De tre verdener
Bibelen taler om tre verdener. Ingen behøver lenger å være i villrede med hensyn til . . . den verden som engang var, den verden som er nå og den verden som skal komme
DE FLESTE kjenner til Jesu ord i Johannes 3: 16, der han sier: «Så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Likevel sa den samme bibelske skribenten, apostelen Johannes, følgende i sitt brev: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham.» (1 Joh. 2: 15) Sier Gud til oss at vi ikke skal elske det som han elsker? Motsier Bibelen seg selv? Nei. Hvis man synes det ser ut som en selvmotsigelse, kommer det av at man ikke vet noe om de tre verdener.
Hvor får vi vite om de tre verdener? I Bibelen, i 2 Peter, kapitel 3. Her taler apostelen om 1) «den verden som da var» eller ’himler og en jord fra gammel tid’ som gikk under i vannflommen på Noahs tid; 2) «de himler som nå er, og jorden» og 3) «nye himler og en ny jord». — 2 Pet. 3: 5—13.
Det er påfallende at alle tre verdener har tilknytning til himler og en jord. Betyr det at det har vært eller skal bli andre jordkloder? Nei. Ordet «jorden», og også ordet «himler» eller «himmel», blir ikke alltid brukt i bokstavelig betydning i Bibelen. I Salme 96: 1 står det for eksempel: «Syng for [Jehova], all jorden!» Her blir «jorden» brukt symbolsk og sikter til Guds tjenere på jorden.
Når Bibelen taler om en jord som gikk under, så sikter den ikke til den bokstavelige jord, for Guds Ord sier om den bokstavelige jordklode: «Jorden, som han har grunnfestet for evig tid.» (Sl. 78: 69) Når Bibelen sier at en jord ble ødelagt eller skal bli ødelagt, betyr det følgelig den symbolske «jord», det vil si den synlige menneskelige del av en verden, menneskesamfunnet under sin samfunnsordning.
Uttrykket «himler» blir likeledes ofte brukt symbolsk som en betegnelse på de usynlige herskere over en verden, det vil si på åndeskapninger, enten de er onde eller rettferdige.
«Den gamle verden»
Da Adam sluttet seg til Eva i opprøret mot deres Gud og Skaper, begynte en fordervet verden. Under den usynlige innflytelse av en mektig åndeskapning som senere ble kalt Satan Djevelen, tok ondskapen til på jorden. Bibelen sier om denne tiltagende ondskap: «Jorden ble fordervet for Guds åsyn, og jorden ble full av vold.» — 1 Mos. 6: 11.
Hvorfor var jorden blitt full av vold? En av grunnene var at et ukjent antall hellige engler i himmelen ble ulydige mot Gud. Hvordan det? Jo, ved at de forlot sitt rette himmelske bosted for å leve på jorden. «Da nå menneskene begynte å bli tallrike på jorden, og de fikk døtre, så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre; og de tok seg hustruer.» (1 Mos. 6: 1—3) Snart etterat Guds sønner materialiserte seg som menn og giftet seg med menneskenes døtre, ble forholdene verre.
Grunnen til dette var at avkommet etter disse vanhellige forbindelsene var kjempestore bastarder. De var større enn alminnelige mennesker, og de hadde meget større livskraft fordi de hadde engler til fedre. Dette kraftige bastardavkommet ble kalt nephilim. De terroriserte jorden og fylte den med vold.
Hvem var det som utgjorde «himlene» i den gamle verden? Etter som det var Guds sønner, nephilims fedre som virkelig hadde herredømmet på jorden, utgjorde de sammen med Satan Djevelen et himmelsk maktorgan, symbolske «himler» over menneskene. Det var også en symbolsk «jord» i den «gamle verden», nemlig det moralsk fordervede menneskesamfunn. Det var således «fra gammel tid . . . himler og en jord». — 2 Pet. 3: 5.
Den gamle verdens himler og jord var onde. Gud besluttet at de måtte forsvinne: «Jeg vil utrydde menneskene som jeg har skapt, av jorden.» (1 Mos. 6: 7) Gud åpenbarte dette for Noah, en mann som avskydde de onde forhold i den gamle verden, og som elsket rettferdighet. Gud befalte Noah å bygge en stor treetasjes ark, og Noah gjorde som Gud hadde sagt. Noah var også virksom som en rettferdighetens forkynner. Men menneskene på den tiden, med unntagelse av Noahs hustru, tre sønner og deres hustruer, var ikke interessert i rettferdige forhold. Og hva Guds hensikt angår, nemlig å utrydde menneskene i en vannflom, så trodde ikke den onde verden at det ville skje. Verden hånte Noah og latterliggjorde hans arkbygging.
Men en dag i november 2370 f. Kr. kom tiden for enden på den «gamle verden». Bibelen sier: «Himmelens sluser åpnedes, og regnet strømmet ned på jorden i førti dager og førti netter. Og vannet steg og øket storlig over jorden; og arken fløt bortover vannflaten. Og vannet steg høyere og høyere over jorden, så alle de høye fjell under hele himmelen ble skjult. Og han utryddet hvert liv som var på jorden, både mennesker og fe.» De som hånte den tanken at Gud ville ødelegge en ond verden, hånte ikke lenger. — 1 Mos. 7: 11, 12, 18, 19, 23.
Den gamle verdens ende omfattet både himlene og jorden. Den symbolske «jord», den synlige, menneskelige del av den fordervede gamle verden, gikk til grunne, men jordkloden besto fremdeles. De symbolske «himler» ble også ødelagt, etter som Guds åndesønner ble tvunget til å dematerialisere seg og dra tilbake til åndeverdenen.
Bibelen sier om ham som framkalte denne verdensødeleggende vannflommen, at han «ikke sparte den gamle verden, men oppholdt rettferdighetens forkynner Noah selv åttende, dengang han førte vannflommen over en verden av ugudelige». — 2 Pet. 2: 5.
«Den nærværende onde verden»
En tid etter vannflommen på Noahs tid begynte den verden som vi nå lever i. Noah ga jorden en ren start, men ikke lenge etter vannflommen skjøt ondskapen fram igjen. Hva var det som hendte? Under innflytelse av Djevelen holdt menneskene opp med å følge Noahs rettferdige handlemåte.
Vannflommen på jorden hadde ikke ødelagt Djevelen eller de ulydige Guds sønner. På grunn av sin ulydighet fikk ikke Guds åndesønner lov til å komme tilbake til Guds hellige organisasjon. De ulydige Guds sønner ble overlatt til mørket ved at de ble stengt ute fra Guds opplysende råd, og de var nå «åndene som var i varetekt». (1 Pet. 3: 19) Djevelen gjorde seg til hersker over «åndene som var i varetekt», og ble de onde ånders fyrste. Djevelen og hans demoner eller onde ånder utgjør derfor denne onde verdens «himler».
En av Kristi Jesu apostler kalte meget betegnende denne verden for «den nærværende onde verden». (Gal. 1: 4) Den nærværende verden er altså ikke skapt av Gud. Den er behersket av Djevelen, som Bibelen sier følgende om: «Hele verden er i den ondes vold.» — 1 Joh. 5: 19, LB.
Er det meningen at denne «nærværende onde verden» skal fortsette i all evighet? Nei, Gud har fastsatt tidspunktet for dens ende. I samsvar med tegnet på de siste tider vil denne ende komme i vår generasjons levetid. Det middel Gud vil bruke for å utslette den nåværende verden, er en krig i himmelen og på jorden. Bibelen bruker det symolske navn «Harmageddon» på denne usynlige og synlige krig. — Åpb. 16: 16.
Guds Ord bruker mange betegnelser på denne krig, som skal utkjempes fra himmelen og som skal gjøre ende på denne onde verden. Den omtales for eksempel som «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», det vil si «[Jehovas] dag . . . den store og forferdelige», «[Jehovas] vredes dag», «en hevnens dag fra vår Gud», «vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom åpenbares», «den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt». Det betyr at «vår Herre Jesus åpenbares fra himmelen med sin makts engler, med luende ild», og «så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». — Åpb. 16: 14; Mal. 4: 5; Sef. 2: 2; Es. 61: 2; Rom. 2: 5; 2 Pet. 3: 7; 2 Tess. 1: 7, 8; 1 Tess. 5: 3; Matt. 24: 21.
Som det var i Noahs dager i endens tid for datidens verden, skal det også være i dag. Den store profet Kristus Jesus sa: «Liksom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle sammen, således skal også Menneskesønnens komme være.» (Matt. 24: 38, 39) Opptatt som de er med livets anliggender ønsker ikke menneskene i dag å høre advarselen om den nåværende verdens ende: I likhet med menneskene i den «gamle verden» spotter de den tanken at en ond verden skal bli ødelagt. De fleste mennesker tar ingen notis av den advarsel om denne verdens ende som nå blir forkynt av den nye verdens samfunn av Jehovas vitner. Noen mennesker ler av og spotter den tanken at Gud vil gripe inn og gjøre ende på denne verden.
Det er ikke uventet at folk skulle komme til å spotte tegnet på Kristi annet nærvær i de «siste dager». Det var forutsagt at det skulle bli slik. «I de siste dager,» sa apostelen Peter, «skal det komme spottere med spott, som farer fram etter sine egne lyster og sier: Hvor er løftet om hans gjenkomst? for fra den tid fedrene sov inn, vedblir jo alle ting som de var fra skapningens begynnelse.» — 2 Pet. 3: 3, 4.
Hvorfor spotter spotterne? Burde ikke ødeleggelsen av den «gamle verden» tjene som en advarsel om at Gud kan gjøre det igjen? Jo, den burde det! Men menneskene ønsker ikke å bli minnet om den nåværende verdens ende; de unngår med vilje å tenke på det, de ønsker å tro at alle ting vil fortsette «som de var fra skapningens begynnelse». Av selviske grunner prøver de å utslette all erindring om den «gamle verden» og dens ende i vannflommen.
Men det vil ikke gagne dem noe å ignorere sannheten. Apostelen forklarer: «I samsvar med deres ønske unngår dette faktum deres oppmerksomhet, at det var himler i gammel tid og en jord som hadde framstått fast ut av vann og midt i vann ved Guds ord; og ved disse midler led datidens verden ødeleggelse da den ble oversvømt av vann. Men de himler og den jord som er nå, er ved det samme ord spart til ilden og blir oppholdt inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og ødelegges.» (2 Pet. 3: 5—7, NW) Ja, Gud vil gjøre det igjen! Han har lovt det i sitt Ord.
«Nye himler og en ny jord»
Ødeleggelsen av denne verdens symbolske himler og jord vil ikke etterlate et tomrom! Nei, den vil gi plass for en ny verden: «Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» — 2 Pet. 3: 13.
Den nye verden skal aldri bli fordervet; den skal alltid fortsette å være en rettferdig verden. Djevelen og demonene, som utgjør den nåværende verdens himler, skal aldri bli den nye verdens himler. I Harmageddon skal Djevelen og hans demoner bli kastet i avgrunnen for tusen år, og ved slutten av Kristi tusenårige regjering skal de bli kastet i ildsjøen, som er et symbol på evig tilintetgjørelse.
De nye himler, som består av Kristus Jesus og 144 000 trofaste kristne som er blitt gjenløst fra menneskene, vil aldri bli fordervet.
Den nye jord vil også forbli rettferdig i all evighet. Du kan få tilhøre den nye jord og få nyte dens evigvarende velsignelser. Guds Ord sier om den nye jord: «Døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.» — Åpb. 21: 4.
Aldri i evighet skal den nye verden ende eller dens velsignelser slutte å strømme ut til alle de fullkomne menn og kvinner som da lever på jorden. Jehova garanterer dette: «For liksom den nye himmel og den nye jord som jeg gjør, blir til evig tid for mitt åsyn, sier [Jehova], således skal eders navn bli til evig tid. Og det skal skje: Nymåne etter nymåne og sabbat etter sabbat skal alt kjød komme for å tilbe for mitt åsyn, sier [Jehova]. Og de skal gå ut og se på de døde kropper av de menn som er falt fra meg.» — Es. 66: 22—24.
Etter Harmageddon skal de overlevende gå ut og se på de døde kropper av dem som Jehova har slått i hjel. Over to milliarder døde! De døde kropper av dem som nektet å elske den nye verden som Gud elsket så høyt at han ga sin enbårne Sønn! De døde kropper av dem som elsket den nåværende onde verden, som de fikk befaling om ikke å elske. Deres døde kropper vil ikke bli begravd, de skal bli til føde for ormer, fugler og ville dyr. De skal være en gru for alt kjød, for alle de rettferdige mennesker som overlever. I all evighet, gjennom alle årstider, måned eller måned, uke etter uke, skal alt kjød, alle mennesker, komme for å tilbe Jehova og ære den rettferdige nye verdens Gud.