Feiringen av Herrens aftensmåltid
DET er bare en eneste dato som er spesielt framhevet på Jehovas vitners kalender for 1955, og det er 7. april. Når solen synker ned under horisonten i vest den dagen, vil alle Jehovas vitner som på noen mulig måte kan, komme sammen med andre vitner i den lokale menighets møtesal. I år ventes det at over en halv million vitner og atskillige hundre tusener velvillige mennesker vil komme sammen ved denne anledning.
Hvorfor skal alle Jehovas vitner komme sammen den 7. april? Fordi det også er den 14. nisan. Den 14. nisan? Ja, ifølge den kalender Jehova Gud ga Israels folk, var årets første måned nisan eller abib, og den begynte med den nymåne som var nærmest vårjevndøgn eller den første vårdag. — 2 Mos. 12: 1, 2.
Hva er det som er så bemerkelsesverdig med den 14. nisan, spør du kanskje. Den dagen ble en merkedag i året 1513 f. Kr., da Jehova gjorde seg et navn ved å bryte egypternes åk over sitt folk og sette dem i frihet. Om aftenen den dagen spiste israelittene et måltid som besto av et stekt lam eller kje, usyret brød og bitre urter, og det ble kalt «påskemåltidet» fordi Guds dødsengel sparte eller gikk forbi deres førstefødte da den slo i hjel alt førstefødt i Egypt [«påske» betyr «forbigang»]. Dødsengelen sparte de førstefødte så sant israelittene hadde utført alle de påbud de hadde fått, og som blant annet gikk ut på at de skulle stenke noe av lammets blod på dørstolpene og på det øverste dørtre i de husene hvor de spiste måltidet, og holde seg innendørs. — 2 Mos. 12: 3—13.
Forat de aldri skulle glemme den minneverdige dagen da Jehova hevdet sin overhøyhet, ydmyket Faraos stolthet og utfridde sitt folk fra den harde egyptiske trelldommen, befalte Gud at dette påskemåltidet skulle feires hvert år den 14. nisan, og senere at det skulle feires i den byen han hadde knyttet sitt navn til, nemlig Jerusalem. Om lag femten hundre år senere, på den 14. nisan i år 33 e. Kr., finner vi således tretten israelitter som var kommet sammen i en sal i Jerusalem for å feire påsken. Hvem var disse tretten? Det var Kristus Jesus og hans tolv apostler.
Det er imidlertid ikke for å feire den jødiske påske at Jehovas vitner kommer sammen den 14. nisan i år, men for å feire de enestående begivenheter som fant sted den 14. nisan i år 33 e. Kr., begivenheter som til og med skulle bli av større betydning enn de som fant sted 1545 år tidligere i Egypt. Ja, den 14. nisan i år 33 ble Jehovas navn hevdet og opphøyd derved at Kristus Jesus på den dagen ga bevis for at et fullkomment menneske kunne bevare sin ustraffelighet til tross for alt det Djevelen kunne bringe over ham, og den dagen ble gjenløsningsofferet skaffet til veie, det som skulle føre til at alle som elsker rettferdighet, til slutt skal bli befridd fra trelldommen under den større Farao, Satan Djevelen, og fra det motbilledlige Egypt, hans organisasjon. Fant alt det sted den dagen? Ja, for ifølge Guds kalender begynte dagen ved solnedgang og varte til neste solnedgang.
Betydningen av emblemene
Akkurat som Moses innstiftet en årlig feiring av israelittenes utfrielse fra Egypt samme aften som de ble befridd, så innstiftet også Kristus Jesus en årlig feiring av den befrielse han skulle til å skaffe til veie, den samme aftenen den 14. nisan i år 33. De forskjellige religiøse organisasjoner i kristenheten feirer «Herrens nattverd» hvert halvår, hvert fjerdingår, månedlig, ukentlig og til og med nesten daglig, men i betraktning av at påsken, som var et minne om utfrielsen fra Egypt, ble feiret bare én gang i året, nemlig den 14. nisan, og etter som det ikke finnes noen anvisninger om det motsatte, er det rimelig å trekke den slutning at Herrens aftensmåltid også skal feires bare én gang i året, på den 14. nisan, til minne om den befrielse som ble utvirket ved det motbilledlige Påskelams, Kristi Jesu, død.
Det var etter påskemåltidet og etterat Jesus hadde sendt ut Judas, at han «tok . . . et brød, og etter å ha uttalt en velsignelse brøt han det, ga det til sine disipler og sa: ’Ta, et! Dette betyr mitt legeme.’» (Matt. 26: 26; Joh. 13: 21—30, NW) Hvilket legeme var det Jesus talte om her? Var det om sitt bokstavelige legeme? Det kan det ikke ha vært, for vi leser at ikke et ben ble brutt i det, mens Jesus jo brøt brødet. (Joh. 19: 36) Nei, han talte om sitt åndelige legeme, den kristne menighet, som i Bibelen kalles et legeme eller Kristi legeme over førtifem ganger. At dette er den rette slutning, går tydelig fram av Paulus’ ord: «Brødet som vi bryter, er det ikke en delaktighet i Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi, selv om vi er mange, ett legeme, for vi har alle del i det ene brødet.» Det er tydelig at brødet ikke er et bilde på Jesu bokstavelige legeme, men på hans legemes lemmer, den kristne menighet. — 1 Kor. 10: 16, 17, NW.
Ved å ha del i eller ta til seg av dette brødet sier man i virkeligheten: ’Jeg bekjenner å være et av Kristi legemes lemmer.’ I Bibelen er gjær eller surdeig et bilde på synd, og alt påskebrød skulle være uten surdeig, og dette er derfor et bilde på at de som er en del av Kristi åndelige legeme, vil gjøre sitt beste for å holde seg fri for synd og ondskap. Dette usyrede brødet ble også kalt «trengsels brød», for det var «tungt» og minnet israelittene om deres lidelser i Egypt og om hvordan de forlot Egypt i stor hast, ja, i så stor hast at de ikke hadde tid til å bake brødet sitt ordentlig. Det er derfor også et passende bilde på de lidelser som Kristi legemes lemmer må utholde. — 1 Kor. 5: 6—8; 5 Mos. 16: 3; 1 Pet. 2: 21.
Etterat Jesus hadde gitt disiplene av brødet, «tok [han] også et beger, og da han hadde takket, ga han dem det og sa: ’Drikk av det, alle sammen, for dette betyr mitt. «paktsblod», som skal utgytes til gagn for mange til forlatelse for synder.’» (Matt. 26: 27, 28, NW) Etter som det å drikke av begeret betyr å ha del med Kristus, viser så dette at Kristi etterfølgere har del i å skaffe til veie tilgivelse for synder ved sitt offer? Nei, for Bibelen viser at det bare er Kristus som kunne skaffe til veie en gjenløsning. (Sl. 49: 7—10; Joh. 1: 29) Men hans etterfølgere kan ha del i å drikke det samme beger som Jesus drakk, i den forstand at dette begeret også er et bilde på Guds vilje med sine tjenere, slik Jesus ba aftenen før han ble forrådt: «Far, om det er mulig, så la dette beger gå meg forbi. Dog, ikke som jeg vil, men som du vil.» — Matt. 26: 39, NW. Se også Matteus 20: 22.
Bibelen forteller oss at sjelen eller livet er i blodet. (3 Mos. 17: 14) Utgytt blod er derfor et bilde på døden. De som drikker av begeret ved Herrens aftensmåltid, bekjenner derved at de venter å dø med Kristus forat de kan få del i hans oppstandelse. (Fil. 3: 7—11) Etterat Guds rike er kommet, er det å drikke av vintreets frukt også et symbol på å ha del i Kristi glede. — Matt. 26: 29; 25: 21, 23.
Ikke transsubstantiasjon
Både katolikker og enkelte protestanter som har lest det foregående, vil nå kanskje si: ’Men dere har jo forandret Bibelen! Ifølge min bibel sa Jesus om brødet og vinen: «Dette er mitt legeme,» og «dette er mitt blod.»’ Ja, det er sant at mange oversettelser gjengir Jesu ord på den måten. Men det finnes også andre som gjengir dem på samme måten som New World-oversettelsen. Moffatt bruker ordet «betyr» i stedet for «er»; C. B. Williams bruker «representerer» i stedet for «er», og Weymouth sier i sin fotnote (tredje utgave): «Eller ’betegner’, ’representerer’, ’symboliserer mitt legeme’. Mange steder både i G.T. og N.T. kan verbet ’er’, uttalt eller forstått (som her), gjengis således.» Blant de eksempler Weymouth anfører, er lignelsen om såmannen, hvor Jesus gang på gang sier at en ting «er» en annen, skjønt det betyr at en ting «representerer» en annen. Se også Matteus 13: 36—39.
Ja, Jesu tale var full av billedlige uttrykk eller symboler, og ikke bare hans, men også apostlenes tale. Legg merke til Paulus’ ord om klippen i ørkenen som det strømmet vann ut av til gagn for israelittene: «De . . . drakk alle den samme åndelige drikk; for de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og klippen var Kristus.» (1 Kor. 10: 3, 4) Var klippen virkelig Kristus? Nei, men den var et forbilde eller bilde på Kristus. Det samme gjelder Jesu ord den aftenen da han innstiftet minnet om sin død.
Hvis Jesus hadde ment at brødet virkelig var hans legeme og at det skulle komme til å bli ofret om og om igjen, slik den romersk-katolske kirke påstår det blir i messeofferet, ville han ikke da ha sagt: «Gjør dette til ofring av meg»? eller: «Ofre meg således»? Men i stedet sa han: «Gjør dette til minne om meg.» (Luk. 22: 19) Han mente åpenbart at denne feiringen skulle være til minne om hans offer, ikke en gjentagelse av det.
Og hvis vinen på det tidspunkt virkelig var Jesu blod, hvorfor skulle han da si at hans blod «skal utgydes» for synder? (Luk. 22: 20, LB; Knox) Jesus sa også at han skulle ikke «drikke av denne vintreets frukt» før han drakk den ny med sine apostler i sin Fars rike. (Matt. 26: 29) Hvorfor skulle han omtale den som «denne vintreets frukt» hvis den virkelig var hans blod?
Det var heller ikke nødvendig for Jesus å utføre et slikt mirakel, enn si å bevise at han gjorde det. Alltid når Jesus gjorde mirakler, var det for å hjelpe dem som var i nød, og for å ære sin Far, men det var absolutt ingen som kunne ha noen fordel av at Jesus på mirakuløs måte forvandlet brødet og vinen til kjøtt og blod. Da Jesus forvandlet vann til vin i bryllupet i Kana, var for øvrig vinen virkelig vin, men det finnes ikke noe bevis for at apostlene spiste virkelig kjøtt og blod ved nattverden. — Joh. 2: 1—11.
Katolikkene påstår at brødet og vinen virkelig blir Kristi kjøtt og blod ved messen, men de er da inkonsekvente når de taler om det ’ublodige messeoffer’. Hvordan kunne det virkelig være Jesu blod, og likevel et ublodig offer? Og hvis det er et ublodig offer, kan det ikke ta bort synder, for Paulus sier like ut: «Uten blod blir utgytt, skjer ikke forlatelse.» — Heb. 9: 22.
Katolikkene sier at den hellige messe med messeofferet er den høyeste form for tilbedelse. Er det ikke da underlig at Herrens aftensmåltid er nevnt bare én gang i alle de tjueto brev som er skrevet til de første kristne (1 Kor. 11: 23—33)? Hvis det er en absolutt forutsetning for tilgivelse av synder, er det ikke da også underlig at Johannes ikke et eneste sted omtaler messen når han drøfter syndenes forlatelse? (1 Joh. 1: 8—10; 2: 1, 2, 12) Og hva så med den påstanden at det er nødvendig å ha en prest til å forrette ved messeofferet? Finnes det et eneste ord i de kristne greske skrifter om en klasse av prester som er de eneste som er antagelige til å ofre Kristi legeme ved messen? Vi leser om Kristus Jesus som yppersteprest, og om alle de kristne som et ’hellig og kongelig presteskap’, men ikke noe sted om at visse kristne skulle være en spesiell presteklasse. (Heb. 8: 1; 1 Pet. 2: 5, 9) Er det fornuftig å tro at ypperstepresten Kristus Jesus skulle bli ofret av ufullkomne menneskelige ’underprester’? Hvordan vi enn ser på det, er det ingen fornuftig mening i å hevde at den minnehøytid som Kristus Jesus innstiftet til minne om sin død, var noe annet enn nettopp dette — en minnehøytid.
Deltakere og tilskuere
Jehovas vitners årbok for 1955 forteller at i Fransk Ekvatorial-Afrika var det 584 som var til stede ved minnehøytiden, men ikke en eneste tok til seg av emblemene. Hvorfor ikke? Det var 829 836 som var til stede ved minnehøytiden over hele verden, men det var bare 17 884 som deltok, det vil si omtrent én av femti. Hvorfor? Jo, av følgende grunn: Alle som angrer, omvender seg og legger for dagen tro på Jehova Gud og Kristus Jesus og så innvier sitt liv til å gjøre Guds vilje, og som deretter lever i samsvar med sitt innvielsesløfte, kan med rette kalles kristne, men det er bare de som i tillegg til dette har fått et himmelsk håp oppvakt i seg på grunn av at Gud har født dem ved sin hellige ånd som sine barn og deretter salvet dem med den samme ånd til å bli lemmer på Kristi legeme, som er berettiget til å delta. Det er bare de som kan ha del i Kristi død og også i hans oppstandelse. Paulus skrev om disse: «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn; men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, forat vi også skal herliggjøres med ham.» — Rom. 8: 16, 17; 2 Tim. 2: 11, 12.
Ja, av de 829 836 personer som var til stede ved feiringen av minnehøytiden i 1954, var det bare 17 884 som bekjente at de var Guds åndelige barn. Hva så med de andre? De forstår at de er av de «får» som viser vennlighet mot Kristi brødre, at de er av de «andre får», som ikke tilhører den «lille hjord», at de tilhører den store skare som Johannes så i et syn, og som sto foran tronen, i motsetning til de 144 000 beseglede Guds tjenere som skal sitte på tronen med Kristus Jesus. — Matt. 25: 31—46; Joh. 10: 16; Luk. 12: 32; Åpb. 7: 9; 3: 21.
Hvorfor er så disse andre til stede ved minnehøytiden? Fordi Jesus har befalt det, og på grunn av sin interesse for sine åndelige brødre. Ved Herrens aftensmåltid blir dessuten Jehova forherliget ved beretningen om hva han har gjort for oss gjennom sin Sønn for å skaffe befrielse, og Kristi Jesu trofaste eksempel blir framholdt, det eksempel som alle innvigde kristne må følge, enten de har et himmelsk eller et jordisk håp. Det er en leksjon i verdsettelse av hva Jehova Gud og Kristus Jesus har gjort for oss, og i hva som kreves av oss. Det er grunnen til at Jehovas vitner kommer sammen over hele verden den 7. april etter solnedgang i sine lokale Rikets saler.