Er ordinasjon ved vanndåp gyldig?
Enkelte mennesker betrakter ordinasjon som følge av vanndåp som noe fremmed og nytt. Mange av dem er så vant til omstendelige seremonier at de overser de bibelske og historiske kjensgjerninger i forbindelse med ordinasjon og dåp. Denne artikkelen legger fram disse kjensgjerningene.
HVA er ordinasjon ved vanndåp? Hvem praktiserer det? Er det noe ukjent, noe nytt? Hvordan ble de første kristne ordinert? Hva vil det si å bli ordinert? Er dåp som medfører ordinasjon, en gyldig seremoni? Dette er viktige spørsmål for alle kristne. Merkelig nok er det få av dem som går for å være kristne, som er i stand til å gi klare og bestemte svar på dem. Men man har ingen grunn til å være usikker når den verdslige historie og Bibelen har så mye å si om ordinasjon og dåp.
Det er både interessant og opplysende å få greie på betydningen av ordene «ordinere» og «ordinasjon». Å ordinere vil si «å innsette ved utnevnelse»1, «å utnevne eller innsette»2. Ordinasjon, sier Encyclopedia Americana, er «den seremoni ved hvilken prester, diakoner, subdiakoner, kandidater til de lavere ordener og pastorer i ethvert trossamfunn blir innsatt i sin spesielle stilling innen menighetene».3
Er det påkrevet med en spesiell seremoni når noen skal ordineres? McClintock and Strong’s Cyclopædia gir oss en bedre forståelse av hva ordinasjon er, for den sier at det er «den seremoni ved hvilken en person blir satt til side for en orden eller stilling i den kristne tjeneste. . . . I en videre, og i virkeligheten den eneste viktige betydning av ordet, . . . en persons utnevnelse eller utvelgelse til en religiøs tjenestestilling, enten det er med eller uten tilhørende seremonier. Uttrykket ordinasjon er direkte avledet av det latinske ordinatio, som når det blir anvendt på gjenstander eller saker, betyr det å sette i orden, en fastsettelse, en forordning, og når det blir anvendt på mennesker, en utnevnelse til en stilling. . . . Når man undersøker hva Bibelen har å si om dette emne, kan et ærlig menneske ikke unngå å bli slått av den meget betydningsfulle omstendighet at hverken den Herre Jesus Kristus eller noen av hans disipler kom med noen bestemte påbud eller uttalelser i forbindelse med ordinasjon.»4
Det er to ting angående ordinasjon som straks faller en i øynene: 1) En ordinert Ordets tjener, i uttrykkets videste betydning, er en utnevnt Ordets tjener, og 2) hans ordinasjon er ikke avhengig av noen spesiell slags seremoni.
Alle de første kristne var ordinerte Ordets tjenere
Forskere som har studert kristendommens tidligste historie, blir særlig slått av den kjensgjerning at alle de første kristne ble betraktet som ordinerte Ordets tjenere hvis de hadde underkastet seg vanndåpen. Alle troende som var døpt, viser historien, var bemyndiget til å forkynne Guds ord; og dåpen var det eneste innvielsesritual.
De blant de første kristne som ikke var blitt døpt, ble betraktet som lærlinger, og følgelig sto de i en annen stilling enn de døpte troende. Det historiske verket Ecclesiastical History beretter: «Hvor stor forskjell det enn kunne være på medlemmene i den kristne menighet med hensyn til verdslig rang og titler, rådet det ikke bare en elskverdig harmoni blant dem, men også en fullkommen likhet. . . . Alle som anerkjente Kristus som menneskehetens Frelser, og som høytidelig bekjente denne sin tro på ham, ble øyeblikkelig døpt og tatt inn i menigheten. Men i tidens løp ble det ansett for fornuftig og nødvendig å skille de kristne i to klasser, en for de troende og en for katekumenene. De førstnevnte var de som høytidelig var blitt opptatt i menigheten ved dåpen, og som en følge derav ble innvigd i alle religionens mysterier.»5
Vi ser altså at blant de første kristne ble de troende opptatt i organisasjonen etterat de en viss tid var blitt undervist og opplært i Guds Ord. I løpet av denne tiden var katekumenene elever eller velvillige mennesker, og etterat de var blitt døpt, ble hver enkelt betraktet som en ordinert Ordets tjener.
Hvem foretar ordineringen?
Vi snakker om ordinasjon ved dåp, men hvem er det som foretar ordineringen? Mange religiøse grupper i vår tid, for eksempel Vennenes samfunn, Kristi disipler, Plymouthbrødrene og Jehovas vitner, anerkjenner ikke noe menneskes rett til å ordinere. De erkjenner at ordinasjonen bare kommer fra den allmektige Gud Jehova.
Kristus Jesus selv ble ikke ordinert av presteskapet i det religiøse system på hans tid. Det var ikke noe menneske som ordinerte Herren Jesus. Døperen Johannes døpte Jesus, det er så, men det betyr ikke at Johannes ordinerte ham. Kristus innvigde seg til Gud og sa: «Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje.»6 Hvorfor insisterte så Jesus på at Johannes skulle døpe ham? Fordi Jesus ønsket å symbolisere at han hadde innvigd seg til Gud ved å bekjenne det offentlig. I forbindelse med Jesu dåp forteller Bibelen oss at «straks da han steg opp av vannet, så han himmelen åpne seg og ånden komme ned over ham som en due. Og det kom en røst fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede; i deg har jeg velbehag.»7 Det var ikke døperen Johannes som ordinerte Kristus Jesus, men Jehova selv som gjorde det ved å utgyte sin ånd over sin Sønn.
Etterat Jesus var blitt ordinert, noe som fant sted umiddelbart etter hans dåp i Jordan-elven, stadfestet han offentlig kilden for sin ordinasjon ved å lese fra Esaias 61: 1, 2: «Da han slo boken opp, fant han det sted hvor det var skrevet: [Jehovas] ånd er over meg, fordi han salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige; han har utsendt meg for å forkynne fanger at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne et velbehagelig år fra [Jehova].»8
Det er altså bare Jehova Gud som kan foreta en gyldig ordinasjon. Det er han som utnevner, det er han som ordinerer. Et ytterligere bevis for at ikke noe menneske eller noen jordisk organisasjon kan ordinere Guds tjenere, finner vi i apostelens ord: «Paulus, apostel, ikke av mennesker eller ved noe menneske, men ved Jesus Kristus og Gud Fader, som oppvakte ham fra de døde. For heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring.»9 Jehova ordinerer sine tjenere gjennom sin Sønn, Kristus Jesus.
Anerkjent og bevitnet av mennesker
Til tross for at selve ordinasjonen ikke kommer fra andre enn Gud, kan den likevel anerkjennes og bevitnes av mennesker. Menneskelagde organisasjoner som tjener som styrende organer, kan erklære en for å være tilbørlig ordinert.
Når menneskelagde organisasjoner skal erklære en for å være tilbørlig ordinert, forlanger de som regel at det skal foretas en eller annen slags seremoni. Det varierer i de forskjellige religiøse organisasjoner. I mange store ortodokse trossamfunn er det en omstendelig seremoni; i andre grupper er den ofte svært enkel. Den seremonien som Jesus gjennomgikk like før han ble ordinert, var meget enkel, og den avmerket at han fra da av gikk inn for tjenesten for Gud.
I dag benytter den nye verdens samfunn av Jehovas vitner den samme enkle seremoni som den Jesus gjennomgikk, hvorved en troende offentlig symboliserer at han innvier seg, noe som fører til at Gud ordinerer ham som en Ordets tjener. Den omstendighet at seremonien er enkel, gjør den ikke ugyldig, og forringer heller ikke dens betydning. Vi må huske at ordinasjon i «den eneste viktige betydning av ordet, . . . [er] en persons utnevnelse til en religiøs tjenestestilling, enten det er med eller uten tilhørende seremonier».4
I Kristi Jesu tilfelle var det en enkel seremoni som gikk forut for hans ordinasjon. Etter som Kristus Jesus etterlot oss «et eksempel, forat I skal følge etter i hans fotspor»10, som Peter uttalte, følger Jehovas vitner det eksempel Jesus og de første kristne satte i spørsmålet om dåp i forbindelse med ordinasjon. Det er i virkeligheten noe som kjennemerker hver enkelt av Jehovas kristne vitner at de gjennomgår den seremonien å bli offentlig nedsenket i vann. Det er et tegn på at de har innvigd hele sitt liv til tjenesten for Jehova Gud. Vanndåpen er derfor den seremoni et Jehovas vitne gjennomgår for offentlig å symbolisere at han innvier seg til Jehova for å bli en ordinert Ordets tjener.
Akkurat som Jesus ikke ble ordinert av Johannes, blir heller ikke et Jehovas vitne ordinert av den som døper ham i vann. Men etter som vanndåpen har tilknytning til hans ordinasjon fra Gud, oppgir han med rette sin dåpsdato som det omtrentlige tidspunkt for sin ordinasjon. Dette blir gjort for å tilfredsstille landets lov der den forlanger en ordinasjonsdato.
Etter som det er bibelsk å la seg døpe i vann som et tegn på at man innvier seg til Gud for å bli ordinert av ham som en Ordets tjener, blir dette anerkjent innen den nye verdens samfunn av Jehovas vitner og av deres lovmessige redskap, Vakttårnets Bibel og Traktatselskap. Blant Jehovas vitner er dåpen en gyldig ordinasjonsseremoni som man kan henvise til for å tilfredsstille de jordiske nasjoners lover.
Etter som ordinasjonen i virkeligheten blir foretatt av Gud gjennom Kristus, er det ikke påkrevet med noe ordinasjonsbevis. Jesus hadde det ikke, apostlene hadde det heller ikke. Det beste bevis man kan ha på at man er ordinert, er fruktene av ens forkynnelse om Riket. Som apostelen sa: «Mon vi, således som visse folk, trenger til skussmålsbrev til eder eller fra eder? I er vårt brev.»11
Ordinasjon ved vanndåp er virkelig en gyldig og hevdvunnen praksis innen den sanne kristendom.
HENVISNINGER
1 Webster’s New International Dictionary.
2 Funk and Wagnall’s Practical Standard Dictionary.
3 Encyclopedia Americana, 1942-utg., bind 20, s. 770.
4 Cyclopædia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature, bind VII, s. 411, McClintock and Strong, 1877, Harper & Brothers, New York.
5 Mosheim, Ecclesiastical History, bind 1, s. 100.
10 1 Peter 2: 21.