Ingen «tungetale» i våre dager

Hvilket formål tjente pinsedagens tungetale? Meddeler Guds hellige ånd fremdeles denne gaven å tale med tunger, og må vi kunne tale med tunger for å bevise at vi har fått den hellige ånd? Hva sier Bibelen?

STEDET var en øvre sal i Jerusalem. Til stede var 120 av Kristi etterfølgere, innbefattet hans apostler, hans halvbrødre og hans mor. Tidspunktet var pinsedagen år 33 e. Kr., omkring den 20. mai ifølge vår kalender. Det var gått ti dager siden Kristus var blitt sett stige opp til himmelen. «Plutselig kom det fra himmelen en lyd som var lik lyden av en framfarende sterk vind, og den fylte hele huset som de satt i. Og tunger liksom av ild ble synlige og ble fordelt blant dem, og det satte seg en på hver av dem, og de ble alle fylt med hellig ånd og begynte å snakke med forskjellige tunger.» — Ap. gj. 2: 1—4, NW.

På denne tiden, på grunn av pinsefesten, «bodde det i Jerusalem jøder, gudfryktige menn fra alle folkeslag under himmelen. Da nå denne lyd kom, strømmet hopen sammen og ble forvirret, fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget mål» «om Guds store gjerninger». Peter, som opptrådte som talsmann, forklarte de forferdede jødene betydningen av dette miraklet, at det var en oppfyllelse av Joel 3: 1, 2, som forutsa at Jehova skulle utgyte sin ånd over alt kjød. — Ap. gj. 2: 5—18.

Om lag tre og et halvt år senere fikk Kornelius og hans husstand evnen til å tale med tunger samtidig som den hellige ånd ble utgytt over dem da Peter forkynte for dem. Flere år senere fant noe lignende sted etterat Paulus hadde forkynt for noen i Efesus. Må vi forstå dette slik at disse tre tilfellene, de eneste som er nevnt i Bibelen, hvor de som fikk den hellige ånd, samtidig fikk gaven å tale med tunger, fastsetter en uavvikelig regel om at alle som har mottatt den hellige ånd, vil være i stand til å tale med tunger?

Det er ganske mange sekter, særlig de som kalles pinsevenner, som legger stor vekt på tungetale. Om en amerikansk sekt, General Assemblies of God, som har et medlemstall på over en kvart million, kan vi lese at «de holder særlig bestemt på læren om at gaven å tale med tunger følger dåpen med den hellige ånd; ingen predikant som tviler på denne gaven, kan betros en stilling i denne gruppen». — Handbook of Denominations.

Formålet med tungetalen

Jehova Gud hadde gitt Moses makt til å utføre mirakler for å bevise at han var blitt bemyndiget til å være Guds profet. På samme måte hadde Kristus Jesus bevist at han var Jehovas profet, som han sa til dem som kritiserte ham: «Tro gjerningene, om I ikke tror meg.» Hva kunne da være mer logisk enn at Jesu nærmeste etterfølgere skulle være i stand til å gjøre det samme? Derfor utførte de også mirakler, helbredet syke, oppreiste døde, osv. Gaven å tale med tunger var bare en av de mange åndens gaver som apostlene og de første disiplene hadde, og som hjalp dem til å vise at de virkelig var sanne etterfølgere av Guds Sønn, og at de hadde den rette, den sanne, religion. — Joh. 10: 38.

Tungetalen tjente imidlertid et annet formål, og det et høyst praktisk formål. Særlig på pinsedagen var de ved hjelp av tungetale i stand til å vitne for jøder som kom fra mange forskjellige land, og som ikke forsto arameisk, landets språk. Det er derfor ikke noe rart at tre tusen av dem tok imot kristendommen den dagen!

I vår tid gjelder imidlertid ingen av disse to grunnene lenger. Fordi det er blitt bevist at kristendommen er av guddommelig opprinnelse, er det ikke noe behov for flere mirakler. La oss for øvrig merke oss at selv om det er noen som påstår at de har gave til å helbrede, så finnes det absolutt ingen likhet mellom den helbredelse Jesus og hans apostler utførte, og den som påstås å bli utført i dag. Dengang ble alle som kom til Jesus eller apostlene, helbredet, mens de som i dag kan påstå å ha blitt hjulpet, utgjør noen få unntagelser. Dengang ble dessuten til og med de døde oppreist. Og en annen ting er at vi i dag har Bibelen på over 1125 språk, og at «dette gode budskap om riket» blir forkynt på over hundre forskjellige språk.

Faktum er at tungetale spilte en meget liten rolle i den kristne tjenesten i den første tiden. Vi leser ikke et eneste ord om at Jesus selv talte med tunger, og heller ikke om at hans etterfølgere fikk befaling om å gjøre det eller at de gjorde det mens han var hos dem. Etter som deres forkynnelse for det vesentligste var for jødene, var det ikke nødvendig med noen tungetale. Tungetale ble derfor ikke tatt med i Jesu avskjedsinstrukser: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, i det dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — Matt. 28: 19, 20, NW.

«Men,» spør en pinsevenn, «hva skal vi si om Markus 16: 17, som lyder: ’Disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale med tunger’? Beviser ikke det at alle Kristi etterfølgere skulle være i stand til å tale med tunger?» La oss imidlertid legge merke til sammenhengen. Ifølge den skulle de troende ikke bare være i stand til å tale med tunger, men også være i stand til å drive ut onde ånder, ta slanger i hendene uten å skade seg og drikke gift uten at det skulle gjøre dem noe.

Det er virkelig noen som hevder at den hellige ånd vil sette en i stand til å håndtere giftige slanger uten å skade seg. Det finnes noen slike for eksempel i De forente stater, og derfor forteller avisene der fra tid til annen om noen av disse villedte som er blitt bitt og endog har dødd av slangebitt under slike omstendigheter. Som eksempel kan nevnes W. J. Palmer fra Johnson City i Tennessee, som døde av slangebitt den 4. oktober 1953; J. Thomas fra Trenton i Georgia, som døde av slike slangebitt den 15. juni 1954, og C. E. Canada fra Greenville i South Carolina, som i august 1953 overlevde et slangebitt bare fordi han mottok store innsprøytninger av serum, som de to andre som døde hadde nektet å ta imot.

Det forholder seg imidlertid slik at våre dagers bibelforskere er enige om at de siste tolv versene som taler om tungetale og håndtering av slanger, ikke ble skrevet av Markus, men tilføyd av en annen. Goodspeed sier at Markus’ beretning «slutter plutselig etter 16: 8 i de to beste og eldste manuskripter, det sinaitiske og det vatikanske, og i en del andre». — The Goodspeed Parallel New Testament.

Gaver kontra åndens frukt

Fordi gaven å tale med tunger fengslet de kristne i Korint i en grad som langt overskred dens verdi, måtte Paulus korrigere dem i forbindelse med dette spørsmålet, og det gjorde han i sitt første brev til dem, hvor kapitlene 12 til 14 inneholder den eneste omtale av tunger utenfor Apostlenes gjerninger. Selv dengang hadde ikke alle gaven å kunne tale med tunger, for Paulus skrev: «Er vel alle apostler? er vel alle profeter? er vel alle lærere? gjør vel alle kraftige gjerninger? har vel alle nådegaver til å helbrede? taler vel alle med tunger? kan vel alle tyde dem?» Og legg merke til rekkefølgen disse tingene blir nevnt i, fra det viktigste, å være apostler, til det minst viktige, å tale med tunger og å tyde dem. — 1 Kor. 12: 27—30.

Paulus fortsetter sitt resonnement i kapitel 13 og viser hva som virkelig er av betydning: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.» Paulus setter også tungetalen på dens rette plass når han i det påfølgende kapitel sier: «Den som taler med tunge, oppbygger seg selv; men den som taler profetisk, oppbygger menigheten. Likevel ønsker jeg at I alle talte med tunger, men heller at I talte profetisk; den som taler profetisk, er større enn den som taler med tunger, med mindre han tyder det, så at menigheten kan få oppbyggelse av det.» «Jeg takker Gud: jeg taler mer med tunge enn I alle; men i en menighets-samling vil jeg heller tale fem ord med min forstand, for derved å lære andre, enn ti tusen ord med tunge. Brødre! vær ikke barn i forstand.» «Så er da tungene til et tegn, ikke for de troende, men for de vantro.» — 1 Kor. 14: 1—25.

Det er ingen tvil om det, Paulus tilla ikke tungetalen noen stor betydning. Han viste at det var til liten nytte hvis det som ble sagt ikke ble tydet; og at det å profetere, som her betyr å fortolke offentlig, var langt nyttigere enn noen tungetale.

I vår tid trenger ikke den kristne menighet gaven å tale med tunger mer, men den trenger åndens frukt, akkurat som Paulus viser: «Kjærligheten faller aldri bort; men hva enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de opphøre.» «Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige.» Det er klart at de mirakuløse gaver som hjalp den kristne menighet i dens barndom, ikke lenger er nødvendige når den er kommet fram til moden alder. Det som i dag utgis for å være tungetale, glossolali som det kalles, er enten et resultat av overfølsomhet eller av sinnsforvirring, eller så er det rett og slett et tilfelle hvor «Satan selv skaper seg om til en lysets engel» for å bedra. — 1 Kor. 13: 8, 11; 2 Kor. 11: 14.

Jesus sa: «Av deres frukter skal I kjenne dem.» De frukter hans sanne etterfølgere bærer i dag, er de som går ut på å forkynne «dette evangelium om riket», holde «seg selv uplettet av verden» og vise «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet». Det er disse tingene, og ikke tungetalen, som identifiserer den sanne kristne forkynner og viser om han har den hellige ånd eller ikke. — Matt. 7: 16; 24: 14; Jak. 1: 27; Gal. 5: 22, 23.