Vitner i en sovjet-russisk arbeidsleir
JEG lider ondt like til dette å være bundet som en ugjerningsmann; men Guds ord er ikke bundet.» Disse ordene som apostelen Paulus skrev til sin venn Timoteus, kan også anvendes på mange innvigde kristne i vår tid, for eksempel dem som befinner seg i sovjet-russiske arbeidsleirer. — 2 Tim. 2: 9.
Dette blir bekreftet av en beretning som Selskapet Vakttårnet for en tid siden mottok fra en tysk flyktning i De forente stater, som forteller om sine erfaringer i en sovjet-russisk arbeidsleir. Vi siterer følgende fra denne beretningen:
«Jeg hadde alltid trodd at det bare fantes Jehovas vitner i Sovjet. Men da jeg ble løslatt fra mitt fangenskap, traff jeg dem til min overraskelse i vestlige land også. I løpet av de siste årene har disse menneskene fått meg til å bruke tankene.
«Det hendte i løpet av de nesten tre årene jeg var i fangenskap i Sovjet, hvorav jeg i 1946 tilbrakte åtte måneder i X arbeidsleir ved Volga i den nordvestlige delen av Sovjet-Russland. Blant fangene var det noen som på grunn av sitt lyse humør og sin vennlighet, tiltrakk seg min oppmerksomhet fra den første dagen jeg var der. De var fra 17 til 50 år gamle, tilhørte forskjellige yrker og fag, og virket meget intelligente. Etter som de allerede hadde tilbrakt opptil ti år i fangenskap, ble de betraktet som veteraner.
«På grunn av sin pålitelighet var de satt i ansvarlige stillinger, og fangevokterne så vel som de verste forbryterne hadde meget stor respekt for dem. Det så alltid ut til at de hadde noe å snakke om, og de snakket frimodig om sitt håp til alle og enhver. Til tross for at det var forbudt å holde møter, klarte de å komme sammen nesten hver kveld, åtte fra vår brakke og to eller flere fra andre brakker. Mens de holdt på med sine drøftelser, gransket de en liten bibel, som var fillete og gul av elde. De skrev av forskjellige stykker fra den på allslags materiale, på tomsekker, trestykker og lignende. Den måten de vernet om denne bibelen på, fikk en til å tenke at deres ønske om å eie en bibel måtte være enda sterkere enn deres ønske om frihet.
«Det de skrev av, smuglet de rundt til alle de fem seksjonene i leiren, og for dette formål benyttet de budbærere som ofte ikke engang var troende selv, men som med glede gjorde dette for vitnene. En av dem, bror X, så ut til å ha ledelsen. Han organiserte deres virksomhet, så ut til å ha greie på hvem det var best å benytte, og besøkte regelmessig de forskjellige brakkene.
«Det var mange som visste om deres hemmelige møter, men ingen anga dem. Vi arrangerte sengene (briskene) våre slik at de fikk ha sine i hjørnene lengst fra dørene, for der ville de ikke bli oppdaget. De var takknemlige for dette, og viste det på mange måter.
«En gang i året måtte alle i hele leiren innfinne seg på fabrikkplassen til en spesiell inspeksjon. Vitnene benyttet denne anledningen til å holde en sammenkomst for seg selv, og de møttes på et sted som de pyntet med unge bjerketrær. Der var det også en åpen tank som de skurte til den ble skinnende ren. Skjønt jeg ikke så det selv, er jeg sikker på at de hadde dåp der. Og alt dette gjorde de uten at leirledelsen hadde den minste anelse om det!
«Samme kveld var det mange som kom på besøk til de to yngste vitnene i vår brakke, som var 17 og 19 år gamle. Gjentatte ganger dukket det opp fremmede ansikter; de trykket guttenes hender, klappet dem på skulderen og utvekslet lavmælt noen ord med dem. Dette var uten tvil to nydøpte som ble lykkønsket. De utstrålte begge så stor lykke at andre spurte dem med forundring: ’Er dere sa glade fordi dere skal gifte dere?’
«Vitnene var alltid rede til all god gjerning, men man kunne aldri få dem med på noe som var uærlig. Selv om vi led ondt, var det ingen ting som kunne rokke ved deres faste overbevisning og sikre tro. Vi misunte dem; det var helt umulig for oss å forstå det. Men å ha disse vitner for Jehova blant oss, selve det at de var der og tanken på at det fremdeles finnes noen redelige mennesker — ja, det var virkelig en trøst for oss alle sammen.»
Det er nesten paradoksalt at på samme tid som Jehovas vitner utenfor Sovjet-Samveldet lurte på om det ble drevet noen forkynnelse innenfor dette lands grenser, så trodde en som var blitt deportert til Sovjet, og som så hvor aktive disse vitnene var der, at det var det eneste landet hvor de fantes! Ja sannelig, selv om de kristne kanskje er bundet, så kan Jehova Guds Ord aldri bli bundet.