Presteskapet og Bibelen

«DERFOR er retten blitt holdt tilbake, og rettferdigheten står langt borte; for sannheten har snublet på tingstedet, og det rette kan ikke finne inngang, og sannheten ble borte.» På denne måten viser Guds Ord at det er en direkte sammenheng mellom kriminalitet og mangel på verdsettelse av sannheten, som ifølge Jesus er hans Fars, Jehova Guds, Ord. — Es. 59: 14, 15; Joh. 17: 17.

Kjensgjerningene understreker Bibelens synspunkt. Aldri før har umoral og korrupsjon og forbrytelser vært så utbredt som nå, og aldri før har menneskeheten hatt så liten respekt for Guds Ord. Bibelen er nok stadig en bestseller, men dens innhold blir sjelden gransket, og dens lære blir enda sjeldnere praktisert i det daglige liv. En undersøkelse som ble foretatt i U.S.A. i 1954, brakte for dagen at 65 prosent av jødene, 56 prosent av katolikkene og 32 prosent av protestantene aldri eller nesten aldri leser i Bibelen. Resultatene av en annen undersøkelse, som ble offentliggjort i 1955, viste at over halvparten av befolkningen i U.S.A. ikke engang kunne nevne navnet på ett av de fire evangelier.

Men er det egentlig noe overraskende at folk bryr seg mindre og mindre om Bibelen, når presteskapet vurderer den så lavt? Til tross for at Paulus skrev at «den hele Skrift er innblest av Gud», framgår det av en undersøkelse som nylig er foretatt, at bare 38 prosent av alle prester tror at Bibelen er fullstendig fri for legender eller myter», og at bare 4 prosent av studentene ved teologiske seminarer har en slik ubetinget tro. — A Guide to the Religions of America, side 236, av Rosten.

Vi behøver heller ikke undre oss over at teologiske studenter har så liten tro på at Bibelen er fri for legender eller myter, når vi ser hvilken holdning deres professorer inntar. I et brev til tidsskriftet The Christian Century kom en dr. philos.; dr. theol. R. T. Stamm, som er professor i gresk og nytestamentlig teologi ved det lutherske teologiske seminar i Gettysburg i Pennsylvania, med følgende bemerkninger angående Samsons «blinde ødeleggelseslyst» og «hensynsløse opptreden», foruten at han stilte ham i samme klasse som moderne militarister i Østen og Vesten: «Liksom alle andre mennesker som blir drevet av et hatsk hjerte, kunne han utvirke mirakler med de redskaper han hadde for hånden — kjevebein, brennende revehaler og brutal kraft. De menneskene han drepte, ble akkurat like døde som de 60 000 innbyggerne i Hiroshima.» «Samson hadde en enestående evne til å få i gang tretter, han syntes født til å få små gnister til å slå ut i store vanskeligheter, og tiden var moden til hans bedrifter. . . . Noen patrioter sa faktisk at Samsons handlinger var inspirert av Herren Gud selv i den hensikt at det skulle tilskynde til en utslettende krig mot disse fiender av hans ’utvalgte folk’.»

Det var imidlertid ikke fanatiske israelittiske patrioter, men Jehovas egen engel som hadde sagt: «Han skal begynne å frelse Israel fra filistrenes hånd.» Legg også merke til at apostelen Paulus taler anerkjennende om Samson: «Tiden ville bli meg for kort om jeg skulle fortelle om Gideon og Barak og Samson og Jefta, om David og Samuel og profetene, som ved tro seiret over kongeriker, håndhevde rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver.» Når den inspirerte apostel gir uttrykk for Jehovas anerkjennelse, hvem tror da denne Stamm at han er, etter som han misbilliger Samson på denne måten? Som professoren er, slik er også hans teologiske studenter, og som de er, slik er også legfolket. — Heb. 11: 32, 33.

Slik er også den moderne rabbiner. En Jakob J. Petuchowski, som skriver i det religiøse jødiske månedsblad Commentary, hevder at jødene også bør gjøre misjonsarbeid, og blant de fordeler han mener at jødedommen har framfor kristendommen, nevner han sitt syn på synden: «Heller ikke er synden . . . noe som er blitt overført fra generasjon til generasjon på grunn av noe mytisk ’syndefall’. Et menneske er bare ansvarlig for sine egne gjerninger . . . Bekjennelse til Gud . . . anger og påpasselighet for å unngå å gjenta samme synd når fristelsen oppstår på nytt, er det eneste middel til å gjenopprette ens harmoniske forhold med Gud.» Derved undergraver han ikke bare tilliten til beretningen i 1 Mosebok om den første synd, men også til alle de andre skriftsteder i De hebraiske skrifter som omtaler den, og til alt disse skriftene har å si om behovet for et sonoffer. Hvor meget av Bibelen har da rabbineren Petuchowski latt være å trampe på? Er det noe å undre seg over at nesten to tredjedeler av jødene aldri leser Bibelen til tross for at den inneholder deres folks historie?

Et typisk eksempel på protestantenes trosødeleggende propaganda har vi i en redaksjonell artikkel i The Christian Century angående Lasarus oppstandelse. Der blir dette spørsmål framsatt: «Var det virkelig slik at Jesus oppreiste de døde?» Dette spørsmålet blir besvart på følgende måte i artikkelen: «Det er tydelig at de menn som skrev evangeliene, trodde at han gjorde det. De levde i en helt annen [intellektuell] atmosfære enn vi gjør. De var blitt opplært i historien om Elisa, og de husket at han brakte sønnen til den sunamittiske kvinnen tilbake til livet. Vi lever i en annerledes verden. Vi vet at det skjer ting som overgår vår fatteevne. . . . Ikke desto mindre nærer vi dyp respekt for den regelmessighet og orden hvormed Gud styrer universet, og det er ikke lett for oss å forestille oss at Gud på en vilkårlig måte ville tilsidesette alle sine lover for å gi de døde liv, ikke engang for å demonstrere sin makt eller framvise sin herlighet.» For å bløtgjøre dem som ikke er enige i dette, sier lederartikkelen videre: «Det vil imidlertid være klokt av oss å nøye oss med å felle en forbeholden dom i slike spørsmål. Dette er spørsmål som ligger utenfor vårt umiddelbare erfaringsområde, og som vi ikke kan skaffe oss faktiske beviser for.»

Atter en gang vil vi spørre: Er det noe å undre seg over at folk forsømmer å lese i Bibelen, når et ukeblad som utgir seg for å være kristent, har et så uklart syn på Jesu tjeneste og mirakler? Selve formålet med miraklene var å fastslå noe som «ligger utenfor vårt umiddelbare erfaringsområde», og de som tror at Bibelen er Guds Ord, godtar dens vitnesbyrd som «faktiske beviser». Jesus selv framhevet at de miraklene han utførte, bevitnet hans myndighet til å tjene Gud: «Selve disse gjerninger som jeg gjør, de vitner om meg at Faderen har utsendt meg.» — Joh. 5: 36.

Jesus svarte dem: «Jeg har sagt eder det, og I tror det ikke; de gjerninger jeg gjør i min Faders navn, de vitner om meg; men I tror ikke, fordi I ikke er av mine får. Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg.» — Joh. 10: 25—27.