble det de som snakket til meg, og den gangen ble jeg også skamfull. Dagen etter fikk jeg tillatelse til å følge dem til retterstedet. De var raske i bevegelsen og gikk fortere enn meg. De var ikke redd for å dø. Jeg klarte knapt å holde tritt med dem. Deres siste. ord lød slik: ’Vi gir vårt liv for å opphøye Jehova.’»

Etter denne overraskende uttalelse fra den siste presten, tok første taler opp en kamp med ham. Vitnet som var til stede, reiste seg da og beroliget forsamlingen. Han gikk deretter opp til talerstolen og ga et ypperlig vitnesbyrd. Han takket siste taler for hans fryktløse og modige ord som gikk i vitnenes favør, og til dette svarte presten: «Jeg har boken ’Sannheten skal frigjøre eder’. Be for meg om at jeg må bli opplyst, og at sannheten også kan frigjøre meg.»