Streb etter de ting som er oppbyggende
1. Hvorfor har de kristne mer enn alle andre grunn til å se de lyse sider ved tingene?
ETTER som Jehova har skapt mennesket i sitt bilde, ønsker alle mennesker å være lykkelige. De kristne har uendelig meget mer å være lykkelige for enn menneskene i alminnelighet. De har all mulig grunn til alltid å se de lyse sider ved tingene. Det er bare de som kjenner den sanne kilde til det gode budskap som bringer ekte glede. (Matt. 5: 3; 24: 14) Hvis vi tilber Gud og tjener ham trofast, vil det sikre oss lykke nå og i all evighet. (Joh. 13: 17; Matt. 7: 24) For en stor skare mennesker med god vilje overfor Gud vil det resultere i evig liv på jorden med endeløse velsignelser. «Du opplater din hånd og metter alt levende med velbehag. [Jehova] er rettferdig i alle sine veier og miskunnelig i alle sine gjerninger.» — Sl. 145: 16, 17.
2. Hvordan kan vi bevare Jehovas godhet?
2 Vi har alle sammen grunn til å være meget glade for Jehovas godhet. Vi kan også i takknemlighet gi akt på Jesu ord: «Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot.» (Ap. gj. 20: 35, NW) Jehova kaller sammen i tilbedelsen av seg mennesker som er lykkelige, et folk som er vennlig og ivrig etter å få andre til å slutte seg til dem i deres lykke. Deres samtale er oppbyggende; de anbefaler og lærer andre om Guds rike, som kommer til å tilfredsstille alle ens ønsker.
3. Med hvilken innstilling bør Jehovas vitner trøste dem som åndelig talt er røvet, avkledd og slått?
3 Med dette håpet og en slik tjeneste kan man bevare lykken selv mens man lever i en verden med misfornøyde mennesker som er hjemsøkt av ulykker, lidelser og sorger. Det betyr trøst og glede for mennesker som ønsker å bli trøstet. Mange av disse mennesker i verden tilhører den klassen som er billedlig framstilt av Jesus i hans lignelse om den barmhjertige samaritan. Liksom den uheldige mann i lignelsen er de åndelig talt blitt røvet, avkledd og slått. En kristen må ha den innstillingen at han har medfølelse med de menneskene i verden som han forkynner for, selv om de er tynget ned av falsk religion, fattigdom og andre personlige problemer. En kristen må ikke føle det som en byrde at han må gå til disse og forkynne for dem, som om hele verden tynget på hans skuldrer. De er ikke «tiggere» som man uvillig og med et langt ansikt gir noe mat og klær. Jehovas vitner viser seg derfor uten å klage som menneskenes gode «neste» ved å være barmhjertige mot alle, og de pleier deres åndelige sår med et oppmuntrende budskap. — Luk. 10: 33—37.
4. a) Hvilken gammel profeti oppfylte Jesus? b) Hvilken belønning får man hvis man gir rikelig og med glede?
4 Når vi lovpriser Jehova, prøver vi å etterligne hans Sønns innstilling. Han oppfylte fullt ut den gamle profetien: «[Jehovas], Israels Guds ånd er over meg, fordi [Jehova] har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de saktmodige; han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, . . . til å trøste alle sørgende, til å gi de sørgende i Sion hodepryd i stedet for aske, gledes olje i stedet for sorg, lovprisnings kledebon i stedet for en vansmektet ånd.» (Es. 61: 1—3) I likhet med ham kan vi høste belønningen i fullt mål ved å gi rikelig lovprisning til Jehova. «Men hva dette angår, så skal den som sår sparsomt, også høste sparsomt, og den som sår rikelig skal også høste rikelig. Enhver bør gjøre akkurat som han har besluttet i sitt hjerte, ikke uvillig eller av tvang, for Gud elsker en glad giver.» — 2 Kor. 9: 6, 7, NW.
5. Hvilken sinnsinnstilling hadde Jesus når han forkynte, og hva unnlot han?
5 Vi kan med stort utbytte for oss selv etterligne Kristi Jesu sinnsinnstilling. Hvis man skal betrakte det fra et selvisk synspunkt, hadde han ikke da rikelig grunn til å klage? Det var sannelig et stort offer han brakte. Her var han sendt ned til jorden, og skulle alene begynne et veldig, verdensomspennende vitnearbeid. Hva trengsler, motstand og forfølgelse angår, fikk han alt man kunne vente og mer til. De menneskene han forkynte for, var for det meste likegyldige og forarmet. De var besnæret av falsk religion. Men han jamret ikke over sin stilling, og klaget ikke over at han var blitt tildelt den oppgaven å forkynne for slike mennesker. Han kom på den måten som hans Far godkjente, villig og uten å klage, og han ga menneskene denne innbydelse: «Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile! Ta mitt åk på eder og lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet; så skal I finne hvile for eders sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.» (Matt. 11: 28—30) Dette budskapet var forfriskende og trøstende. Han var sannelig en god gjenspeiling av «miskunns Fader og all trøsts Gud». — 2 Kor. 1: 3.
6, 7. Hvordan må en kristen oppføre seg overfor sine brødre for å være en god neste?
6 Er ikke dette en prisverdig innstilling, som kan anbefales alle! Den er sikret Jehovas velsignelse. Det sies i Salme 41: 2, 3: «Salig [lykkelig, AT] er den som akter på den elendige; på den onde dag skal [Jehova] frelse ham. [Jehova] skal verge ham og holde ham i live; han skal bli lykksalig i landet.» Det gir sann lykke å finne måter å være kjærlig og hjelpsom mot våre medmennesker på, slik at vi ikke klager over deres uhell eller svakheter, men styrker dem med sannheten, som trøster og oppbygger.
7 Ved å foreholde oss det annet av de to store bud, utelukker Kristus Jesus en overkritisk, klagende holdning fra de kristnes side overfor deres neste: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Mark. 12: 31) Hvis vi er ærlige overfor oss selv, innrømmer vi våre feilgrep og mangler. Spotter og latterliggjør vi oss selv når vi har gjort en feil? Nei, vi elsker oss selv, og derfor prøver vi oppriktig å forbedre oss og gjøre rette stier for våre føtter. Dette gir lykke og fred i sinnet. Når vi tjener side om side med dem som står oss nærmest, våre brødre, vil vi følge det samme prinsippet. Vi kommer til å være lykkelige hvis vi prøver å finne ut hvordan vi kan være kjærlige og hjelpsomme mot dem.
8. Skal noen dadle og kritisere når det blir gjort en feil i menigheten, og hvem sørger for irettesettelsen?
8 Blir du fortørnet og klager til andre når du synes at tjenerne i din menighet gjør feil? Selv under slike omstendigheter er ikke dette noen unnskyldning for å dadle eller kritisere offentlig. «Gud skal du ikke spotte, og en høvding blant ditt folk skal du ikke banne.» (2 Mos. 22: 28) Peter fornektet Kristus tre ganger. (Matt. 26: 69—74) Ved en annen anledning ’gikk han ikke rett fram etter evangeliets sannhet’. (Gal. 2: 11—14) Det er imidlertid Jehova som sørger for irettesettelse innenfor sin organisasjon. Irettesettelsen kommer ikke fra klager og sladder, men fra Jehova gjennom hans organisasjon på hans måte og når hans tid er inne. — 1 Pet. 1: 17.
9. Hvilken handlemåte bør vi følge for å kunne bevare lykken og se vår menighet ha framgang?
9 Det ville være en meget god ting hvis alle ville huske dette prinsippet: veien til å bevare lykken er å oppbygge våre brødre i troen. «La oss derfor strebe etter det som tjener til fred og innbyrdes oppbyggelse! Nedbryt ikke Guds verk.» (Rom. 14: 19, 20) Det er meget bedre å følge denne handlemåten, og det fører til noe godt. Vi ønsker alle sammen å omgåes våre brødre i fred og glede, og vi ønsker å se vår menighet ha framgang. «Jeg formaner eder altså, jeg, den fangne i Herren, at I vandrer så som verdig er for det kall som I er kalt med, med all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så I tåler hverandre i kjærlighet, idet I legger vinn på å bevare åndens enhet i fredens sambånd. Allslags bitterhet og hissighet og vrede og skrik og spott være langt borte fra eder, liksom all ondskap; men vær gode mot hverandre, barmhjertige, så I tilgir hverandre, liksom Gud har tilgitt eder i Kristus!» — Ef. 4: 1—3, 31, 32.
10. På hvilke måter kan vi vise kjærlighet overfor våre brødre for å oppbygge dem og for å bevare vår egen lykke?
10 «Kjærligheten oppbygger.» (1 Kor. 8: 1) Dette er nøkkelen til alle våre handlinger overfor våre brødre for å oppbygge dem og for å bevare vår egen lykke. Det er så mange små midler vi kan bruke for å oppbygge hverandre. Vi må sky verdens holdning, som er barsk, hard og kritisk. Vi har alle sammen noen gaver som vi har framelsket for å forbedre vår tjeneste. (1 Pet. 4: 10; Rom. 12: 6) Vi kan bruke dem til å vise vår kjærlighet til våre brødre. «Således også med eder: Når I streber etter de åndelige gaver, så søk å få dem i rikelig mål til menighetens oppbyggelse.» (1 Kor. 14: 12) Kanskje vi kan hjelpe våre brødre til å forberede seg og hjelpe dem til å komme med kommentarer ved det ukentlige studiet av Vakttårnet og på andre av menighetens møter. Vi har også anledning til å hjelpe våre unge brødre eller dem som har vanskeligheter med språket, til å forberede elevtaler til den teokratiske tjenesteskolen. Alle trenger tre til åtte minutters prekener til å bruke ved presentasjonen av budskapet i hjemmene. Ville det ikke være et uttrykk for kjærlighet overfor våre brødre å gi dem denne hjelpen, som sikkert ville gjøre dem lykkelige?
11. Hvorfor bør vi vise kjærlighet i forbindelse med å skyve til side uoverensstemmelser?
11 Det er meget praktisk å skyve til side uoverensstemmelser og strid med våre brødre ved å vise dem kristen kjærlighet. Vi har nå all mulig tilskyndelse i den retning. «Men alle tings ende er kommet nær; vær derfor sindige og edrue så I kan be, og ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre! for kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder. Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr!» — 1 Pet. 4: 7—9.
12. a) Hvilken belæring fra Gud bør vi tilegne oss? b) Hva er den rette måten å løse vanskeligheter og problemer på i menigheten?
12 Vår kjærlige Skaper vet hva menneskene trenger for å oppnå og bevare lykken. Det behager ham å lære oss hvordan vi skal vinne lykke nettopp på den måten han gjør det, nemlig ved å vise våre medmennesker kjærlighet. Vi ønsker å gjøre oss flid med denne leksen og lære den riktig godt. «Men om broderkjærligheten trenger I ikke til at noen skriver til eder; for I er selv lært av Gud til å elske hverandre; I gjør det jo også mot alle brødrene . . . Dog formaner vi eder, brødre, at I enn mer gjør framgang deri, og at I setter eders ære i å leve stille og ta vare på eders egne ting og arbeide med eders hender, så som vi bød eder.» (1 Tess. 4: 9—11) Våre brødre i menigheten vil sikkert sette pris på at vi arbeider med dem, hvis vi belærer dem ved det eksempel vi gir dem, hvis vi i kjærlighet oppbygger dem, ikke ved å kritisere og rive ned, men ved å hjelpe dem og arbeide regelmessig sammen med dem og rose deres framgang i å lovprise Jehova. Hvis det er en eller annen vanskelighet eller et problem i menigheten, vil vi ikke være raske til å anklage våre brødre eller dømme dem og utsette dem for offentlig misbilligelse. Vi vil ikke innta den holdningen å mene at her er det noe som er gått galt, og en eller annen må ta skylden. I stedet for å komme med en skarp irettesettelse kan vi rette på tingene ved å sette et godt eksempel og vise kjærlighet, og legge for dagen den barmhjertighetens ånd som Jehova i så rikt mål har vist oss alle.
13. Hvilken ånd råder i Jehovas vitners menigheter, og hvorfor er det så viktig at de som er tilsynsmenn, setter det rette eksempel?
13 Når vi ser oss om i Jehovas vitners menigheter i dag, finner vi at det for det meste råder en vidunderlig god ånd der. Særlig der hvor brødrene er kjærlige og vennlige mot hverandre, der hvor de ikke klager og håner og gjør narr, har Jehova gitt dem mange velsignelser. Rettsindige mennesker som kommer inn i den kristne menighet, lærer fort ikke å klage. «Til slutt, mine brødre, fortsett å glede dere i Herren. . . . La oss da, så mange av oss som er modne, ha denne sinnsinnstilling; og hvis dere har en annen tilbøyelighet i sinnet i en eller annen henseende, så vil Gud åpenbare den ovenfor nevnte innstilling for dere. Bli i forening etterlignere av meg, brødre, og hold øyet festet på dem som vandrer på en måte som svarer til det eksempel dere har i oss.» (Fil. 3: 1, 15, 17, NW) Når det er så at brødrene vil følge det rette eksempel, er det så viktig at de som er modne og har ansvaret og overoppsynet, setter det rette eksempel i å oppbygge sine brødre uten å knurre.
14. Hvorfor vil ikke Jehova tillate noen å føre med seg inn i hans organisasjon den vanen å knurre og klage?
14 Akkurat som på Jesu tid er det arbeid og problemer, vanskeligheter og trengsler som er felles for alle som bestreber seg på å utføre kristen tjeneste. Kanskje er det ting vi kunne klage over, men vi må motstå denne fristelsen av all vår kraft, for hvis vi ikke gjør det, vil det til slutt berøve oss det eneste som har noen verdi i livet, lykken ved å tjene Gud. Jehova vil at vi skal være annerledes enn verden, som han nå skiller sitt folk ut fra. Han tar dem til side og lærer dem å leve som en ny verdens samfunn. Med denne utskillelsen følger frihet og utfrielse fra klagingens og kritikkens ånd. Hans organisasjon består av travle, lykkelige mennesker som bestreber seg mer og mer på å leve i samsvar med hans nye verdens normer. Han vil ikke tillate noen å føre med seg inn i den nye verden den gamle verdens vaner i retning av knurring og klaging. Hvis en klager, så begynner snart andre også. Har du for øvrig lagt merke til at de som klager, i alminnelighet ikke forkynner, eller iallfall svært lite?
15. Hvilken formaning blir videre gitt, og hvorfor vil vi bli fullt ut tilfredse ved å følge den?
15 I stedet for å klage påtar vi oss villig det ansvar Jehova legger på oss. Vi setter vår lit til ham og streber etter tilfredshet, og lever og tjener slik som han bestemmer for oss: «Gjør alt uten knurr og tvil [strid, NW], forat I kan være ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn midt iblant en vanartet og vrang slekt, iblant hvilken I viser eder som lys i verden, idet I holder fram livets ord, til ros for meg på Kristi dag, at jeg ikke har løpt forgjeves eller arbeidet forgjeves. Men om jeg og blir ofret mens jeg gjør altertjeneste og bærer eders tro fram som offer, så gleder jeg meg, og gleder meg sammen med eder alle; i like måte gled også I eder, og gled eder sammen med meg!» (Fil. 2: 14—18) På den måten blir vi fullt ut tilfredse, for vi vet at Jehovas vilje blir gjort.
16. Hva er det som mangler i noen menigheter der det finnes slike som kritiserer og sladrer, og hva er det videre fare for?
16 Er din menighet et av disse velsignede samfunn av brødre som har Jehovas glede i fullt mål? Brødrene i demokratiske land kommer undertiden til kort her. Når vi besøker deres menigheter, viser det seg at gleden mangler i stor utstrekning. Til tross for de mer heldige omstendigheter de lever under, med materielle fordeler og større frihet til å forkynne, later det til at noe mangler. Det er tydelig at det finnes noen i menigheten som kritiserer og sladrer; det er for mange som irriterer og forstyrrer. Under slike forhold kan vi være sikre på å finne at brødrene i stor utstrekning blir berøvet sin glede ved å tjene Jehova. For det meste gjør også forkynnerne liten framgang mot modenhet, og menigheten vokser ikke. Slik knurring og klaging mishager Jehova. Det dreper gleden for alle fordi det berøver en gleden ved å prise Jehova hver dag, og hvis en slik tilstand fortsetter, vil den berøve en selve livet.
17. Hvordan går det med våre brødre der det er stor forfølgelse, slik som i totalitære land?
17 Har du ikke ofte lagt merke til at der hvor det er stor forfølgelse, der finner man en ånd som i rikt mål er preget av kjærlighet, harmoni og lykke? Det kan være fryktelige vanskeligheter forbundet med å komme sammen på møter og med å forkynne regelmessig, men brødrene overvinner dem, og de er lykkelige ved det. De setter sannelig pris på at de er blitt utfridd fra undertrykkelse og fra en ond, gammel verden. Til tross for forfølgelsen beskytter Jehova dem og sørger for at de får åndelig føde. Disse brødrene synes følgelig ikke synd på seg selv. Det kan hende at de blir dømt til lange fengselsstraffer fordi de trofast bevarer sin ustraffelighet, men de betrakter det ikke som noen grunn til å fortvile eller knurre. De forstår tvert imot alle sammen enda bedre hvor store velsignelser og gunstbevisninger de har fått, og de betrakter det alt sammen som ufortjent og bevarer sin tro urokket. De forteller ikke alltid andre om alt de må gjennomgå, og de beklager og utøser seg ikke over sine vanskeligheter. Disse brødrene blir ikke på noen måte motløse på grunn av disse trengslene. Arbeidet blir ikke stoppet og ikke engang hindret av vanskelighetene og forfølgelsen. Det gode budskap blir forkynt. Rettsindige mennesker hører det, og de kommer og slutter seg til Jehovas nye verdens samfunn også i de totalitære land.
18. Hva kan vi lære av Jehovas vitners opplevelser under slike omstendigheter, og hvordan er det til gagn for andre?
18 Jehova har utgytt sin ånd i rikt mål over slike vitner som ikke klager; de har hatt framgang, og de har oppnådd storslagne resultater. Hvor meget kan ikke brødre i land hvor det er større frihet, lære av dette — av denne vidunderlige kjærlighetens og enhetens ånd som blir lagt for dagen av våre brødre som lever under mindre gunstige forhold! De har ikke bare et sterkt ønske om å bevare sin egen lykke i sin tilbedelse av Jehova, men de vil også spre sin glede og lykke til andre. I sin forkynnelse etterligner de Jesus Kristus, for de har et oppløftende budskap som bringer virkelig trøst. Det er en stor glede for alle å høre om deres opplevelser og hvordan de bevarer sin ustraffelighet. — 1 Tess. 3: 4—10.
19. Hva må vi huske på for å kunne drive bort klagingens ånd og bevare en ydmyk ånd?
19 Det finnes ingen grunn til at Jehovas tjenere skulle være bedrøvet og klage i dag. Hans kjærlige foranstaltninger og hans stadige interesse og omsorg for dem burde være nok til å bevare deres lykke. Det burde hjelpe dem til å drive bort klagingens ånd og bevare en ydmyk og saktmodig ånd med fullstendig hengivenhet for Jehovas organisasjon. «Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd, forat han kan opphøye eder i sin tid, og kast all eders sorg på ham! for han har omsorg for eder.» (1 Pet. 5: 6, 7) Vi på vår side bør likeledes tenke på ham, og ikke bli selvopptatte eller selviske, slik at vi tar alt for gitt og mener at Jehova og hans organisasjon skylder oss noe. Gi ikke innpass for den formastelige tanke at hvis ikke tingene blir gjort på den måten du synes er best, så vil du ikke fortsette i den nye verdens samfunn. Jehova skylder ikke noen noe som helst. «Ja, ved denne ufortjente godhet er dere blitt frelst ved tro; og det skyldes ikke dere, det er Guds gave.» (Ef. 2: 8, NW) Vi har alle sammen fått noe som er av meget stor verdi, nemlig sannheten, som fører til liv og til vår daglige lovprisningstjeneste. Alle står i gjeld til Jehova for alt vi har og alt vi håper å oppnå. La oss ikke være utakknemlige og forakte hans gaver, som om vi små, ubetydelige mennesker ventet mer eller kunne klare oss bedre selv. La oss framfor alt la være å klage, for vi vet at hvis vi klager, kommer vi til å slutte å forkynne, og da er det helt sikkert at vi blir ulykkelige.
20. Hva er nødvendig forat en kristen kan bevare sin lykke og ha framgang?
20 Når vi tenker på rette måte over alt dette, kommer vi til den slutning at det beste middel til å bevare lykken er at vi lar være å klage, og at vi oppbygger våre brødre og menigheten. For å kunne seire gjennom alle våre vanskeligheter har vi bare å ta imot Jehovas instrukser, utføre dem med glede og drive bort den innstillingen at vi mukker over det vi skal gjøre. Jehova gir oss de instrukser vi behøver for å ha framgang og være tilfredse. Av hensyn til vårt evige vel må vi være villige og lydige og stadig respektere instruksene og arbeide i samsvar med dem.
21. Hvorfor må vi, når vi ser rett på tingene, prise oss lykkelige som har innvigd oss til Jehova?
21 Når vi ser rett på det, fører vår tilbedelse av Jehova og vår tjeneste for ham til stor lykke for oss, selv om det resulterer i prøvelser, byrder og forfølgelse. Når vi ser oss om i verden i dag og trekker sammenligninger, kan vi som har innvigd oss til Jehova, forstå hvor heldige vi er. Vi har sannelig ikke noen grunn til å klage over vår lodd. «Derfor skal og de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste skaper, idet de gjør det gode.» (1 Pet. 4: 19) Det er hans hensikt å redde dem som lykkelig lovpriser ham, levende inn i sin rettferdige, nye verden når han fullbyrder dommen over alle som ’ringeakter herredømme’ ved å tale nedsettende om Jehova og hans ordning for den nye verden. — Jud. 8, 9, 14—16.
22. Hvorfor gleder vi oss og blir styrket, til tross for det press som øves mot Jehovas organisasjon?
22 ’Djevelens verden’ er full av sorg og smerte og er i en ynkelig forfatning, men det finnes ingen grunn til at Jehovas vitner skulle være ulykkelige. Tross det press som Jehovas organisasjon er blitt utsatt for fra dem som motstår det gode budskap, ser vi til vår undring hvordan den har framgang og vokser. Vi vil stå fast og fortsette i forkynnelsesarbeidet og la oss oppmuntre av den forsikring Jehova har gitt oss. «Regn det bare for glede, mine brødre, når dere møter forskjellige prøvelser, for dere vet at denne prøvede egenskap ved deres tro virker til utholdenhet. Lykkelig er den mann som holder ut i prøvelse, for når han er blitt godkjent, vil han få livets krone, som Jehova har lovt dem som fortsetter å elske ham.» — Jak. 1: 2, 3, 12, NW.