Jehovas vitner bevarer sin ulastelighet i det kommunistiske Polen
Det som her er berettet, er tatt fra to dokumenter som er overlevert til Polens statsadvokat i Warszawa av lederen for Jehovas vitner i landet.
«SOVJETSTYRET kjenner hverken frihet eller rettferdighet. Det er bevisst bygd opp på ødeleggelsen av enhver individuell vilje, på betingelsesløs underkastelse. Men vi er herrer. Undertrykkelsen er overlatt til oss. Det er vår plikt å vise den største hardhet. Og i utførelsen av denne plikten betyr den største grusomhet den største fortjenstfullhet.» — Lenin.
Dette kan bare være sagt av en som har selve Djevelens ånd. Lenin, som var leder for den russiske revolusjon i 1917, trodde naturligvis ikke på noen overmenneskelige makter, hverken gode eller onde. Han var ateist, som alle ortodokse kommunister er. For slike mennesker var og er fremdeles Darwins evolusjonsteori en særdeles kjærkommen forklaring på livets og menneskenes eksistens, for den gjør det unødvendig å gi noen ære til en allmektig og allvis Skaper. Den kommunistiske oppfatning av mennesket som et produkt av utviklingen forklarer hvorfor et menneske blir verdsatt så lavt. For dem er mennesket bare et dyr som har nådd et høyere utviklingstrinn enn de andre dyrene, og som kan behandles akkurat slik som kommunismens sak krever.
Beviset for dette finnes i Sovjet-Samveldets historie i de siste førti år, i de millioner av slavearbeidere det har holdt i hundrevis av leirer, og i de utallige mennesker som har gått til grunne. Det kan sees av hva som har hendt og hender i Ungarn, og det kan også sees av den forfølgelse som Jehovas vitner har vært utsatt for under kommuniststyret etter den annen verdenskrig, slik den har artet seg i Polen.
Forfølgelsen begynner
Høsten 1905 flyttet en innvigd kristen Ordets tjener fra Sveits til Warszawa, hvor han ble leder av en fabrikk. I likhet med alle andre slike kristne Ordets tjenere fortalte også han andre om det håp han hadde med hensyn til Guds rike, noe han til å begynne med måtte gjøre ved hjelp av en tolk. Noen hørte og trodde og innvigde seg til å tjene Jehova, og de begynte å fortelle det gode budskap til andre. Fra denne lille begynnelsen for om lag femti år siden har Jehovas vitners arbeid i Polen vokst til å bli et vakkert, sterkt og statelig tre, som er i stand til å motstå alle de stormer som raser mot det, deriblant to verdenskriger og de nazistiske og kommunistiske diktaturer.
Da den annen verdenskrig var slutt, fikk Jehovas vitner frihet til å forkynne, men det varte ikke lenge. Litt etter litt begynte kommunistenes motstand å gjøre seg gjeldende, slik at det i 1948 ble umulig å holde de årlige og halvårlige sammenkomster som kalles seksjons- og områdesammenkomster. Noen av Jehovas vitner hadde vært i en nazistisk konsentrasjonsleir sammen med Josef Cyrankiewicz, som ble statsminister fra 1947 til 1952 og på nytt fra 19. mars 1954 og framover. De hadde delt sin mat med ham og hjulpet ham på mange andre måter, og deres gode oppførsel hadde vært en inspirasjon for ham. Han sa da til dem at hvis han noen gang skulle få en høy stilling i Polen etter krigen og vitnene kom i vanskeligheter, skulle de oppsøke ham. Da det så så mørkt ut for vitnene i 1948, besøkte en delegasjon av Jehovas vitner ham. Han tok villig imot dem, og han fortalte dem at han visste om hva som foregikk, men at det ikke sto i hans makt å gjøre noe ved det.
I februar 1946, før dette fant sted, hadde imidlertid sikkerhetspolitiet i Lodz arrestert noen av de ledende representanter ved Selskapets avdelingskontor der. Det ble sagt til en av dem: «De må svømme med strømmen, ellers vil De ikke bli løslatt.» Da han spurte hva denne uttalelsen betydde, fikk han følgende svar:
«De skal samarbeide med oss. De skal underskrive en erklæring som vi vil oppbevare i et sikkerhetsskap. De skal få et dekknavn, og rapporter undertegnet med det navnet skal De bringe til dette kontoret eller til mitt private hjem, eller noen herfra vil hente rapportene der hvor De bor. De skal organisere Jehovas vitner på en slik måte at de vil være til stede ved alle romersk-katolske gudstjenester og lytte oppmerksomt til prestenes prekener. De skal legge merke til alle uttalelser som er rettet mot folkets styre, eller som kan være skadelige for staten.»
Vitnet nektet, og sa at vitnene utelukkende bekjempet sine fiender med Bibelens sannhet, og at de elsket sin neste. De arresterte vitner ble senere løslatt på grunn av en protest som ble levert til den polske ambassadør i Bern i Sveits.
I juni 1946 kom en representant for myndighetene i Lodz til avdelingskontoret og forlangte at vitnene skulle samarbeide med myndighetene. Han advarte om at det ville få fryktelige følger hvis de nektet, og lovte at Jehovas vitner skulle få de beste møtesaler i de forskjellige byer til sine møter hvis de ville gå med på samarbeid. «Ingen kan stoppe oss,» sa han til det vitnet han konfererte med. Vitnet sto imidlertid urokkelig, og kommunistagenten gikk bort i raseri. Dagen etter ble vitnet bortført på en så snedig måte at ingen oppdaget det. Han ble framstilt for regjeringens offentlige anklager, men ble sendt hjem igjen.
Den 21. april 1950 kl. 10.30 slo sikkerhetspolitiet ned på avdelingskontoret og arresterte de ledende funksjonærene der. Det var ikke blitt utstedt noen arrestordrer, og det viste at razziaen ble foretatt uten at regjeringens offentlige anklager hadde kjennskap til det. Kort tid etter ble alle arbeiderne ved hovedkontoret arrestert, og arbeidet ble offisielt forbudt over hele Polen.
I hendene på det polske sikkerhetspoliti
Hva slags behandling fikk så de vitnene som var blitt arrestert? Vi vil nevne noen typiske eksempler. Det er i denne forbindelse av interesse å merke seg at den nåværende polske regjering under ledelse av Wladyslaw Gomulka har fordømt stalinistenes krenkelser av «sosialistisk rettsgyldighet», og har besluttet å stille lederne for det tidligere sikkerhetspoliti til ansvar for sine onde gjerninger.
Vitnene ble brakt til sikkerhetspolitiets kontor i Lodz, og det ble straks gjort bruk av «tredje grads»-metoder. Vitne A ble pint og mishandlet i åtte dager og åtte netter uten opphold. Vitne B fikk en lignende behandling i seks dager.
Vitne A ble slått til han var svart og blå. Gang på gang ble det sagt til ham at mishandlingen ville bli stoppet hvis han tilsto at han hadde vært spion. Hans plageånder forlangte også at han skulle undertegne en bekreftelse på at han hadde latt bygge en radiostasjon, som ble brukt til å kringkaste opplysninger som var til skade for Polens interesser. Da han spurte hvordan han kunne undertegne en uttalelse som var det rene sludder, svarte de: «Sludder eller ikke, skriv under, ellers blir De ikke fri.»
Da han mistet bevisstheten på grunn av slagene, ble det helt kaldt vann over ham til han kom til seg selv igjen og alt blodet var skylt vekk av klærne hans. En gang ble han tvunget til å knele i syttito timer. Etter dette ble han sendt til sikkerhetspolitiets hovedkontor i Warszawa, etter som torturen i Lodz ikke hadde klart å få ham til å bryte sammen. Denne mishandlingen ødela hans helse for livet, men legg merke til at hans ulastelighet ikke led noen skade. Den skinte bare desto klarere!
Vitne C ble nektet mat i tre dager. Han ble banket fordi han nektet å undertegne en erklæring som kom med falske anklager mot hans medvitner. Politifolkene truet med å henge ham, men deres bløff virket ikke! De kastet ham på gulvet, slo ham og trampet på ham, og slo fotsålene hans med gummikøller. Han fikk trommehinnene sprengt og noen ribben brukket. Han ble utsatt for slik behandling sammenlagt i trettito dager.
I Warszawa ble vitne A kastet naken ned i et mørkt lite hull, hvor han hverken kunne sitte ned, legge seg eller stå oppreist. Han ble der i tjuefire dager. Gang på gang forlangte hans plageånder at han skulle gi etter, og til slutt truet de med å mishandle hans kone og barn og gjøre ham selv til et vrak. Han sa til dem at han kunne ikke være troløs mot Gud, uansett hva de gjorde med ham eller med dem.
De utførte sine trusler og arresterte hans kone og barn. De mishandlet hans kone slik at hun led av blødninger i fem år. Datteren ble behandlet enda verre, slik at sinnet ble angrepet. I cellen ved siden av hans satte de en pike som lignet hans datter i stemmen, og hun gråt hele tiden og ba: «La dem komme ut, for de er uskyldige! La meg komme til min mor!» og lignende. Hele tiden trodde vitne A at det var hans datters stemme.
En gang fikk han beskjed om at både hans egne, hans kones og hans datters lidelser ville ta slutt hvis han ville arbeide for kommunistene, og han fikk tre dager til å tenke over det. Han svarte: «Jeg har aldri vært spion eller angiver, og jeg vil aldri bli det. Jeg kommer ikke til å gi noe annet svar om tre dager. Dette er mitt endelige svar, selv om det koster meg selv, min kone og min datter livet.» Han ble så overført til Mokotow, som var ansett for å være et enda verre fengsel enn det første.
Hvordan kunne Mokotow-fengslet være enda verre? Torturen kunne sikkert ikke være verre der, skjønt vitne A fikk så mange slag på brystet at i mange år etter gjorde det vondt hver gang han pustet dypt. Det som gjorde det verre, var at kommunistene der var spesialister i å forme spørsmål på en slik måte at ofrene ble forvirret. De fordreide det som ofrene sa, og når disse så ble framstilt i retten, ble dommen avsagt på grunnlag av denslags vitneutsagn.
Vitne B fikk en lignende behandling. De lot det regne med slag over hodet og maven hans, og dessuten forstrakk de senene i kjeven hans slik at han ikke kunne spise i mange dager. De sa til ham: «Selv om du var nesten fem år i en tysk konsentrasjonsleir på grunn av din motstand mot Hitler, så kan vi gjøre en førsteklasses gestapomann av deg, hvis vi vil.» Vitne D fikk en behandling som lignet meget på den vitne A fikk. Han ble slått og anbrakt i det lille hullet, og gang på gang tok de ham fram og forlangte at han skulle tilstå spionasje, noe han standhaftig nektet å gjøre.
Trofaste martyrer
De vitnene som er nevnt i det foregående, og mange andre som led på samme måte som dem, lever fremdeles og kan fortelle om de lidelser de måtte gjennomgå, men det var mange som ikke overlevde. Den 2. august 1950 ble således vitne F ført til sikkerhetspolitiets kontor i Cieszyn. Da han nektet å tjene kommunistene og motarbeide sine medvitner, ble han skutt på to ganger av en politimann. Han ble ført til et sykehus, hvor han døde en time senere. Like før han døde, sa han til den legen som var hos ham: «Jeg ble skutt av en funksjonær i sikkerhetspolitiet fordi jeg tjente Jehova trofast.» Han var i sannhet et vitne som var trofast til døden.
Den 15. august 1950 arresterte sikkerhetspolitiet vitne G, en amerikansk borger. Han ble slått i hodet, og deretter trampet politimennene på ryggen hans med hælene. Han ble sinnssyk, og etter seks dager var han død.
Vitne H ble arrestert den 12. januar 1953 av sikkerhetspolitiet i Piczow. Noen hørte at en fullmektig sa til en annen: «Si til ham at han må si farvel til sin hustru, for han kommer ikke tilbake.» Åtte dager senere hadde de fått tatt livet av ham.
Den 10. august 1950 ble vitne I arrestert i Rybnik. Den 12. september ble hans kone underrettet om at han var blitt henrettet som spion. Hennes anmodning om å få se liket ble avslått, og det samme ble en anmodning om å få åpne kisten ved begravelsen. Man avslo også lignende anmodninger fra slektningene til vitne M i Lublin, som døde etter om lag fire måneders fengsel. Det ble sagt at han hadde hengt seg.
Den 20. juni 1950 ble vitne J arrestert i Bialystok. Han ble torturert slik at han ikke klarte å gå. Han ble bokstavelig slått til døde om lag fem uker etter arrestasjonen. Men først halvannet år senere, i februar 1952, fikk hans mor underretning om hva som var skjedd med ham.
Natten til den 19. juni 1950 arresterte politiet i Hrubieszow vitne K. Da han var blitt torturert i tre dager, ble han bedt om å forklare et skriftsted, og mens han gjorde det, ble han skutt og drept. Det viste seg at kroppen var blå og full av sår etter den behandlingen han hadde vært utsatt for.
Den samme dagen ble vitne L arrestert av sikkerhetspolitiet i Sandomierz og ført til Kielce. Under forhøret ble han kastet på gulvet, slått i hodet og trampet på. Lungene og nyrene løsnet, og blodet strømmet fra munnen og endetarmsåpningen inntil han døde.
Vitne N ble arrestert i Staw nær Kalisz den 17. januar 1951. Seks dagers mishandling var nok til å ta livet av ham. Han fikk den vanlige behandlingen for vitnene på det stedet: Han ble tvunget til å sitte på en enbent stol med en treplugg som trengte inn i endetarmen. Det ble sendt elektrisk strøm gjennom føttene og haken hans. Når han hadde hengt slik til han mistet bevisstheten, ble han kastet i et kar med vann. Når han kom til seg selv igjen, fortsatte torturen. Hans plageånder forlangte at han skulle tilstå spionasje.
Den 25. januar ba hans kone om å få se liket, men det ble avslått. Om aftenen fikk hun imidlertid beskjed gjennom telefonen om å hente liket og begrave det. Hun fikk lov til å komme inn i likhuset. Vitne N var bare tjueåtte år gammel og hadde vært frisk og sterk åtte dager før, men nå så han ut som et skjelett. Fra hode til føtter hadde kroppen hans merker etter mishandlingen med røde og hovne flekker. Hans kjønnsorganer var også kvestet og hovne.
Sikkerhetspolitiet i Stettin arresterte vitne O den 20. mai 1952 og førte ham til et fengsel i Warszawa, og noen måneder senere til et fengsel i Lodz. Omtrent to år senere fikk hans kone høre at han var i et sykehus, og til slutt fikk hun tillatelse til å besøke ham. Han var så utmagret at hun ikke kjente ham igjen. En sakfører rådet henne til å søke om at hennes mann måtte bli løslatt fra sitt forhold som «fange under avhøring». Dette ble til slutt innvilget, og hun fikk ta ham hjem den 3. september 1954. Han fikk den glede å se sitt hjem og sitt barn igjen, men han døde åtte dager senere. To tusen var til stede ved begravelsen og protesterte mot det kommunistiske politis sadistiske metoder, som nå vanligvis kalles «berianisme».
Et pusterom for vitnene
Andre vitner mistet synet på grunn av mishandling, noen mistet alle tennene, og mange er blitt krøplinger for livet og ute av stand til å forsørge seg selv. Etter møtet i kommunistenes tjuende partikongress i Moskva, som avmerket begynnelsen til «avstaliniseringen», ble anklagen om spionasje trukket tilbake. Berianismen hører fortiden til hva Polen angår, iallfall for øyeblikket. Polske statsmenn har sagt at deres rettsvesen vil gjøre alt som står i dets makt for å gjøre godt igjen den urett som er begått mot tusenvis av uskyldige mennesker, deriblant Jehovas vitner.
Det er i denne forbindelse på sin plass å sitere et utdrag av Jehovas vitners årbok for 1957: «En meget framstående embetsmann i regjeringen uttalte: ’Jeg er begeistret over deres standpunkt.’ Han sa videre at det var tre hovedgrunner til at Jehovas vitners sak ble tatt opp til fornyet overveielse av regjeringen i Polen, og de er disse: 1) Jehovas vitners lære har ikke forandret seg til tross for seks års forbud. 2) at de til tross for arrestasjoner og mange andre vanskeligheter modig og fryktløst fortsetter å praktisere sin religion. 3) at deres antall er blitt firedoblet i den tiden forbudet varte.»
Ja, Jehovas vitner i Polen har sannelig bevart sin ulastelighet til tross for alt det de kommunistiske herskere har gjort mot dem. De har vist den samme ånd som Job da han sa: «Skjønt han slår meg, vil jeg stole på ham.» — Job 13: 15.
Jehovas vitner og alle andre rettferdselskere over hele verden kan glede seg og bli oppmuntret på grunn av den ulastelige handlemåte vitnene i Polen har fulgt. De ser i dette en oppfyllelse av profetens ord: «Intet våpen som blir smidd mot deg, skal ha framgang, og hver tunge som går i rette med deg, skal du få domfelt; dette er [Jehovas] tjeneres arv og den rett de får av meg, sier [Jehova].» — Es. 54: 17.
Den som trykker en arming, håner hans skaper, men den som har medynk med den fattige, ærer skaperen. Når ulykken rammer den ugudelige, kastes han over ende; men den rettferdige er frimodig i døden. — Ordspr. 14: 31, 32.