Bevar lykken ved å fordrive klagingen
«Lykkelige er . . . de som hører Guds ord og holder det!» — Luk. 11: 28, NW.
1. På hvilken måte er Jehova lykkelig, og hvordan kan menneskene også oppnå lykke?
JEHOVA er den lykkelige Gud. (1 Tim. 1: 11, NW) Hans lykke kommer av at han er fullstendig hengitt til rettferdighet og til å gi lykke til sine skapninger på sin kjærlige måte. Han har uselvisk truffet fullstendige foranstaltninger for at menneskene skal få leve i lykke på jorden, og i den hensikt gir han dem det de trenger. For å oppnå sann lykke behøver menneskene bare å gi akt på de instrukser Gud gir, og leve sitt liv i samsvar med dem.
2. Er den nåværende tingenes ordning i en lykkelig tilstand, og hvorfor er det slik?
2 Hvem kan benekte at den nåværende tingenes ordning på jorden er fylt av sorg og ulykke? I den finnes det nok å klage over. Det er framkommet som en oppfyllelse av Åpenbaringen 12: 12: «Ve jorden og havet! for djevelen er fart ned til eder i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.» Følgende profeti har vist seg å være sann: «Men dette skal du vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider.» (2 Tim. 3: 1) Noen politikere skryter nok av at menneskene aldri har hatt det så godt, men folk er i stor utstrekning ulykkelige og engstelige på grunn av truselen om en verdenskatastrofe i en atomkrig og på grunn av den foruroligende økning av forbrytelser og lovovertredelser, den tiltagende utbredelse av farlige sykdommer til tross for vitenskapens nyeste oppdagelser, og den alminnelige usikkerhet. Deres ansikter gjenspeiler den misnøyens ånd som gjennomsyrer hele denne tingenes ordning.
3. Hvordan blir lykken nå utbredt, hvem reagerer på det, og hva blir resultatet?
3 Jehova, som er uselvisk i sin lykke, sørger for at menneskene får høre det herlige gode budskap. Det blir forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd. (Matt. 24: 14) Noen mennesker, som blir beskrevet i Esekiel 9: 4 som «menn som sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer», hører dette budskapet og kommer ut av denne bekymringsfulle gamle tingenes ordning. De begynner å fornye sitt sinn, og deres personlighet forandrer seg mer og mer i retning av Guds lykkelige tilstand. (Rom. 12: 2; Ef. 4: 24, 31, 32) Når et menneske kommer til å forstå og verdsette Guds Ords sannhet, blir således hans syn på livet fullstendig forandret. Han blir meget glad. Han har nå nye venner, Jehovas vitner, som er et samfunn av lykkelige mennesker. De er åndelig talt rike og i vekst. De lærer stadig mer og mer om prinsippene for den nye verdens levemåte, og de bestreber seg på å anvende dem i sitt liv. De utstråler optimisme og begeistring. Ja, de har sannelig all grunn til å være lykkelige!
4. Gir de framtidsutsikter som ligger foran dem som hører Guds Ord og holder det, noen grunn til å klage?
4 De foranstaltninger Jehova har truffet forat disse skal oppnå evig lykke i hans nye verden, er i sannhet et «lykkelig håp». (Tit. 2: 13, NW) De bedrøvelige forhold som eksisterer nå i de siste dager, innbefattet sykdom, sorg og død, som kom over menneskeslekten på grunn av deres første foreldre, Adam og Eva, blir ikke lenger betraktet som noe som gir grunn til klaging. Hvor lykkelige er de ikke fordi Gud har sørget for en utvei fra det alt sammen! Utsikten til å vinne evig liv i lykke gir dem all mulig grunn til å fryde seg. Verdsettelsen av Guds godhet får takknemligheten til å velle fram i deres hjerter. Det bringer dem til å forstå at de skylder Gud noe, nemlig å tilbe ham. Inderlig takknemlighet tilskynder dem til å innvie seg til å tjene Jehova. De blir ’gjerningens gjørere’ og ’lykkelige ved å gjøre den’. Som følge av at de har hørt Guds Ord og er besluttet på å holde det, er deres utsikter til lykke endeløse. — Jak. 1: 25, NW.
5. Hvilke påkjenninger blir en som nettopp har innvigd seg til Jehova utsatt for, og hvilken forandring kan det medføre?
5 Uheldigvis er det slik at ikke alle som innvier seg til Jehova, fortsetter å leve og tjene Jehova lykkelig i sin anviste tjeneste for evig. For en tid vil gleden ved å lære nye sannheter om Guds Ord og hans hensikter og ved å bringe disse gode ting ut til andre, legge beslag på hele deres interesse. Men så ser det ut til at det undertiden hender merkelige ting i disse nyinnvigdes liv. Forholdene synes å forandre seg. De ser at et liv i Jehovas tjeneste som et av hans vitner ikke er noen vandring på roser. Man kan komme opp i trengsler og til og med bli utsatt for voldsom forfølgelse, slik at man mister sin nyfunne glede. Selv den daglige tjenesten for Jehova Gud blir byrdefull. Det å forkynne dag etter dag blir hardere og mer krevende. De mennesker man møter i hjemmene i sitt misjonærfelt, er likegyldige og sløve overfor Rikets budskap. Forkynnelsen fører også med seg mange vanskelige problemer. Den omfatter en hel del arbeid med ting som synes å bestå av endeløse detaljer som krever omhyggelig oppmerksomhet. Det kan også være at det har oppstått familiestrid i det nye vitnes liv som følge av hans nye måte å tilbe Gud på. Det medfører at familiebåndene blir stilt på en meget hard prøve, slik at det truer med å få sørgelige følger og til og med framkalle et brudd i familiekretsen. Hans kjærlighet til Jehova og de innvielsesløfter han så nylig har avlagt, blir utsatt for en kraftig påkjenning.
6. Når et nytt Jehovas vitne begynner å kritisere menighetens forhold, hva hender så?
6 Det kan også være slik at det nye vitne for Jehova er full av tjenstiver. Han er ærgjerrig og ønsker å gå på i tjenesten og få fart i arbeidet. Når han ser seg omkring, kanskje i en liten menighet, kan det hende at det er svært liten framgang. Han trekker da den slutning at det tydeligvis kommer av at tingene ikke blir gjort på rette måte. Han ser at det er noen i menigheten som er skjødesløse og likegyldige, og at forkynnelsesarbeidet har liten framgang. Han mener at noe må gjøres, og det fort, og dermed begynner han å vise sin misbilligelse og å kritisere. Snart merker han at han ikke er så lykkelig som i begynnelsen. Hans glede over å tjene Gud holder på å forsvinne.
7. Hvorfor og hvordan forsvinner undertiden den lykken man opplevde da man sluttet seg til den nye verdens samfunn?
7 Vår nye bror forstår det kanskje ikke til å begynne med, men han holder på å gjennomgå en radikal forandring i sin innstilling. Han er i høy grad uenig i de arrangementer som blir gjort for tilbedelse og tjeneste i menigheten. Han kritiserer dem som tjener sammen med ham. I stedet for å tjene Jehova med fryd og glede er han nå blitt krevende og klager over arrangementene. Han vil at tingene skal være mer bekvemme og lette. Han er fortørnet over det arbeid, bryderi og besvær som andres feil og skjødesløshet påfører ham. Han sier til seg selv eller til og med så andre hører det: «Hvis de bare ville gjøre tingene på rette måte, så ville alt være så meget lettere.» Under alt dette er den lykke han opplevde i begynnelsen, fullstendig forsvunnet. Det er ikke alltid så godt å vite akkurat hvordan eller hvorfor det hendte, men sikkert er det at han ikke er glad for det. Hans lykke og glede er borte. Han har gått tilbake til den gamle verdens knurring og klaging. Han misbilliger vanligvis de foranstaltninger Jehova har gjort. Han sier til seg selv: «Jehova og hans organisasjon skylder meg noe bedre enn dette.» Han tviler på at beslutningene og arrangementene er kloke, og han ønsker å gjøre tingene på sin egen måte. Han er ikke ivrig etter å utføre Jehovas vilje slik den kommer til uttrykk gjennom hans organisasjon, og derfor klager han. Han slutter til og med å forkynne, og er ulykkelig. Han føler seg nedtrykt, og går omkring med et surt ansikt. Så fort har han mistet gleden over å være knyttet til Jehova og hans nye verdens samfunn.
8. Hva er den viktigste grunn til at den som klager, har ført denne ulykkelige tilstanden over seg?
8 Hvem vil vel frivillig velge å være ulykkelig? Hvorfor skal man da klage, noe som alltid gjør en ulykkelig? Den som klager, har selv ført denne ulykkelige tilstanden over seg, for han har tillatt selviskheten å trenge inn. Han forstår absolutt ikke hvorfor han blir utsatt for prøvelser. Han har ikke lenger det rette syn på de byrder og trengsler og den forfølgelse som er kommet over ham. Han har glemt hva Peter skrev: «I elskede! undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om det hendte eder noe underlig; men i samme mon som har del i Kristi lidelser, skal I glede eder, forat I også i hans herlighets åpenbarelse kan glede eder med jubel. Om I hånes for Kristi navns skyld, er I salige [lykkelige, NW], fordi herlighetens og Guds ånd hviler over eder.» (1 Pet. 4: 12—14) Her får vi vite den viktigste grunn til at de kristne må bevare sin ustraffelighet med det rette åndelige syn, og hvorfor det er så nødvendig. Man må følgelig vente at man må kjempe for å bevare sin ustraffelighet. — Joh. 1: 6—12.
9. a) I betraktning av hvilken advarsel bør en kristen ikke klage eller gjøre opprør mot byrder og trengsler? b) Hvordan kan en kristen vente at hans liv vil arte seg etterat han har innvigd seg til Jehova?
9 Jesus Kristus advarte også om hva hans etterfølgere må vente: «Dette har jeg talt til eder forat I ikke skal ta anstøt. De skal utstøte eder av synagogene; ja, det kommer en tid da hver den som slår eder i hjel, skal tro at han viser Gud en dyrkelse. Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke meg. Men dette har jeg talt til eder, forat I, når timen kommer, da skal minnes at jeg sa eder det.» (Joh. 16: 1—4) Ingen bør bli så selvopptatt, ufornuftig og glemsom når det gjelder grunnene for å bevare sin ustraffelighet overfor Jehova at han klager eller til og med går til den ytterlighet å gjøre opprør mot byrder og trengsler. Stopp heller opp litt og tenk over saken. Da du innvigde deg til et liv i tjeneste for Jehova, ventet du deg da et liv i luksus, makelighet og lediggang? En som vil ha ferie, søker seg ikke arbeid. En som lar seg innrullere i en hær, venter seg heller ikke permisjon, og de kristne har meldt seg frivillig til en åndelig kamp. — 2 Kor. 10: 3, 4; Ef. 6: 13.
10. Behøver man å synes synd på en kristen selv om hans liv kan være vanskelig, og går hans lykke tapt på grunn av de trengsler og vanskeligheter han møter?
10 Jehovas vitner behøver ikke å synes synd på seg selv fordi de har fått del i Kristi lidelser. De som klager, er alltid ulykkelige. Jehova har lovt at de som tilber ham, skal være lykkelige, og han har ikke løyet. Hva gjør det om vi må tåle trengsler, overvinne vanskelige problemer og holde ut under forfølgelse? Betyr det faktum at vi må lide trengsler, at vi mister lykken? Erfaringen har ettertrykkelig bevist at svaret er et avgjort nei! Har du nylig vært på en av Jehovas vitners sammenkomster? De blir holdt regelmessig, både for mindre områder for de enkelte land og internasjonalt. Å overvære slike sammenkomster medfører store besværligheter og ofte store utgifter. Det kan være nødvendig med en lang, risikabel reise. Deltagerne må ofte ligge i leir på åpen mark med svært få bekvemmeligheter. Når de så skal overvære dagens møter, kan det hende de må reise lange veier i fulle busser eller med tog og sitte i timevis i et fullpakket lokale eller stadion. Men hvem vil benekte at det å være til stede ved en sammenkomst for Jehovas folk, er en av de mest uforglemmelige og gledelige opplevelser i ens liv?
11. Hva er den rette sinnsinnstilling for en Kristi etterfølger, og har Jehova behag i en slik handlemåte?
11 Den rette sinnsinnstilling for en kristen er å tåle trengsler og til og med forfølgelse modig og med glede, idet han vet at trengslene ikke vil berøve ham hans lykke. Derved holder han klart for sitt sinn de betydningsfulle grunner for å bevare sin ustraffelighet overfor Jehova, slik at han ikke blir svak eller synes synd på seg selv og klager på grunn av det store privilegium han har. La oss ikke glemme at Jehova har behag i at vi holder ut under forfølgelse. Hans egen Sønn ga det aller beste eksempel. Vi blir direkte gjort oppmerksom på at det er i denne henseende han har etterlatt oss et eksempel. I det velkjente skriftsted blir vi underrettet om at vi skal følge i hans fotspor: «For dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud finner seg i sorger når han lider urettferdig. For hva ros er det om I er tålmodige når I synder og får straff for det? Men om I er tålmodige når I gjør det gode og allikevel må lide, da finner dette nåde hos Gud. For dertil ble I og kalt, fordi også Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, forat I skal følge etter i hans fotspor han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke ble funnet svik, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig.» — 1 Pet. 2: 19—23.
12. Hva hjelper oss til å bevare lykken når vi gjør Jehovas vilje?
12 Det er ikke bra for de kristne å ha en snever, kortsynt oppfatning av de prøvelser som kommer over dem. Slike trengsler bringer i virkeligheten med seg noen av de største gleder. Det er meget viktig å ha det rette syn på de prøvelser og vanskeligheter som kommer over en, enten nå eller i framtiden. Det er forkynnelsesarbeidet som behager Jehova og gjør ham glad. «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg!» (Ordspr. 27: 11) Vi kan bare bevare vår lykke ved å være lydige mot hans vilje og holde trofast ut i hans tjeneste uten å klage.
13. Når vi overveier grunnene til at vi innvigde oss, har vi det da så vanskelig nå i vår tid?
13 Når vi tenker over saken, har vi virkelig ikke så store vanskeligheter og prøvelser i vår tid. Dette er særlig tilfelle når vi tenker på nødvendigheten av å bevare ustraffeligheten og grunnene for at vi innvigde oss til Jehova. Hvem er blitt mer mishandlet enn Paulus, som var ’hungrig og tørst og naken og mishandlet og hjemløs og mødig’? Denne Jesu nidkjære apostel utholdt alle slike prøvelser uten å klage, og sa videre: «Vi blir utskjelt — og vi velsigner; vi blir forfulgt — og vi tåler det; vi blir spottet — og vi formaner; vi er blitt som utskudd i verden, en vemmelse for alle, inntil nå.» — 1 Kor. 4: 11—13.
14. I hvilken sinnsstemning avsluttet Paulus sitt annet brev til korintierne, til tross for alle sine byrder og gjenvordigheter?
14 Det er nok så at en kristens liv ikke alltid er så lett i vår tid. Det var det heller ikke på Paulus’ tid: «Er de Kristi tjenere? . . . Jeg er det mer; jeg har arbeidet mer, fått flere slag, vært flere ganger i fengsel, ofte i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær; tre ganger ble jeg hudstrøket, en gang stenet, tre ganger led jeg skibbrudd, et døgn har jeg vært i dypet. Ofte har jeg vært på reiser, i farer i elver, i farer blant røvere, i farer fra mitt folk, i farer fra hedninger, i farer i by, i farer i ørken, i farer på hav, i farer blant falske brødre, i strev og møye, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet. Foruten alt annet har jeg ennå det daglige overløp, omsorgen for alle menighetene.» (2 Kor. 11: 23—28) Til tross for alle disse byrder og gjenvordigheter ga ikke Paulus opp. I slutten av sitt brev skriver han i en lykkelig sinnsstemning: «For øvrig, brødre, gled eder, bli fullkomne, la eder formane, ha ett sinn, hold fred med hverandre, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med eder. — 2 Kor. 13: 11.
15, 16. a) Er det for strengt å si at de som klager, mister sin lykke og til og med selve livet? b) På hvem og når har det advarende eksempel de klagende israelittene satte, sin anvendelse?
15 Det er en alvorlig side ved dette spørsmålet om å klage som Jehovas vitner ikke må overse, og det er at når en i Jehovas organisasjon klager, betyr det simpelthen at han gir uttrykk for mishag og irritasjon overfor Guds vilje. Derfor klager han i virkeligheten mot Jehova. Det finnes noen meget betegnende eksempler i Bibelen som viser at de som klager, uten unntagelse mister sin lykke. Ofte har de også mistet selve livet. Vi kan altså se hvor alvorlig det er hvis vi klager imot Jehova, eller imot hans organisasjon og dens instrukser, for det fører til sorg og ulykke og til slutt død. Ser du annerledes på det, og synes du dette er å framsette det for strengt, eller at advarselen er overdreven? Da vil du gjøre vel i å ta for deg et annet skriftsted. Det har å gjøre med de ting som hendte det gamle Israels folk, og de er forbilder på begivenheter nå i vår tid. Kanskje du har henvist til dette skriftstedet mange, mange ganger. Har du vært klar over at det har sammenheng med det å fordrive klagingens og knurringens ånd? «Knurr heller ikke, liksom noen av dem knurret og ble ødelagt av ødeleggeren! Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.» (1 Kor. 10: 10, 11) Hva hadde de egentlig å klage over? Hadde ikke Jehova utfridd dem fra undertrykkelsen i Egypt, beskyttet og næret dem på en kjærlig måte, slik at de aldri var sultne, kalde eller nakne? De hadde ingen bekymringer i det hele tatt. Men selv etter alt dette klaget de akkurat som bortskjemte skrikerunger. Glem aldri at israelittenes eksempel har gyldighet for dem som klager nå i vår tid.
16 Man skulle tro at alle ville være tilfreds med et slikt liv og slike trygge forhold som israelittene kunne se fram til da de lå leiret ved inngangen til det lovte land. Men nei, de var ikke det! De foraktet Jehovas gaver. De hadde stadig knurret, og hadde arbeidet seg opp i en meget ulykkelig sinnstilstand. Vi kan lett forstå hvor tåpelig det var av israelittene å tape av syne det som Jehova hadde gjort for dem, men anvender vi denne lærdommen på vårt eget tilfelle i dag, hvilket vi bør, slik at vi kan forstå hva det er ved klagingen som er så alvorlig?
17. Hvorfor er det nå av hensyn til vår lykke tåpelig å klage over Guds foranstaltninger og ordninger?
17 For vår lykkes skyld bør vi derfor ikke kreve noe mer og bedre av Jehova, slik de israelitter gjorde som rynket på nesen av hans foranstaltninger for dem. De ropte i sin tåpelighet at det de fikk, ikke var godt nok for dem, og at de ikke fikk det fort nok. Og nå skulle de ikke komme til å få den arv som Jehova hadde ledet dem fram til. De skulle simpelthen komme til å dø i ørkenen. De som klager nå i vår tid over Guds måte å gjøre tingene på, kommer heller ikke til å arve velsignelsene i den nye verden, enda den er så nær, og de kommer også til å miste sin nåværende lykke. Jehova vil ikke ha en ny verden fylt med mennesker som knurrer, og dette er i samsvar med det profetiske bilde som viser at han hindret en hel generasjon i å komme inn i det lovte land fordi de knurret. — 4 Mosebok 13, 14.
18. Når vi tenker på framtiden hvilken handlemåte ville da være dårskap, og hvis erfaringer tenker vi på i denne forbindelse?
18 Det er over all beskrivelse betagende å tenke på de velsignelser som den nye verden vil bringe. Den vil vise seg å være et ’land som flyter med melk og honning’, slik det ble symbolsk beskrevet i fortiden. (4 Mos. 13: 27) Hvem vil vel tenke på å vende tilbake til denne verden, når det ligger en slik strålende framtid foran en? Tenk igjen på israelittene, da hele folket ropte og skrek fordi de sto overfor trengsler og vanskeligheter da de sto ved grensen til det lovte land. «Da tok hele menigheten til å rope og skrike, og folket gråt hele natten. Og alle Israels barn knurret mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: Gid vi var død i Egypts land eller her i ørkenen! Å, at vi var død! Hvorfor fører [Jehova] oss inni dette land, så vi må falle for sverdet? Våre hustruer og våre barn vil bli til rov. Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt? Og de sa til hverandre: La oss velge oss en høvding og vende tilbake til Egypt!» — 4 Mos. 14: 1—4.
19. Hvorfor bør Jehovas vitner framfor alle andre være lykkelige og la være å klage?
19 Klaging fører til en ulykkelig tilværelse, slik som i tilfellet med israelittene. Husk at Jehova også har befridd sine vitner i denne tiden fra undertrykkelsen i en ond verden. De frykter ikke det den frykter, deler ikke dens engstelse og treller ikke under dens byrder. La oss huske at også vi på en forunderlig måte er blitt beskyttet og næret i åndelig forstand, og at en herlig ny verden er vårt mål. Hvis vi har trang til å klage over noe, la oss da granske våre motiver, og ikke sette Jehova ut av betraktning, slik som de gråtende israelitter gjorde. Det er rikelig med beviser for at Jehova vet hvor han leder oss hen og hvordan han skal styre sin organisasjon. De som holder fast på den og holder dens instrukser trofast, kommer til å bli et meget lykkelig og tilfreds folk. Med dette synet på det kan vi bevare i vårt minne de vidunderlige ting som Gud har gjort for sitt folk i tidligere tider. Vi vil ikke glemme hva han gjør for oss i dag, og heller ikke den strålende framtid som ligger foran oss. Med disse lykkegivende tankene forankret i vårt sinn er vi fast besluttet på å være trofaste og bevare vår ustraffelighet, og i betraktning av alt det som har hendt i fortiden, trekker vi den slutning at Jehovas vitner ikke har noen som helst grunn til å klage. De vil tvert imot holde seg fri for klaging og være lykkelige, og således gjenspeile en «lykkelig Gud», slik som Kristus Jesus gjorde.