«Eders motstander Djevelen»
«BOK om Djevelen forbudt for katolikker i Roma.» Slik lød overskriften i en nyhetsmelding fra Roma i New York-bladet World-Telegram and Sun for 4. januar 1954. Boken Il Diavolo av Papini ble bannlyst av Vatikanet fordi den legger fram den tesen at Satan til slutt kan oppnå Guds tilgivelse, og at menneskene kan hjelpe Djevelen til å vende tilbake til sin opprinnelige stilling blant englene.
Papinis bok er en slående motsetning til en bok med titelen Satan, som ble utgitt i begynnelsen av 1952 (på engelsk), og som framholder tretti romersk-katolske teologers syn. Den hevder at Djevelen og hans demoner er fordømt til evig liv borte fra Gud. Denne boken inneholder mange eksempler på de fryktelige begreper om Satan som forskjellige religioner har hatt fra de eldste tider og til nå.
En jødisk rabbi, Bernard J. Bamberger i New York, framsatte enda en annen teori om Djevelen. Han sa at ifølge de hebraiske skrifter «er Satan ikke en opprører, men en Guds tjener med et ubehagelig verv» å utføre: som kombinert anklager, detektiv og bøddel, litt for ivrig i tjenesten kanskje, men aldri på det ondes side.
I de forløpne århundrer har de fleste som bekjenner seg som kristne, hatt meget livlige forestillinger om hvem Satan er og hvordan han ser ut. Han var en ond engel, sa de, som Gud hadde gitt overoppsynet med ildsjøen forat han skulle pine de onde, og han var kledd i rød trikot og var utstyrt med horn, hale og en høygaffel. Men nå i vår tid ser det ut som de fleste av dem som bor i kristenheten, ikke bare har fratatt Djevelen hans røde trikot, horn, hale og høygaffel, men også selve hans eksistens. De er tilbøyelige til å være enige med en viss James Douglas, som engang skrev i Scottish Daily Express at «djevelen simpelthen er vår egen personliggjørelse av den ondskap vi finner i våre egne hjerter og i menneskenes hjerter gjennom tidene. Mennesket er djevelen, og djevelen er mennesket.
Hva er sannheten om Djevelen? Etter som det ikke finnes noe vitenskapelig bevis for hans eksistens, er det da noen måte vi kan få vite kjensgjerningene om ham på? Ja, det er det, for som kristne følger vi Kristi Jesu eksempel. Han vendte seg alltid til Skriften for å få avgjort stridsspørsmål med hensyn til læren. Han sa til sin Gud: «Ditt ord er sannhet,» og hans stående uttrykk var «Det er skrevet.» — Joh. 17: 17; Matt. 4: 4.
Hva åpenbarer Bibelen om Satan Djevelen? Kort fortalt sier den at han er en person, en usynlig åndeperson; at han er en ond skapning, som ved nærmere undersøkelse viser seg å være ansvarlig for all den lidelse og ondskap som menneskeslekten i det hele tatt har erfart; at han gjorde seg selv til en djevel; at Gud har hatt gode grunner for å tillate ham å leve inntil nå, og at han i Guds rette tid skal bli ødelagt.
Det burde ikke være vanskelig for oss å godta Bibelens lære om en personlig, usynlig djevel. Vi vet at Gud eksisterer, selv om vi ikke har sett ham; han har alltid eksistert og vil alltid eksistere. (2 Mos. 33: 20; Sl. 14: 1; 90: 2) Og forteller ikke Bibelen oss at han har usynlige skapninger som tjener ham? Jo visst gjør den det. Jehova selv fortalte Job at «alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd» da jordens grunnvoll ble lagt, og altså før mennesket ble skapt. (Job 38: 5—7) Daniel talte om at han så at tusen ganger tusen tjente ham og ti tusen ganger ti tusen sto foran ham. (Dan. 7: 9, 10) På Guds befaling materialiserte åndeskapninger seg og viste seg for Abraham, Moses, Gideon, Samsons foreldre, Peter, Johannes, Kornelius og andre. Og nå i vår tid har Guds tjenere gang på gang fått bevis for at «[Jehovas] engel leirer seg rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem». — Sl. 34: 8.
Beviser for at Djevelen er en person
Etter som Skriften gir utvetydig vitnesbyrd om at det eksisterer usynlige skapninger som samarbeider med Jehova Gud, skulle det da være så vanskelig for oss å godta Bibelens lære om at noen av disse usynlige skapningene gjorde opprør og ble onde? Det er akkurat det Bibelen forteller.
Første gang Satan blir nevnt i de hebraiske skrifter, er i de to første kapitlene av Jobs bok, hvor det blir vist at han har en samtale med Jehova Gud og innrømmer at han har flakket omkring på jorden og har lagt merke til Guds venn Job. Jehova hadde selvfølgelig ikke her en samtale med en imaginær eller innbilt person, et blott og bart prinsipp, og heller ikke kunne et blott og bart prinsipp ha hjemsøkt Job slik som beretningen viser at Satan gjorde. At Job var en historisk og ikke en allegorisk person, framgår for øvrig av at han ble nevnt i samband med Noah og Daniel, som begge ble omtalt av Jesus som menn som har eksistert. (Esek. 14: 14) I Jakob 5: 11 blir han også omtalt som et eksempel på tålmodighet. Hvis Job aldri hadde eksistert, ville det ha vært meningsløst å framholde ham som et eksempel.
Satan blir også omtalt i 1 Krønikebok 21: 1 som den som påvirket David til å telle Israels barn, noe som førte til at Jehova sendte pest over folket, og i Sakarias 3: 2 blir det videre vist at han er en person: «Men [Jehova] sa til Satan: [Jehova] refse deg, Satan! [Jehova] refse deg, han som har utvalgt Jerusalem!»
Jesus sa om Satan at han så «Satan falle ned fra himmelen som et lyn». Var det en ide han så falle, eller et ondt prinsipp? Noe som klart viser at Djevelen er en person, er de bemerkninger Jesus rettet til presteskapet på sin tid: «Dere er fra deres far Djevelen, og dere ønsker å gjøre deres fars lyster. Han var en manndraper da han begynte, og han sto ikke fast i sannheten; for sannhet er ikke i ham.» Var villfarelsens prinsipp engang det samme som sannhetens prinsipp? — Luk. 10: 18; Joh. 8: 44, NW.
Disse religiøse ledere på Jesu tid visste at det var en djevel, og derfor beskyldte de Jesus for å gjøre sin gjerning ved djevelens fyrstes makt. Jesus svarte ikke på dette ved å benekte at det fantes en djevel, med ved å vise at han er en person: «Dersom Satan driver Satan ut, da er han kommet i strid med seg selv; hvorledes, kan da hans rike bli stående?» (Matt. 12: 26) Og hva Jesu fristelse i ørkenen angår, er det da fornuftig å trekke den slutning at den fullkomne, lojale og alltid lydige Guds Sønn ville ha blitt fristet på den måten av tanker som oppsto i hans eget sinn? Og hvis Djevelen bare var et ondt prinsipp eller personifikasjonen av ondskapen i oss selv, hvordan kunne han da ha sagt til Jesus: «Alt dette [verdens riker og, deres herlighet] vil jeg gi deg hvis du vil falle ned og tilbe meg [foretar en tilbedelseshandling overfor meg, NW]»? Foreta en tilbedelseshandling overfor et prinsipp? Nei, det blir simpelthen ikke noen fornuftig mening i det hele hvis man benekter at Satan Djevelen er en person. — Matt. 4: 9, 10.
Paulus forteller oss dessuten at Satan har dødens velde, og at Kristus Jesus skal ødelegge ham; Peter forteller oss at «Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke». Judas forteller oss at Satan hadde en trette med Mikael angående Mose legeme; og Johannes forteller oss at Satan har forført alle folkene, at han og hans engler stred mot Mikael og hans engler, at Satan og hans engler ble kastet ut av himmelen, at de skal bli kastet i avgrunnen med segl over for tusen år, og at de skal løses en kort stund og til slutt ødelegges i ildsjøen, den annen død. — 1 Pet. 5: 8; Heb. 2: 14; Jud. 9; Åpb. 12: 7—9; 20: 2, 3, 7—10.
Beviser for at demonene er personer
Skriftens vitnesbyrd er ikke bare klart og overbevisende når det gjelder Satan Djevelens eksistens, men det er også utvetydig med hensyn til demonenes eller de mindre djevlers eksistens. I 1 Mosebok 6: 1—4 får vi vite at noen engler, «Guds sønner», sluttet seg til Satan i hans opprør ved å komme ned til jorden og leve sammen med menneskenes døtre, og at deres avkom var bastarder, mennesker med engler til fedre, og kjemper. Peter, omtalte disse som «de engler som syndet», og de, sammen med sitt avkom, kjempene, hadde uten tvil en vesentlig del av skylden for at jorden ble fylt med ondskap og vold. — 2 Pet. 2: 4, NW; 1 Mos. 6: 5, 11.
Vi leser således i Daniel 10: 12—21 at en engel som Jehova hadde sendt med et bud til Daniel, ble oppholdt i tre uker av en ond engel, inntil Mikael, en av de fornemste fyrster, kom og hjalp ham og gjorde det mulig for denne budbæreren å komme fram til Daniel med sitt budskap. Denne engelen brakte et profetisk budskap til Daniel. Alt dette var sikkert ikke bare innbilning! Det ble sagt om de israelittene som ofret til falske guder, at de hadde ofret til demonene, og apostelen Paulus peker på det samme i forbindelse med offer som ble gitt til avgudene. Jesus erkjente at Be’elsebul, de onde ånders fyrste, eksisterte, og antydet derved at det også var andre demoner. — 5 Mos. 32: 17; Sl. 106: 37; 1 Kor. 10: 20, 21; Matt. 12: 27.
Hva Jesu kontakt med disse demonene angår, så er det skrevet mange bøker som har prøvd å forklare demonbesettelse utelukkende som psykiatriske tilfelle, sinnssykdom, epilepsi eller krampeanfall, men en omhyggelig undersøkelse av Bibelen fører til at man må forkaste en slik forklaring.
Hvis demonbesettelse bare var månesyke eller sinnssykdom (Matt. 4: 24), da kunne ikke den ene sinnssyke personen etter den andre ha bevitnet at Jesus var Messias, slik som disse demonbesatte menneskene gjorde. Vi kan heller ikke trekke den slutning at Jesus selv ikke visste bedre, eller at han med forsett satte i verk et bedrag og skapte et blendverk for å gjøre virkning. Demonene inne i disse mennesker var selv personer, som vi leser: «Han . . . drev ut mange onde ånder, og han tillot ikke de onde ånder å tale, fordi de kjente ham.» — Mark. 1: 34.
Tenk på beretningen om den demonbesatte mannen som holdt til på fjellene og som ingen lenker kunne binde, og som svarte på Jesu spørsmål ved å si: «Legion er mitt navn; for vi er mange.» Beretningen sier så videre: «Men det gikk en stor svinehjord og beitet der ved fjellet, og de ba ham: Send oss inn i svinene, så vi kan fare i dem! Og han ga dem lov til det. Og de urene ånder fór ut og fór i svinene; og hjorden styrtet seg ut over stupet ned i sjøen, omkring to tusen i tallet, og druknet i sjøen.» — Mark. 5: 6—13.
Hvordan kan denne beretningen forklares uten at man innrømmer at det eksisterer demoner? Ble Markus, Matteus og Lukas, som beretter om dette, alle sammen bedratt? Var det hele bare et sammentreff, og satte Jesus i scene et bedrag? Eller kan vi forestille oss at et eneste menneskes sinnssykdom fór inn i to tusen svin og fikk dem til å styrte seg i sjøen og drukne? Nei, å benekte Bibelens klare vitnesbyrd med hensyn til Djevelens og demonenes eksistens er ikke bare å bestride Bibelens pålitelighet, men det skaper flere problemer enn det tilsynelatende løser.
Hvor kom Satan fra? Gud skapte ham selvfølgelig ikke som Satan, for alt hans verk er fullkomment. (5 Mos. 32: 3, 4) Satan var engang en fullkommen engel og tjente som tilsynsmann for det første menneskepar i Eden. Vi leser om ham: «I Eden, Guds hage, bodde du; . . . Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på det hellige gudefjell; . . . Ustraffelig var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet hos deg . . . . Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld.» — Esek. 28: 13—18.
Og hva var det som fikk ham til å forderve sin visdom? Det var hans ærgjerrige ønske om å bli lik den Høyeste, Jehova Gud, et ønske som ble røpet tusener av år senere med disse ord av ham: «Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone, og jeg vil ta sete på gudenes tingfjell i det ytterste nord, jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik den Høyeste.» (Es. 14: 13, 14) Ved å se de foregående skriftsteder i sammenheng med den velkjente beretning om det som fant sted i Eden, får vi et bilde av en engel som er utnevnt til tilsynsmann over det første menneskepar, og som lot denne utnevnelsen stige til hodet på seg og fikk det ærgjerrige ønske å bli lik Jehova Gud, og begynte med å fjerne det første menneskepar fra deres Skaper. Han gjorde seg selv, til en bedragersk, opponerende, oppslukende djevel. — 1 Mos. 3: 1—19.
Det er således ikke noen myte at «Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke.» — 1 Pet. 5: 8.