Teokratiets utvidelse i Sør-Korea

DE FØRSTE av Jehovas kristne misjonærer kom til Seoul i august 1949. Det var studenter fra Vakttårnets bibelskole Gilead, som ligger i South Lansing, New York. Senere ble flere sendt dit. I de få månedene de var der, ga de disse fattige menneskene stor hjelp til å få kunnskap om menneskets eneste håp, Guds rettferdsrike, og resultatet av dette ble en veldig utvidelse i antallet av dem som der i landet lovsynger Jehova Gud og Kristus Jesus. Her følger en rapport over de resultater som ble oppnådd. Den ble utarbeidet av Vakttårnets representant, Don L. Steele, og skrevet og postlagt i Seoul den 23. mai 1950, en måned før kommunisthærene den 25. juni gjorde invasjon i Sør-Korea.

«Etter de alliertes frigjøring i 1945, har det koreanske folk bare gjort bitre erfaringer, og en stor del av skylden for dette må legges på Jalta-avtalen mellom Stalin og Roosevelt, som delte landet i to. Nord-Korea er blitt støttet av Russland, Sør-Korea av Sambandsstatene. Det store politiske stridsspørsmål er naturligvis nå den 38. breddegrad, som er skillet mellom de to delene. Den sør-koreanske republikken har store vanskeligheter, og blir etter alt å dømme bare holdt oppe ved hjelpen fra Sambandsstatene. Grensekamper forekommer daglig, og det hersker et meget spent forhold. Når bryter det ut regulær krig? [Dette er interessant, for det viser at selv om resten av verden ble sjokkert over krigsutbruddet, kom det ikke som noen overraskelse for koreanerne.]

For virkelig å kunne verdsette utvidelsen i Jehovas vitners rekker her, bør du vite noe om koreanernes religiøse, sosiale og økonomiske forhold. Hva religionen angår, er det omtrent 800 000 av en befolkning på 22 000 000, som bekjenner seg til kristendommen. Ti millioner er buddhister, konfucianere o. l. Resten, minst halve folket, bekjenner seg ikke til noen tro, og dette gir et godt uttrykk for hvor håpløs framtiden stort sett fortoner seg for dem.

Koreanerne er på mange måter primitive. De er sterkt tradisjonsbundet og svære til å dyrke skapninger. Blant forretningsmenn og akademikere er det mange som innser at Korea ligger langt tilbake når det gjelder undervisning og økonomiske framskritt, og de prøver å komme i pakt med tiden. Men det ser ut til at folkets arbeiderklasse heller vil vaske klær ved å banke dem med en kjepp, pløye med okser og slite med store bører på hodet og ryggen, enn å gå over til noe så moderne som f. eks. et vaskebrett. De har stivnet til i sitt tradisjonelle levesett, og har ikke noe ønske om å forandre det, hvor mye tid og krefter de enn ville spare.

De økonomiske forhold var dårlige nok før, men nå er de mye verre på grunn av Koreas deling ved 38. breddegrad. Sør-Korea har jordbruksområdet, mens naturrikdommene og den lille industrien som er, ligger i landets nordlige del. De store utgiftene til forsvaret, sør mot nord og omvendt, har nesten brakt landet til fallittens rand. Gjennomsnittslønnen er på 6000 won om måneden. Etter den lovlige kurs er det omtrent 23,80 kr. Vannforsyningen her i Sør-Koreas hovedstad Seoul er mangelfull, og den elektriske strømmen blir slått på en eller to timer om kvelden — av og til!

Seouls innbyggertall er nå dobbelt så stort som normalt, på grunn av strømmen av flyktninger fra den nordlige kommunist-styrte landsdelen. De lever under meget dårlige forhold her. Mange av disse flyktningene er barn. Foreldrene deres er drept av kommunistene. I Seouls sentrum er det vanlig å se disse stakkars barna krype sammen opp mot bygningene og prøve å sove der på fortauene. Som klær bruker de gamle sekkefiller, papir eller hva de kan komme over, og huden deres er tilgrodd av skitt. De «lever» av det de får ved å tigge.

Det er lite mat. Kosten består hovedsakelig av ris, og i alminnelighet har de ikke noe kjøtt å ha til. Mange familier har vanskelig nok for å få den risen de trenger. Det er meget vanskelig å få seg klær. Til sko bruker de ofte gummitøfler med litt oppbøyde tupper. Boligspørsmålet er prekært. Bare de rike eier eller leier et helt hus for seg selv. Alle familier er store, og det er vanlig at fire eller fem familier bor i ett lite hus. I alminnelighet sover hele familien i et rom som er ca. tre meter i firkant.

Trass i at folk i Korea er fattige økonomisk sett og er slaver under tradisjonen, har de stor respekt for kunnskap, og en mann med utdannelse blir aktet meget høyt. Ofte arbeider alle medlemmene i en stor familie for å understøtte en av familien mens han tilbringer livet med å studere. Det mest forbløffende er at han som studerer, som regel ikke har noe mål i livet og aldri gjør bruk av det han lærer.

EVANGELIEFORKYNNELSENS GLEDER

På grunn av disse fryktelige forhold er det mange ærlige koreanere som nå leter etter et svar på alle sine problemer. Det er virkelig en stor glede å være med på å forkynne det gode budskap om Riket her og få vise disse saktmodige menneskene at deres eneste håp er Jehovas rettferdige nye verden. Det er en betagende opplevelse å se hvor mottagelige de er for Rikets budskap. Da de to første misjonærene kom hit i august 1949, var det bare åtte personer her som var aktive i Rikets tjeneste. I april i år var det en og førti kretsforkynnere for Riket, som gjennomsnittlig hadde 33,5 timer i tjenesten pr. forkynner, syv heltids pionerforkynnere og åtte misjonærer fra Gilead. Det største antall som var til stede ved Vakttårn-studiene i april, var 107.

Vi hadde vårt første offentlige møte den 14. mai. Det var ment som et eksperiment, og det viste seg å bli en opplevelse! Ingen løpesedler eller plakater ble brukt til å bekjentgjøre det. Det ble bare opplyst om det ved kretsens vanlige møter, og et enslig oppslag ble satt opp like ved huset flere dager før foredraget skulle være. Men da tiden var kommet til at foredraget skulle holdes, begynte ivrige mennesker å strømme inn, og de fylte alle husets rom, entréen, verandaen og trappene opp til annen etasje, inntil opptellingen viste at det var 167 til stede!

For en måned siden begynte vi med vår teokratiske tjenesteskole. Vi har ikke lærebøkene på koreansk, og må derfor holde forelesningen fra «Equipped for Every Good Work» [Dygtiggjort-boken] på engelsk og få den tolket til koreansk. Var det noe en ikke forsto, spurte han sin sidekamerat, og visste ikke han det, ba de tolken om å gjenta det eller forklare det. Vi var fylt av glede når vi så på deres ivrige ansikter etter hvert som det kom fram punkter som var nye for dem. De nikket til hverandre og undret seg. «Moses begynte å skrive Bibelen i 1513 f. Kr.! Den har bare én forfatter, men det er over tredve som har skrevet den! Det eksisterer omtrent 15 000 gamle bibelmanuskripter i dag!» De svarte godt på spørsmålene ved den muntlige repetisjonen ut fra de notater de hadde gjort. Tallet på de tilstedeværende var 60 til å begynne med og økte til 96, og det var som om én time til skolen var altfor liten tid.

Det vi har størst glede av, er bibelstudiearbeidet her. Vi studerer med leger, sakførere, lærere, professorer, soldater, husmødre, forretningsmenn, studenter ved høyskolen (deriblant teologiske studenter) og mange andre. Det er ikke folk som tror hva som helst uten at de har fått beviser for det. Vi må daglig rådføre oss med forskjellige oversettelser, konkordanser, bibelordbøker og andre håndbøker, og vi må ofte se etter i notater som vi gjorde ved Vakttårnets bibelskole Gilead, når vi behandler alle spørsmålene de har. Men for et velsignet privilegium det er! Og hvor vidunderlig er det ikke å se at mange av disse menneskene lærer videre til andre det de får vite på disse bibelstudiene.

Et eksempel på hvor hurtig de gjør framskritt, har vi i tilfellet med en høyskole-pike. En koreansk forkynner besøkte hennes mor og fortalte henne om den nye verden. Dagen etter kom piken og besøkte forkynneren, og stilte mange spørsmål. Hun var fornøyd med svarene, og ordnet det slik at hun fikk et regelmessig studium. Hun hadde vært interessert i å gå på skolen og lære språk (hun taler et meget godt engelsk) og andre fag, men nå kom hun til det resultat at alt dette var et sløseri med tiden. Hun forsto at skulle hun lære om Bibelen, ville hun trenge mye tid, og derfor sluttet hun på høyskolen dagen etterat hun hadde hatt sitt første bibelstudium. Hun har nå studert i en måneds tid, og kommer antagelig til å ha like mange timer som en pioner i tjenesten på feltet. Hun går nemlig sammen med oss og hjelper til ved alle de studier hun kan. Hun har et godt hode og lærer meget kvikt, og etter som hun er så villig i Rikets tjeneste, vil hun få mange salige privilegier i framtiden fra Jehovas hånd.

En musikklærer ved en høyskole for piker her har nå studert sammen med oss i seks måneder. Ved siden av sin undervisning er han med på konserter og har et radioprogram, men trass i at han har det så travelt, finner han tid til å oversette for oss, til å fungere som tolk ved våre offentlige foredrag og i den teokratiske tjenesteskole, være med i tjenesten på feltet og til å ha sitt regelmessige bibelstudium. Han er en annen av de mange i Korea som griper de teokratiske privilegier de får.

Blant de enestående opplevelser vi har hatt her, må nevnes de bibelstudier vi har hatt på de offentlige skolene. Alt i alt har vi åtte studier hver uke ved flere av de høyere skolene, og i hver gruppe er det fra 60 til 70 elever og også lærerne. Vi studerer en engelsk brosjyre med dem og får dem til å ha med seg Bibelen og finne opp skriftsteder. Mange av elevene har hedenske foreldre og har aldri før vært i kontakt med Bibelen. Lærerne gir uttrykk for sin verdsettelse av at vi prøver å lære dem om Bibelen. Det gjør inntrykk på dem at vi ikke kjører omkring i biler lik andre misjonærer. De skjønner at vi virkelig vil hjelpe det koreanske folk. Så her blir det kanskje sådd en god sæd som en dag vil bære mye frukt.»

Fem uker etterat Mr. Steele hadde lagd denne rapporten, sendte han en annen som var poststemplet Kobe i Japan. I den sier han:

«Da jeg hadde avsluttet mitt offentlige foredrag i et skoleauditorium i Seoul den 25. juni, underrettet politiet oss om at Sør-Korea var blitt angrepet, og at det var innført portforbud. Interessen for Teokratiet hadde forresten steget, så ved dette siste offentlige foredraget var det 336 til stede! Følgende natt (mandag) brøt det sør-koreanske forsvar sammen, og Seoul ble lagt under beleiring. Tirsdag morgen trengte kommunist-troppene inn i byen, og alle amerikanere fikk ordre om å evakuere. I denne kritiske situasjon sammenkalte vi i all hast et møte, og etter å ha bedt om Jehovas ledelse, drøftet vi situasjonen med alvor og ettertanke. Å bli tilbake, betydde at vi ville bli tatt til fange, satt i fengsel og stoppet i vår forkynnelse. Alle misjonærer, også metodister og katolikker, er fengslet i Nord-Korea. De senere begivenheter viste at det var Herrens vilje at vi dro av sted.

Vi hadde bare 30 minutter på å komme med den siste eskorten som forlot byen. Personlige eiendeler og det som hørte huset til, ble overlevert til kretstjeneren på stedet, Lee Shi Chong. Byen var da under bombardement, og under den ville kjøreturen til flyplassen ved Kimpo, ble bussene våre beskutt av fly. Vi ble fløyet til Japan, og alle åtte, derav seks kvinner, arbeider for tiden sammen med Jehovas vitner her i Kobe.»