Ta til deg nøyaktig kunnskap for å behage Jehova

«Bli fylt med den nøyaktige kunnskap om hans vilje . . . så dere kan vandre verdig for Jehova i den hensikt å behage ham fullstendig idet dere fortsetter å bære frukt i all god gjerning.» — Kol. 1: 9, 10, NW.

1. Hva slags mennesker ønsker å la seg lede av Jehova, og hvorfor?

MENNESKER som har en rett hjertetilstand, forstår hvor nødvendig det er å gjøre det som er velbehagelig i Guds øyne. Selv om verden øver press på dem for å få dem til å følge den vei som er godkjent av de store masser, holder de fast på sin hengivenhet for den allmektige Gud. De erkjenner klokelig at «et menneske ikke selv råder for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang». (Jer. 10: 23) Det som kan se rett ut i syndige menneskers øyne, er kanskje ikke rett i Guds øyne. Vær derfor klok, «sett din lit til [Jehova] av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Tenk på ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.» — Ordspr. 3: 5, 6.

2. Hvilken innstilling viste både Jesus og salmisten at vi bør ha overfor Guds Ord?

² Hvordan kan vi tenke på ham på alle våre veier? Jo, ved at vi søker ham i ydmykhet og nærmer oss ham i bønn på den måten han har godkjent ved Kristus Jesus. Prøv ikke å få Gud til å følge din vilje, men husk hvordan Jesus lærte oss å be: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 9, 10) Det bør derfor være vårt oppriktige ønske å lære Guds vilje å kjenne, slik at vi kan gjøre det som er rett. Som David ydmykt sa: «Lær meg, [Jehova], din vei.» (Sl. 27: 11) Du bør dernest handle i overensstemmelse med din bønn til Gud og studere den læreboken han har skaffet deg, Den hellige skrift, og følge dens gode råd. «Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti. Jeg har svoret, og jeg har holdt det, å ta vare på din rettferdighets lover. . . . La min munns frivillige offer tekkes deg, [Jehova], og lær meg dine lover! Jeg går alltid med livet i hendene, men din lov har jeg ikke glemt. De ugudelige har lagt snare for meg, men jeg har ikke forvillet meg fra dine befalinger. Jeg har fått dine vitnesbyrd i eie evindelig; for de er mitt hjertes glede. Jeg har bøyd mitt hjerte til å gjøre etter dine forskrifter evindelig, inntil enden.» (Sl. 119: 105—112) Den sunne uttalelsen salmisten her kommer med, kan vi bare samstemme i hvis vi har foretatt et omhyggelig studium av Bibelen og fylt vårt hjerte med sannheten i den grad at det nå flyter over av lovprisning av Jehova overfor våre medmennesker.

3. Hvorfor er det et uforstandig syn den gamle verden har på sin religion og på Bibelens prinsipper?

³ Men hvilken tilbøyelighet gjør seg gjeldende i vår tids religioner? Er det tilbøyeligheten til å praktisere «en ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen», eller er det tilbøyeligheten til å ’gå i det kirkesamfunn som passer en best’? (Jak. 1: 27) Mennesker som er ført bak lyset, sikter gjerne Guds Ord når de leser det — de godtar noe av det og forkaster det meste som ubrukbart eller ikke ønskelig. De mener kanskje at det i vår tids verden er upraktisk å følge rådet «du skal elske din neste som deg selv», eller de skaper seg kanskje et navn ved å skrive artikler i en avis eller et blad og sitere noen få skriftsteder som de mener er psykologiske fulltreffere. Ved en slik framgangsmåte kan de kanskje skaffe seg en anselig mengde etterfølgere som synes de er «storartede», og som finner behag i deres gjerning. Men tenk på dette: «Søker jeg å tekkes mennesker? Søkte jeg ennå å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener.» (Gal. 1: 10) Det ville være langt bedre å gi akt på det gode råd som blir gitt i Guds Ord: «Du bør høre på Jehovas, din Guds røst ved å holde alle hans bud som jeg byr deg i dag, slik at du gjør det som er rett i Jehovas, din Guds øyne.» — 5 Mos. 13: 18, NW.

4. Vis hvordan Jesus foregikk med et godt eksempel ved å tale frimodig om sannheten.

⁴ Det Jesus forkynte, var rett, men det behaget ikke alltid hans tilhørere. Da han i kraftige ordelag fordømte sin tids religiøse ledere og stemplet deres lære som gudsbespottelige, menneskelige overleveringer, ble de støtt. Da de hadde fått høre enda flere av de usminkede sannheter han forkynte, var de sikker på at de ikke likte dem, og de strebet ham etter livet. Men han holdt kompromissløst stand, og forsikret dem som fortsatte å høre på ham: «Dersom I blir i mitt ord, da er I i sannhet mine disipler, og I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.» (Joh. 8: 31, 32) Hvis vi på den annen side skyver dette rene ord til side til fordel for menneskers villedende resonnementer, taper vi den frihet Gud gir.

5. Hvordan underrettet Jehova Israel om den rette form for tilbedelse, men hvilken handlemåte fulgte de?

⁵ Jehova Gud har alltid gitt sitt folk klar beskjed om hvilken form for tilbedelse han godkjenner. Han gjorde det i Eden og på vannflommens tid, og han gjorde det i sannhet overfor Israels barn. Mens de var i trelldom i Egypt, rettet han sin oppmerksomhet mot dem og bevirket en mirakuløs befrielse for dem. De var vitne til de ti plager som vanæret Egypts falske guder og tilføyde dem et ydmykende nederlag. De fikk oppleve at Jehova på en triumferende måte førte dem frelst gjennom Det røde hav, og ble i sannhet innprentet at han er den sanne Gud. Men ikke mer enn noen få måneder senere, da de var samlet ved foten av Sinai berg mens Moses var oppe på fjellet, vendte de seg i ulydighet vekk fra ham for å tilbe en gullkalv, på samme måte som de avguderiske egypterne drev dyretilbedelse. Til tross for at de visste at dette var i strid med Guds vilje, fulgte de opprørsk sine egne lyster. De glemte naturligvis ikke Jehova helt fullstendig, men de æret ham avgjort ikke ved å erklære at deres vanhellige fest var en «høytid for [Jehova]». (2 Mos. 32: 1—5) På grunn av at de stadig unnlot å adlyde Jehovas røst, døde hele den generasjon i ørkenen. De kom ikke inn i Det lovte land. Deres avkom fikk komme inn i det, men først ga Moses dem en streng advarsel mot å følge sine forfedres troløse handlemåte. Han sa: «Du bør høre på Jehovas, din Guds røst ved å holde alle hans bud som jeg byr deg i dag, slik at du gjør det som er rett i Jehovas, din Guds øyne.» — 5 Mos. 13: 18, NW.

6. Hvordan ble Saulus fra Tarsus forledet til å motarbeide den tilbedelse Gud anerkjente og som ble praktisert av de kristne i det første århundre?

⁶ I det første århundre etter Kristus ble Saulus fra Tarsus, en fariseer som var opplært ved Gamaliels føtter, meget godt kjent. Saulus var usedvanlig nidkjær i sin religion, og drev en hissig kristendomsforfølgelse. Ja, han var underveis til Damaskus og hadde med seg brev fra ypperstepresten om at han var bemyndiget til å gripe de kristne der i byen, da han ble omvendt til sannheten. Men hva var grunnen til at Saulus så voldsomt motarbeidet dem som hadde antatt den kristne tro, han som var en fariseer og uten tvil hadde god kjennskap til De hebraiske skrifter, en skriftsamling også de kristne godtok og trodde fullt og helt på? Han svarer selv: «Dere har naturligvis hørt om min tidligere ferd i jødedommen, at jeg til overmål fortsatte å forfølge Guds menighet og ødelegge den, og jeg gjorde større framgang i jødedommen enn mange jevnaldrende av min rase, fordi jeg var meget mer nidkjær for mine fedres overleveringer.» (Gal. 1: 13, 14, NW) Det var menneskelige overleveringer som hadde drevet ham til å gjøre motstand mot sannheten.

7. Hvordan viste apostelen Paulus at man godt kan ha kjennskap til Bibelen uten å behage Gud?

⁷ Paulus glemte aldri den erfaring han hadde gjort, men brukte den tvert imot som et grunnlag for å gi andre sunn tilrettevisning. (Kol. 2: 8) Det fikk ham til å forstå at det er mulig å ha Den hellige skrift og til og med kjenne Skriftens innhold, men likevel ikke forstå dens lære nøyaktig fordi en er påvirket av menneskelige overleveringer. I sitt kraftige brev til romerne pekte han på at nettopp slike omstendigheter var et problem for andre jøder på hans tid. «Jeg gir dem det vitnesbyrd at de har en nidkjærhet for Gud men ikke ifølge den nøyaktige kunnskap; for, etter som de ikke kjente Guds rettferdighet, men prøvde å opprette sin egen, underkastet de seg ikke Guds rettferdighet. For Kristus er Lovens fullbyrdede ende, slik at enhver som viser tro, kan ha rettferdighet.» (Rom. 10: 2—4, NW) Som Paulus sier, var de nidkjære i sin tro, og de hadde utvilsomt også en viss kunnskap om Skriften etter som de hver uke hørte den opplest i synagogen. Men fordi de ikke hadde en nøyaktig forståelse av at Kristus hadde oppfylt Loven og at det nå var nødvendig å vise tro på ham, var de ikke i harmoni med Gud selv. De gjorde ikke det som var rett i Jehova Guds øyne.

8. Hvordan lider vår tids verdslige religioner av mangel på nøyaktig kunnskap?

⁸ Verdens religiøse organisasjoner i vår tid lider av den samme mangel. Selv om de har Bibelen, Guds skriftlige åpenbaring av sin vilje angående vår tid, mangler de nøyaktig kunnskap. Den inspirerte apostel gir en treffende beskrivelse av situasjonen med disse ord: «Enda de kjente Gud, herliggjorde de ham ikke som Gud og takket ham heller ikke, men de ble tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerte ble formørket. Skjønt de påsto at de var vise, ble de dåraktige og byttet den uforgjengelige Guds herlighet bort mot noe slikt som bildet av forgjengelige mennesker og av fugler og firføtte skapninger og krypdyr. Og liksom de ikke aktet det for noen ting verd å ha nøyaktig kunnskap om Gud, overga Gud dem til en misbilliget mental tilstand, til å gjøre slikt som ikke sømmer seg.» (Rom. 1: 21—23, 28, NW) Ja, de påstår at de kjenner Gud, og de støtter store religiøse organisasjoner og framsier bønner i hans Sønns navn. Mange medgir at skaperverket bevitner at det finnes et Høyeste Vesen, og er kanskje til og med enig i at Bibelen er hans Ord. Men likevel herliggjør de ham ikke som Gud. «De kunngjør offentlig at de kjenner Gud, men de fornekter ham ved sine gjerninger, for de er avskyelige og ulydige og ikke godkjent til god gjerning av noe slag.» (Tit. 1: 16, NW) I stedet for å ære ham, fører de forhånelse over hans navn og ord ved å påstå at de godtar det som grunnlaget for sin religion, samtidig med at de unnlater å holde seg til dets prinsipper for kristen kjærlighet og rettferdighet. De snur tingene på hodet og prøver å benytte Gud som et hendig redskap til å behage dem. De legger planer for hvordan de skal virkeliggjøre sine ønsker, og derpå oppfordrer de i realiteten Gud til å godkjenne dem. Slike mennesker utgir seg for å være vise i overensstemmelse med verdens normer, men de røper sin dåraktighet ved å unnlate å anerkjenne den sanne Guds overhøyhet. Til tross for at de alltid lærer, kan de aldri «komme til sannhets erkjennelse». — 2 Tim. 3: 7.

Ban veien for nøyaktig kunnskap

9. Hvordan gjennomgår de som søker sannheten i oppriktighet, en virkelig forandring?

⁹ Ikke alle følger denne veien, det er klart. De som oppriktig søker sannheten, finner den også. De følger den praktiske og kloke handlemåte som er omtalt i Kolossenserne 3: 9, 10 (NW): «Legg av den gamle personlighet med dens vaner, og kle dere med den nye personlighet som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av ham som skapte den.» Når de studerer Guds Ord omhyggelig for å få en nøyaktig forståelse av hans vilje, er det klart at det hverken til stadighet eller av og til passer seg for dem som kristne mennesker å hengi seg til denne verdens løsaktige levemåte. De gir derfor akt på rådet om å «legge vekk den gamle personlighet som svarer til deres tidligere ferd, og som blir fordervet i samsvar med sine bedragerske ønsker; men . . . bli gjort nye i den kraft som virker på deres sinn». (Ef. 4: 22, 23, NW) De går helt til bunns i saken ved at de forandrer den kraft som virker på deres sinn. «For som han tenker i sin sjel, så er han.» (Ordspr. 23: 7) De avholder seg derfor fra å fylle sitt sinn med den gamle verdens filosofi og smuss, og gjør seg i stedet godt kjent med den rene sannhet fra Gud. Og nå tar de på seg «den nye personlighet som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og miskunnhet». (Ef. 4: 24, NW; Sl. 119: 9—16) Legg merke til at det ikke bare er om å gjøre å utvikle en mer tiltalende personlighet, men det gjelder å godta det Gud har skaffet til veie, og stadig holde seg fornyet ved å forsyne seg regelmessig fra hans forråd av nøyaktig kunnskap og la den bestemme ens daglige liv. En uklar forståelse av Bibelen virker ikke på denne måten. Det er bare en nøyaktig kunnskap om Guds Ord som når dypt nok til å få i stand forandringen.

10. I hvilken utstrekning blir deres liv forandret?

¹⁰ Dette får en vidtrekkende virkning på deres liv, og influerer både på deres samtaleemner, deres gjetninger og endog de motiver som står bak deres handlinger. En ny verden åpner seg for deres indre øye når de studerer Bibelen — en ny verden som de kan lære om og leve for. Deres interesser er ikke lenger samlet om selvisk streben, men de sier som salmisten: «Stor er Jehova, og i høy grad prisverdig; og hans storhet er uransakelig.» — Sl. 145: 3, AS.

11. a) På hvilken måte har Jehova gjort det mulig for menneskene «å tjene ham med ett sinn»? b) Hvordan blir forskjellen mellom nøyaktig og mangelfull kunnskap belyst i Dommerne, kapitel 12?

¹¹ Jehova sørger selv for at forandringen kan komme i stand ved at han nå oppfyller sitt løfte i Sefanias 3: 9 (AS): «For da vil jeg gi folkene et rent språk, så de alle kan påkalle Jehovas navn, for å tjene ham med ett sinn.» Gjennom sin teokratiske organisasjon har han åpnet adgang til en stor og tiltagende kunnskap som velvillige mennesker beredvillig tar imot. (Dan. 12: 4) De er klar over det krav Paulus framholder for de kristne: «Jeg formaner eder, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at I alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant eder, men at I må være fast forent i samme sinn og i samme mening.» (1 Kor. 1: 10) For å kunne holde mål med denne kristne norm, må vi ha en klar forståelse av sannheten. Vi ønsker naturligvis ikke å ligne de 42 000 efraimitter som kjempet mot Jefta og ved sin tale røpet at de ikke var på hans side, til tross for at de ettertrykkelig hevdet at de ikke var fra fiendens leir. Da de ble bedt om å si stikkordet «sjibbolet», kunne de ikke uttale det på noen bedre måte enn «sibbolet». Det lignet, men det var ikke riktig. De mistet livet. I dag er det slik at det som kristenhetens presteskap lærer, kan fortone seg omtrent som det Jehovas vitner lærer, for folk som ikke er godt kjent med Bibelen. Men de som elsker sannheten og har lært seg til å skjelne sannhetens rene klang ved å ta til seg nøyaktig kunnskap, stiller seg sammen med dem som kjemper for den sanne tilbedelse. — Dom. 12: 1—6.

12. Hvilken mangel er det som hindrer de fleste kirkemedlemmer i kristenheten i å forkynne sin tro med iver?

¹² Mange av kristenhetens religiøse prester legger merke til Jehovas vitners nidkjære virksomhet og framhever den som et eksempel, idet de oppfordrer sine kirkesamfunns medlemmer til å utfolde en større virksomhet. Deres oppfordringer er imidlertid stort sett til ingen nytte. Hvorfor? Fordi kirkemedlemmene mangler nøyaktig kunnskap. De blir opplært til å tro på Gud, men de oppfatter ham feilaktig som en mystisk treenighet. (Es. 42: 8; Joh. 14: 28) De lærer å be den mønsterbønn Jesus framsa, men samtidig med at de ber «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn», blir de underrettet om at han er en navnløs Herre eller Gud. Dette fører til uvisshet. Videre i denne bønnen sier de: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» Likevel er de kanskje fullt på det rene med at deres religion støtter den menneskelagde organisasjon De Forente Nasjoner, som de så lovpriser som ’Guds rike på jorden’, til tross for at Bibelen sier at Guds rike blir opprettet av Gud selv, ikke av mennesker. (Dan. 2: 44) Hvordan kan man vel vente at de skal gå nidkjært inn for sine kristne plikter, når deres opplæring er så mangelfull og unøyaktig? «Om en basun gir en utydelig lyd, hvem vil da gjøre seg rede til strid?» — 1 Kor. 14: 8.

13. Hvorfor gir nå utallige velvillige mennesker akt på kallet til å tjene sammen med den nye verdens samfunn, og hvilken handlemåte må de nå følge?

¹³ Kallet til å yte frivillig tjeneste sammen med kongen Kristi Jesu styrker når nå med umiskjennelig klarhet fram til en stor skare velvillige mennesker. (Matt. 24: 14; Åpb. 22: 17) De gir akt på det ved å slutte seg til den nye verdens samfunn. Men enhver form for tjeneste innen den nye verdens samfunn krever virksomhet, for det er et fremadskridende og fremadskuende samfunn. Det ser lenger enn til denne gamle verdens ødeleggelse, for det ser helt fram til det velsignelsesrike livet i den nye verden. Og de som er knyttet til dette samfunnet, er nå for tiden opptatt med å dyktiggjøre seg til å leve under den kommende rettferdige ordningen. Det er hvert år tusenvis av mennesker som slutter seg til denne organisasjonen og liksom spebarn blir oppbygd på Ordets melk. Men det er umulig å fortsette med å være et spebarn og fremdeles være i den nye verdens samfunn. «For enhver som tar til seg melk, er ukjent med rettferdighetens ord, for han er et spebarn. Men fast føde er for modne mennesker, for dem som ved bruken har sine sanser oppøvd til å skille mellom rett og galt. La oss derfor, nå da vi har forlatt begynnelsesgrunnene i læren om Kristus, trenge fram mot modenhet.» (Heb. 5: 13 til 6: 1, NW) Den nye verdens samfunn beveger seg framover, og vi må følge med det!

14. Hva er det som kjennetegner den sanne tilbedelse, og som gjør det nødvendig og interessant å studere til stadighet?

¹⁴ Også de som har vært knyttet til Jehovas organisasjon i mange år, kommer til det resultat at de ikke må slutte med å studere. Jo sterkere de går inn for dette studiet, desto mer alvorlig kan de si som Paulus: «O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud!» (Rom. 11: 33) Deres studium av Bibelen blir ikke uinteressant eller preget av unødige gjentagelser, for «de rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag». (Ordspr. 4: 18) Og på samme måte som de kristne i det første århundre fikk en stadig bedre forståelse av Bibelens profetier, av sitt forhold til verdslige regjeringer, av sitt ansvar i organisasjonen og av den sanne lære, så erfarer også det kristne samfunn i vår tid at Bibelens sannheter blir klarere og klarere. (Ap. gj. 2: 16—21; 5: 29; 15: 13—20; 1 Kor. 5: 9—13) Den «tro og kloke slave»-klasse har henledet deres oppmerksomhet på Rikets fødsel, som fant sted i 1914 e. Kr., og pekt på at en trofast klasse «andre får», som har utsikter til å vinne evig liv på jorden, er nærværende blant dem. (Åpb. 12: 1—5; Joh. 10: 16) De har lært at disse «andre får» blir kalt «alle folkenes kostelige skatter» i Haggai 2: 7. De har fått en klarere forståelse av Sefanias 2: 1, 2 og vet nå at det skriftstedet gjelder kristenheten, ikke Jehovas folk. De forstår at Jesu forkynnelse for ’åndene i varetekt’, som står omtalt i 1 Peter 3: 19, var en forkynnelse av et domsbudskap til de ulydige åndeskapningene som blir holdt bundet i Tartarus, i et åndelig mørke, og at den må ha funnet sted etter Jesu oppstandelse og himmelfart. Det er tydelig at den sanne tilbedelse ikke har stagnert og ikke er bundet til middelalderske religiøse dogmer, men at den er levende og fremadskridende.

15. Hvilken egenskap er et særlig kjennetegn på en kristen, men hva er det som viser at den må ledes av nøyaktig kunnskap?

¹⁵ Jesus sa at hans disipler skulle ha kjærligheten som et særlig kjennetegn. (Joh. 13: 35) Forat deres kjærlighet skal være antagelig, må den imidlertid være av rette slag. «Og dette ber jeg om at eders kjærlighet ennå må bli alt rikere og rikere på kunnskap og all skjønnsomhet, forat I må kunne dømme om de forskjellige ting, så I kan være rene og uten anstøt til Kristi dag.» (Fil 1: 9, 10) Ja, kristen kjærlighet må ledes av nøyaktig kunnskap og en klar oppfatning av Guds vilje, og vår oppmerksomhet bør være rettet mot det som er av størst betydning. Vi har fått klar instruks om hvem vi først og fremst må elske: «Du skal elske Jehova din Gud med hele ditt hjerte og med hele din sjel og med hele ditt sinn.» Jesus tilføyde: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Matt. 22: 37—39, NW; 1 Joh. 5: 2, 3; 3: 14) Men dette innebærer ikke at vi skal elske den gamle verden. «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham.» (1 Joh. 2: 15) Sann kjærlighet «gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet». (1 Kor. 13: 6) Nøyaktig kunnskap setter oss derfor i stand til å rette vår kjærlighet mot Jehova Gud og de menneskene han godkjenner, og de ting han elsker, og den hjelper oss til å unngå den snare å være sentimentalt opptatt av den verden som er i opposisjon til Gud.

16. Hva må til hvis vi skal behage Jehova, og hvordan har han gjort det mulig for oss å oppnå det?

¹⁶ Hvis du ønsker å behage din Skaper, bør du benytte enhver anledning til å vokse i nøyaktig kunnskap om hans Ord. «Dette er riktig og antagelig i vår Frelsers, Guds, øyne, han hvis vilje det er at alle slags mennesker skal bli frelst og komme til en nøyaktig kunnskap om sannheten.» (1 Tim. 2: 3, 4, NW) I den første kristne menighet innsatte han apostler, profeter og misjonærer for å lære opp brødrene til tjenestegjerning og oppbygge dem i nøyaktig kunnskap, slik at de kunne bli dyktiggjort til sin oppgave. (Ef. 4: 11—13) Også nå har han tatt sine tjeneres behov i betraktning og forsynt dem med sannheten og en organisasjon som hjelper dem til å bli dyktiggjort til sitt verv som Ordets tjenere. Hvis du vil behage Jehova fullt ut, må du ha en nøyaktig kunnskap om hans vilje. «Bli fylt med den nøyaktige kunnskap om hans vilje i all visdom og åndelig innsikt, så dere kan vandre verdig for Jehova i den hensikt å behage ham fullstendig idet dere fortsetter å bære frukt i all god gjerning og vokse i den nøyaktige kunnskap om Gud.» (Kol. 1: 9, 10, NW) For å kunne behage Jehova på denne måten, må du hengi deg til et omhyggelig studium av hans Ord. Overvei også hvordan du kan få mest mulig ut av ditt studium.

[Bilde på side 392]

DEN GAMLE PERSONLIGHET

VERDENS FILOSOFI