Spørsmål fra leserne
● I Matteus 20: 29 og Markus 10: 46 sies det at Jesus gikk ut fra Jeriko da han helbredet den blinde tiggeren Bartimeus, men i Lukas 18: 35 sies det at det var da Jesus var på vei til Jeriko. Hvordan kan denne uoverensstemmelse forklares? — B. F., Canada.
Boken Archaelogy and Bible History, av Joseph P. Free, inneholder en interessant forklaring på dette spørsmål på side 295: «Like før Herren møtte Sakkeus i Jeriko, helbredet han en blind der i det samme strøket. I Matteus sies det at denne helbredelse fant sted da Kristus forlot Jeriko, mens det i Lukas vises at det fant sted på veien inn i Jeriko. Enkelte har framsatt den tanke at dette var to forskjellige tilfelle, og det er en mulighet. Arkeologien har imidlertid kastet ytteligere lys over denne tilsynelatende uoverensstemmelse. Tidlig i det tjuende århundre ble det foretatt utgravninger ved Jeriko av Ernest Sellin fra det tyske orientselskap. (1907—1919). Utgravningene viste at Jeriko på Jesu tid var en dobbeltby. Den gamle jødiske byen lå om lag halvannen kilometer fra den romerske byen. Ut fra dette er det mulig at Matteus taler om den jødiske byen som Kristus hadde forlatt, mens Lukas taler om den romerske, som Kristus enda ikke var kommet til. Det var således på veien fra den gamle til den nye byen at Kristus møtte og helbredet den blinde Bartimeus. Hvis disse tre avsnittene hos Matteus, Markus og Lukas sikter til den samme begivenheten, er det derfor ingen uoverensstemmelse; og hvis de sikter til forskjellige helbredelser, er det selvfølgelig heller ingen uoverensstemmelse.»
Dette er et utmerket eksempel på hvor dåraktig det er å påstå at Bibelen motsier seg selv, slik som enkelte gjør. En fullstendig kjennskap til forholdene på den tiden da begivenhetene fant sted, oppklarer det som kan se ut som en uoverensstemmelse når man betrakter begivenhetene flere hundre år senere uten den fullstendige bakgrunnskunnskap. Disse tilsynelatende uoverensstemmelsene beviser også at det ikke var noe avtalt spill mellom de forskjellige som skrev Bibelen eller de som kopierte manuskriptene. Slike opplagte uoverensstemmelser som den ovennevnte tilsynelatende er, ville da selvfølgelig aldri ha forekommet. Den omstendighet at det finnes slike tilsynelatende uoverensstemmelser i Bibelen, beviser at det ikke har vært noe avtalt spill mellom dem som skrev den, og når alle kjensgjerninger kommer fram i lyset, forsvinner selv tilsynelatende uoverensstemmelser.
• Ved en anledning drev Jesus ut en demon fra en gutt som Jesu disipler ikke hadde klart å helbrede, og da disiplene senere spurte Jesus hvorfor de ikke klarte å drive ut demonen, sa Jesus: «Fordi dere har så liten tro! Sannelig, det sier jeg dere: Har dere bare tro som et sennepskorn, kan dere si til dette berget: Flytt deg derfra og dit, og det skal flytte seg; og ingenting skal være umulig for dere.» (Matt. 17: 20, LB) Kan man flytte et bokstavelig fjell ved bare å utvise et lite grann tro? Hva mente Jesus egentlig? — R. C., U.S.A.
Jødene brukte et sennepskorn som et bilde på noe som var svært lite, og ved å bruke det her understreket Jesus hvor liten tro hans disipler i virkeligheten hadde utvist da de strevet for å helbrede den demonbesatte gutten, selv om de tidligere hadde helbredet de syke og drevet ut demoner, (Luk. 9: 16; 10: 1, 17—20) Derfor understreket Jesus først deres behov for større tro. Selv det lille sennepskornet hadde stor voksekraft, for Jesus sa et annet sted at det er «mindre enn alt annet frø; men når det vokser til, er det større enn alle maturter og blir til et tre, så himmelens fugler kommer og bygger rede i dets grener». Akkurat som sennepskornet når det blir vannet og dyrket i god jord, vokser til en urt så stor som et tre, så vil et lite grann tro når den blir næret ved privat studium og møtedeltagelse og tjeneste, vokse og bli forøket. — Matt. 13: 32.
Troen, som til å begynne med er av størrelse «som et sennepskorn», rommer imidlertid en stor kraft som blir vist ved dens evne til å flytte et fjell. Betyr dette et bokstavelig fjell? Ja, uten tvil forklarelsens fjell, hvis det hadde vært Guds vilje. Uttrykket «berg» eller «fjell» kan også sikte til veldige, imponerende hindringer og vanskeligheter som blokerer vår framgang i tjenesten for Jehova. Det betyr noe som er så uovervinnelig og urokkelig som et stort bokstavelig fjell. Vi har flere bibelske eksempler på at fjell er brukt i denne betydningen. Da Esaias forutsa den tiden da Juda skulle bli utfridd fra fangenskapet i Babylon og en trofast levning skulle vende tilbake til Jerusalem, sa han: «Hver dal skal heves, og hvert fjell og hver haug skal senkes, det bakkete skal bli til slette, og hamrene til flatt land.» Han ga her i symbolske vendinger uttrykk for at alt som hindret deres tilbakevending skulle fjernes. — Es. 40: 4.
Sakarias 4: 7 sier: «Hvem er du, du store fjell som reiser deg foran Serubabel? Bli til en slette!» Hva var dette fjellet? Et bokstavelig fjell? Nei, det var motstand mot det teokratiske gjenoppbyggingsarbeidet under stattholder Serubabel som var lederen for de tusener av trofaste israelitter som hadde vendt tilbake fra fangenskapet i Babylon. Motstanden mot gjenoppbyggingen av templet kom fra de omkringboende fiender, og etter å ha lagt hindringer i veien for jødene i flere år, fikk samaritanerne manøvrert det slik at den persiske regjering nedla forbud mot jødenes arbeid. Alt dette var som et stort fjell som blokerte gjenoppbyggingen, men for Serubabel og de modige israelittene ble dette fjellet senket eller gjort til en slette fordi de ved tro fortsatte å arbeide og nektet å la seg stanse. Til slutt ble den fjellignende hindring i form av perserregjeringens rettslige forbud fjernet og fiendene overvunnet.
Hvis vi i dag har tro, vil Jehova velsigne oss i vår utførelse av hans gjerning, og vår tro vil vise sin livskraft ved at vi går framover i tjenesten og stoler på at Jehova vil hjelpe oss til å beseire alle hindringer. Når vi arbeider i tro og stoler på Jehova, kommer vi til å forøke vår tro. Troens sennepsfrø i våre hjerter må vannes og dyrkes og oppmuntres til å vokse fram til modenhet og styrke og fruktbarhet med hensyn til gode gjerninger og bli i stand til å gjøre mektige gjerninger på grunn av sin vekst, gjerninger som den ikke kunne utrette mens den var liten og passiv og ufruktbar med hensyn til rette gjerninger. En liten tue fortoner seg som et fjell for mennesker som mangler tro, men en sterk tro bevirker at fjell svinner inn til en tue. Vi må derfor legge vinn på å forøke vår tro ved studium og samvær med Jehovas folk. Og når oppgaven er for stor for oss, må vi se hen til Jehova for å få hjelp, og vi må be om hans hjelp. Vi må aldri tvile på at han vil stå oss bi, men vi må be i tvilløs og tillitsfull tro som Jakob 1: 5—8 framholder. Å be i tro betyr å be og deretter arbeide for å fullbyrde det man håper på å få utrettet, for bare en slik tro som blir etterfulgt av gjerninger, er levende, bare en slik tro har den seirende kraft som er nødvendig for å flytte fjell.