Hva det vil si å være en kristen
«Kristus selv led for dere og etterlot dere et mønster forat dere skal følge nøyaktig i hans fotspor.» — 1 Pet. 2: 21, NW.
1. Hvilket påbud ga Jesus til sine disipler, og er dette påbud blitt adlydt?
«I SKAL være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» (Ap. gj. 1: 8) Dette var Jesu avskjedsbefaling til de kristne, til dem som skulle være hans etterfølgere. Hans disipler hadde allerede i mange år tatt del med ham i et intenst forkynnelsesarbeid, så de visste hva det ville si. Denne Jesu befaling, som ikke er til å ta feil av, har nå stått i Bibelen i mange hundre år, men hvem i den såkalte kristne verden er det som har dyktiggjort seg til denne tjenesten og vist seg som Herrens trofaste disipler? New York Times siterte engang (18. mars 1957) dr. Robert J. McCracken, som har uttalt: «Kirkene er fulle av halvt-troende mennesker som holder seg til en tilfeldig trosbekjennelse. Spør flertallet av kirkemedlemmene om hva de tror, og etter noen få nølende, famlende setninger har de sagt det de har å si, ikke fordi de mangler ord, men fordi de mangler åndelig forståelse.» Beviser disse menneskene at de er kristne ved å adlyde Guds befaling om å være hans vitner? Nei! Men at kristenheten er fullt oppmerksom på at det i dens midte finnes en gruppe mennesker som denne benevnelsen passer på, framgår av en artikkel om Jehovas vitner av Marcus Bach, som ble offentliggjort i bladet The Christian Century: «Hvordan skal vi behandle dem? Hva skal vi gjøre? . . . Det gis bare ett svar: Jehovas vitner utgjør ingen trusel, men en utfordring til den tradisjonelle kirke til atter en gang å avlegge vitnesbyrd!» Jehovas vitner vet hvorfor de er kristne — de vet at de er det for å avlegge vitnesbyrd, akkurat som deres Mester gjorde.
2. På hvilke måter har mange mennesker kommet til å tilhøre et religiøst samfunn?
2 Hva er grunnen til at du står tilsluttet det religiøse samfunnet du er medlem av? Er det fordi du har undersøkt dette samfunns lære og funnet ut at den stemmer overens med Bibelen, og nå holder fast på den fordi du vet at den er rett? (1 Tess. 5: 21) Mange har foreldre som hører til en spesiell kirke eller menighet, og har på den måten selv kommet til å tilhøre et religiøst samfunn. Noen bor på steder hvor det finnes bare én menighet, og så tilhører de den for lettvinthets skyld. Andre forandrer sin religion for å behage sin ektefelle, eller av forretningsmessige hensyn. Men man kan ikke være sikker på at man finner fram til den rette religion ved hjelp av noen av disse metoder. Ens venner og slektninger er kanskje kjekke og bra mennesker, men det gjør ikke deres religion til den rette religion. Mange foreldre har kanskje oppdratt sine barn i den rette tilbedelse, men hvis barna aldri foretar et personlig studium av Guds Ord og i handling følger foreldrenes kristne eksempel, da har de ikke av hele sitt hjerte antatt denne religion som sin egen, og bare det at de i navnet står tilsluttet det samfunn som praktiserer den rette religion, gjør ikke at de behager Gud.
3. Hva er det som viser at ikke all religion er antagelig for Gud?
3 Ens religion er det samme som ens tilbedelse. Det hebraiske ordet for dette betyr i virkeligheten «tjeneste». Det som avgjør om en religion er rett eller ikke, er den måten tjenesten blir utført på og hvem den blir utført for. «Det . . . er såkalte guder, enten i himmelen eller på jorden — som det jo er mange guder og mange herrer.» (1 Kor. 8: 5) At man hører til en religiøs organisasjon og praktiserer dens lære, vil ikke si det samme som at man tilber den sanne Gud. Da israelittene begynte å praktisere ting som ikke hadde Jehovas godkjennelse, sier beretningen at «de gikk og ofret til demonene, ikke til Gud». (5 Mos. 32: 16, 17, NW) Paulus erklærte følgende om all religion så nær som den sanne kristne tilbedelse: «Det de ofrer, det ofrer de til onde ånder og ikke til Gud; men jeg vil ikke at I skal komme i samfunn med de onde ånder.» — 1 Kor. 10: 20.
Fallgruver som må unngås
4. Hvorfor er det at man selv er tilfreds med sin tilbedelse, ingen garanti for at man praktiserer den rette tilbedelse?
4 Når sannheten blir lagt fram for folk, hender det ofte at de feier den til side og sier: «Jeg er tilfreds med den troen jeg har.» Men er Gud tilfreds med den? Angående de religiøse skikker som ble praktisert i det første århundre, sa Jesus: «Det er riktig vakkert at I gjør Guds bud til intet for å holde eders vedtekt.» (Mark. 7: 9) Tror du Gud hadde behag i det? Paulus advarte om den fare dette innebar, da han sa: «Se til at det ikke må være noen som gjør eder til sitt rov ved verdslig visdom og tomt bedrag, etter menneskenes lære, etter verdens barnelærdom og ikke etter Kristus.» (Kol. 2: 8) ’I er tjenere under den som I lyder.’ (Rom. 6: 16) Hvem er det du lyder? Har du, valgt deg en religion som du har behag i? Hvis det du ønsker, er å behage deg selv, da er det deg selv du tjener, og da er du blitt din egen gud. Da er du blitt lik den ulydige Eva, som strebet etter å ’bli lik Gud og selv avgjøre hva som var godt og hva som var ondt’. (1 Mos. 3: 5) «Søker jeg å tekkes mennesker? Søkte jeg ennå å tekkes mennesker [meg selv innbefattet], da var jeg ikke Kristi tjener.» (Gal. 1: 10) Det er mange måter å tilbe på, men det er bare én måte som er rett i den allmektige Guds øyne. Hvis vi skal praktisere den tilbedelse som er rett «fra vår Gud og Fars synspunkt», da må vi gjøre som han som var en mann etter Guds eget hjerte, og som ikke prøvde å behage seg selv eller andre mennesker, men sa til Jehova: «Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud!» (Jak. 1: 27, NW; Sl. 143: 10) Jehova vil ha behag i dem som finner behag i å vise ham udelt hengivenhet. Han vil velsigne dem med evig liv i sin nye verden. — Mika 4: 5.
5. Hva glemmer ofte de som sier: ’Bare tro på den Herre Jesus Kristus, så skal du bli frelst’?
5 Noen skyver store deler av Bibelen til side som mindre betydningsfulle, og hevder at Paulus’ ord til fangevokteren er tilstrekkelig: «Tro på den Herre Jesus, så skal du bli frelst.» (Ap. gj. 16: 31) Men de som siterer disse ordene, tenker ofte ikke over hva de betyr. Å tro på Herren Jesus Kristus vil si å tro at han ga sitt liv som en løsepenge for menneskene, at det han sa, var sant, og at hans eksempel er et eksempel som bør følges. (Matt. 20: 28; 1 Pet. 2: 21) Hvis du anerkjenner Kristi gjenløsningsoffer, må du også anerkjenne opphavsmannen til denne foranstaltning: «[Jehova] hører frelsen til.» (Sl. 3: 8) Hvis du tror at det eksempel Kristus etterlot oss, er rett, da bør du huske at hans eksempel innbefatter det som står nedskrevet i Johannes 17: 6: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker som du ga meg av verden,» og du må gjøre kjent Jehovas navn som et vitne for ham. En som ikke benytter Guds navn, Jehova, og gjør det kjent for andre, følger ikke Kristi Jesu eksempel. Legg merke til hvor godt kjent Jesus var i Skriften og hvor ofte han siterte fra den, og øv deg i å etterligne ham. (Luk. 24: 27) Husk at «han dro omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike», og at han sa at man skulle søke Guds rike først; og følg deretter hans eksempel ved å oppsøke folk i deres hjem for å gjøre dem delaktig i «dette gode budskap om riket». (Luk. 8: 1; Matt. 6: 33; 24: 14, NW) Når man tror på Herren Jesus, er man ikke uvirksom i sin tro, «Troen [er] død uten gjerninger.» (Jak. 2: 26) Troen sporer en til handling som hans aktive etterfølgere, som tror på og forkynner at hele Bibelen er «inspirert av Gud» og av største betydning for alle som ønsker å bli «fullstendig utrustet til all god gjerning» som kristne. — 2 Tim. 3: 16, 17, NW; Joh. 17: 17.
6. Noen sier at det er nok for de kristne å leve etter de ti bud. Er det det?
6 Har du noensinne sagt: «Hvis vi lever etter de ti bud, så er det nok»? Er det nok? Det er kanskje tilstrekkelig for å behage noen som påberoper seg å være kristne, men er det tilstrekkelig for å behage Gud? I sin kjærlighet har han gitt oss Bibelen, ja, den finnes nå på over tusen språk. Kan han så ha behag i at noen godtar bare halvparten av én side og skyver resten fra seg som noe unødvendig? Tror du en kokk ville bli begeistret dersom han hadde tilberedt et måltid med utsøkte retter for deg, og du så bare spiste en enslig ert og kastet alt det andre i søppelbøtten? Naturligvis ikke! Den tanke at det er nok for en kristen å holde de ti bud, skriver seg ikke fra noe oppriktig ønske om å tjene Gud, men skyldes snarere dovenskap og likegyldighet overfor det Bibelen har å si, for selv disse budene blir jo ikke holdt. Folk er ikke akkurat så interessert i å holde de ti bud, men de ønsker bare ikke å bli uleiliget. «Intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lov-gjerninger,» sa apostelen Paulus. Vi må derfor ta imot det som Loven pekte fram til, vi må rette oss etter Guds normer for hva som er godt og ondt, og ikke holde fast ved en forenklet utgave av disse normer som vi selv har laget. — Rom. 3: 20; 10: 2, 3.
7. Hvorfor stempler man seg selv som en som ikke er kristen, hvis man sier til en av Jehovas vitners forkynnere som kommer på besøk, at man ikke er interessert?
7 Når folk får vite at den forkynneren som har oppsøkt dem, er et Jehovas vitne, er det mange som sier: «Nei, jeg er ikke interessert.» Men hva er det de ikke er interessert i? Hvis de har gitt vedkommende forkynner anledning til å forklare sitt ærend, vet de at han har snakket til dem om den allmektige Gud, om hans Ord, Bibelen, om behovet for nøyaktig kjennskap til sannheten, om Guds løfter om liv i en ny verden, og om andre ting som har tilknytning til dette. Hva av dette er det så de ikke er interessert i? En som er en kristen og som oppriktig ønsker å behage Gud, er meget interessert i alt dette. Han tror kanskje på noe annet enn det den besøkende forkynneren forteller om, men etter som han legger fram sitt budskap ut ifra Bibelen, burde det vekke stor interesse hos ham. Og hvorfor kan han ikke forklare sin tro for forkynneren hvis den er annerledes? (Ap. gj. 17: 11) Det første kravet forat man skal få liv, er at man elsker Gud av hele sitt hjerte og sinn, av hele sin sjel og styrke. {Mark. 12: 29—31) Denne dypfølte kjærlighet kommer til uttrykk ved at man benytter sine evner til å lære om Gud og hans hensikter. Det kan selvfølgelig være at den som forkynneren kommer på besøk til, mener at han har den kristne tro og at han allerede vet det som forkynneren snakker om. Hvis det er tilfelle, gjør han klokt i å huske det neste kravet som stilles til de kristne, nemlig kravet om å ’elske sin neste som seg selv’, for da vil han være glad for en slik anledning til å drøfte sannheten med sin neste. (Ef. 4: 25) Han bør også huske at de kristne skal kjennes av sine frukter. (Matt. 7: 20) Og der utenfor døren hans står det en som bærer denslags frukt som skulle kjennetegne de kristne. Han går fra hus til hus og forkynner på samme måte som Kristus Jesus og apostlene gjorde, og han forteller budskapet om Riket som Kristus sa skulle kunngjøres nå i denne tiden. Når en kommer til deg med et budskap fra Guds Ord, burde derfor din kjærlighet til Gud og til din neste bevege deg til å høre på det han har å si.
8. Hvorfor kan ikke en kristen tillate seg å ha det «for travelt» til å høre på en som snakker om Guds Ord?
8 De som går rundt og oppsøker folk med det kristne budskap, treffer også mange som har det «for travelt», som «ikke har tid til å høre på» dem. Kanskje de har det «for travelt» fordi de venter gjester, fordi de hører på et program i radioen eller fordi de holder på å lese avisen. Men det er nå det er så viktig å ’kjøpe den beleilige tid, for dagene er onde’. (Ef. 5: 16) Hvis vi ikke har tid til å høre på Gud når han sender sine tjenere til oss, kan vi da vente at han skal høre på oss når vi bønnfaller om å bli frelst og få komme inn i hans nye verden?
9. Hva er grunnen til at mange sier at de har det «for travelt», og hvorfor er dette en uklok handlemåte?
9 Det kan selvfølgelig være at den som blir besøkt, virkelig har det svært travelt i øyeblikket og derfor ber forkynneren komme tilbake en annen gang når han kan høre på ham uten å bli forstyrret. Hvis det er mulig, vil forkynneren med glede rette seg etter vedkommendes ønske. Det er imidlertid mange som kommer med en slik unnskyldning fordi de er likegyldige overfor Rikets budskap. De er lik dem som Jehova refset ved sin profet Jeremias: «Like fra den dag eders fedre dro ut av Egypts land, helt til denne dag sendte jeg til eder alle mine tjenere, profetene, daglig, tidlig og sent. Men de hørte ikke på meg og bøyde ikke sitt øre til meg.» (Jer. 7: 25, 26) Mange tenker ikke over at vi nå lever i en domsperiode. Dette er ikke en tid da man kan være likegyldig. Jehova Gud har selv innsatt sin Sønn Kristus Jesus på den himmelske trone og sendt sine salvede vitner ut forat de skal gjøre kjent Guds evige rike. (Sl. 2: 6; Es. 43: 10) Det man gjør mot disse salvede vitner, blir regnet som om det blir gjort mot Kongen. (Matt. 10: 42; 25: 40) Hvis man avviser disse sendemenn for den nye verden og det budskap de kommer med, er det ensbetydende med at man avviser Kristus, som de representerer, og det vil føre til at man selv blir avvist fordi man i likhet med Esau ikke verdsetter åndelige ting, men heller går opp i materielle eller verdslige interesser. (Heb. 12: 16) En som legger en lunken likegyldighet for dagen, blir heller ikke sett på med gunst av ’den mann som er blitt utnevnt til å dømme’, selv om han går inn for å være vennlig og høflig. (Ap. gj. 17: 31, NW) Det er mer enn det som kreves av en kristen. Kristus sa: «Jeg vet om dine gjerninger, at du hverken er kold eller varm; gid du var kold eller varm! Derfor, da du er lunken, og hverken kold eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.» — Åpb. 3: 15, 16.
10. Hva bør Jehovas vitner bestrebe seg for selv om den de kommer på besøk til, har det for travelt til å høre på en hel åtte minutters preken?
10 Enten den som får besøk, tar imot budskapet på en forstandig måte eller ikke, vil han måtte innse at forkynneren kom til ham i den hensikt å hjelpe. Ingen forkynner vil tvinge sitt budskap på noen som ikke har kjærlighet til Gud, men hvis det er mulig, vil han bestrebe seg for å få sådd noen sannhetskorn i løpet av den vesle stunden han har anledning til å snakke med vedkommende. Med velvalgte ord kan han om ikke annet få lagt fram ett punkt fra Bibelen som gir uttrykk for hovedtanken i hans budskap. Han forbereder seg faktisk slik at han vil være i stand til å gjøre det, for han vet at han ofte kan komme ut for situasjoner da det vil bli nødvendig. Forkynneren følger Jesu råd om ikke å kaste sannhetens perler for mennesker som er lik ’svin’, men hans nestekjærlighet hjelper ham til alltid å være våken for hvorledes han kan nå deres hjerte som «sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer» i verden. — Matt. 7: 6; Esek. 9: 4.
Det kreves tro
11. Hva er tro, og hvorfor er det påkrevet for de kristne å ha tro?
11 Man må ha tro for å kunne leve som en kristen i denne gamle verden som er i opposisjon til Gud. Det er absolutt påkrevet å ha tro for å kunne være villig til å undertrykke sin egen stolthet og i ydmykhet forandre sine tanker og sitt liv i overensstemmelse med de sannheter man lærer fra Guds Ord. «Uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» (Heb. 11: 6) Men hva er tro — denslags tro som Gud har behag i? Den betydning som i alminnelighet legges i begrepet tro, kommer til uttrykk i den definisjonen som står i Websters Collegiate Dictionary. Der sies det at tro er «fullstendig tillit, særlig til noen eller noe som det hersker usikkerhet om eller som kan være gjenstand for tvil». Derfor er det slik at så snart noen drar en religiøs skikk eller lære i tvil, vil en som holder fast på den, si: «Men du må ha tro.» De som tilhører en eller annen religiøs organisasjon og har en slik «tro», lar seg drive av sted og følger blindt sine religiøse lederes innfall. Men er det trygt å gjøre det? «Kan en blind lede en blind? kommer de ikke begge til å falle i grøften?» (Luk. 6: 39) Lukas roste dem som ikke følger en slik «blind tro», da han sa: «Men disse [menneskene i Berøa] var av et edlere sinn enn de i Tessalonika; de tok imot ordet med all godvilje, og gransket daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem.» (Ap. gj. 17: 11) I Hebreerne 11: 1 blir det tydelig vist hva slags tro man må ha for å vinne Guds godkjennelse: «Tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.»
12. Hvilket grunnlag har man for å tro på Gud?
12 De kristne har tro på Gud. Hvorfor? Ikke bare fordi de som barn fikk høre at det finnes en Gud, men på grunn av at de nøye har undersøkt de overveldende beviser som finnes, og som tydelig tilkjennegir at Gud er til, selv om de ikke kan se ham med sine bokstavelige øyne. «For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, forat de skal være uten unnskyldning.» (Rom. 1: 20) Salmisten David betraktet disse bevisene og følte seg drevet til å si: «Himlene forteller Guds ære, og hvelvingen forkynner hans henders gjerning.» «Hvor mange dine gjerninger er, [Jehova]! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.» (Sl. 19: 1; 104: 24) Ja, la deg ikke drive av en «blind tro», men lukk dine øyne vidt opp og betrakt himmellegemenes velordnede bevegelser; betrakt den guddommelige visdom som gir seg til kjenne i naturen, og skaperverkets innviklede oppbygning og enestående skjønnhet, for alle disse ting beviser tydelig at det finnes en Skaper, at Gud er til.
13. Hvilket grunnlag hadde Abraham for å tro at det ville bli født ham en sønn?
13 Abraham, Guds venn, blir omtalt i Bibelen på grunn av sin sterke tro. Jehova lovte ham at han i sin alderdom skulle få en sønn, Isak. Abraham trodde ikke dette bare fordi han syntes om det, men «uten å bli svak i troen så han på sitt eget legeme, som var utlevd, han var nesten hundre år gammel, og på Saras utdødde morsliv; på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men ble sterk i sin tro, idet han ga Gud æren og var fullt viss på at det han hadde lovt! det var han også mektig til å gjøre. Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet». (Rom. 4: 11, 19—22) Han var klar over at dette ikke var mulig sett fra et menneskelig synspunkt. Men etter som det var Gud som ga dette løfte, han som selv hadde skapt mannen med evnen til å overføre liv til sine etterkommere og gitt kvinnen evnen til å unnfange og føde barn, trodde Abraham. Han hadde full visshet om det han håpet på.
14. Hvorfor er vår tro på opprettelsen av «nye himler og en ny jord» berettiget?
14 Peter så fram til det som den levende Guds tjenere i mange hundre år har satt sin lit til, og sa: «Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2 Pet. 3: 13) Dette er full visshet, og vissheten skyldes at Han som gir dette løfte, er himmelens og jordens Skaper. «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» (1 Mos. 1: 1) ’Himlene er hans henders gjerning,’ og han er «den som har skapt jordens ender». (Sl. 102: 26; Es. 40: 28) Det er med all tydelighet blitt bevist at Gud kan skape en himmel og en jord. Han har nå tatt skritt for å oppfylle sitt løfte om en ny verden, for i 1914 e. Kr. plantet han de nye himler med Kristus på tronen, og i 1919 la han den nye jords grunnvoll ved å frambringe den nye verdens samfunn av Jehovas vitner. De profetier som nå går i oppfyllelse, viser at det er i denne slekts levetid alle onde skapninger kommer til å bli fjernet fra jorden og dens nærhet, hvoretter de mennesker som får overleve, vil bli ført fram til samme fullkommenhet som menneskene hadde i Eden. Guds allmakt og evige vesen står som en garanti for at de nye himler og den nye jord vil bli til evig tid, i samsvar med hans eget ord.
15. Hva bygger den sanne kristne tro på?
15 Hva er det så denne tro bygger på? Er den bare et produkt av ens egen tenkning, noe man gradvis tilegner seg etter hvert som man gjør sine erfaringer i livet? Nei, «troen kommer . . . av det budskap som høres, og budskapet som høres, kommer gjennom Kristi ord». (Rom. 10: 17, LB) «Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, forat det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning.» (2 Tim. 3: 16, 17) At Bibelen er et solid grunnlag for troen, blir tydelig bekreftet av arkeologiens, geologiens og historiens vitnesbyrd og av at Bibelens egne profetier går i oppfyllelse. Boken The Bible and Archaeology hevder: «Bibelen [kan ikke] annet enn vinne på at vi får større viten.» Man kan ikke ha en tro som behager Gud, hvis man ikke har kjennskap til hans Ord. Man kan ikke ha en sterk tro hvis man ikke har nøyaktig kunnskap. Hvis du virkelig vil gå inn for å vise deg godkjent for Gud, må du studere Bibelen.
Den kristne levemåte
16, 17. Hva vil det si å være en kristen nå i vår tid?
16 Av den foregående drøftelse framgår det at en sann kristen ikke bare er en tilhenger av en eller annen religiøs organisasjon som innlemmer Kristi navn i sin lære. Hvis han er en Jesu disippel, har han lært av Jesus, og det vil si at han tror på de ting som Jesus trodde, og godtar det som Jesus forkynte. Han er ikke så kortsynt at han framsetter sine egne ideer og mener at det er bedre å følge dem enn å rette seg etter Bibelen, ikke engang i saker som han kanskje ikke forstår med det samme, men som en kristen godtar han Kristi lære, og Kristus sa: «Ditt ord er sannhet.» (Joh. 17: 17) Det er ikke nok med at han godtar hele Guds Ord, men han anerkjenner også det redskap eller den organisasjon som er blitt utvalgt av Herren til å «gi dem deres mat i rette tid . . . Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier». (Matt. 24: 45—47) Gjennom sin profet Esaias identifiserer Gud denne tjeneren og sier: «I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt.» (Es. 43: 10) De som lytter til den gode hyrde Kristi, Jesu røst, slutter seg i stadig større antall til den nye verdens samfunn av Jehovas vitner.
17 En kristen er en som følger i Kristi fotspor. De kristne har ikke bare en tro som er annerledes enn verdens tro, men deres gjerninger er også forskjellige fra de gjerninger som resten av verden praktiserer. «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» (Joh. 13: 35) Denne kjærlighet har betydning for deres familieliv og for deres forhold til hverandre og til dem de forkynner for. Det er den som utmerker dem som annerledes enn den gamle verden. Sanne kristne er «ingen del av verden», og de anvender ikke sin tid, sine krefter og sine penger for å holde den ved like. De legger seg ikke opp i dens politiske, sosiale og internasjonale kjekl. De ’søker først Guds rike og hans rettferdighet’, for de vet at det er den løsningen på menneskenes problemer ligger. De følger Kristi eksempel og går i egenskap av vitner fra hus til hus over hele verden og forkynner «dette gode budskap om riket». Selv om de høster stor glede i sin forkynnergjerning betrakter de den ikke bare som et hyggelig tidsfordriv, men de betrakter det å fullføre sin tjeneste for Jehova som hans innvigde tjenere, som det aller viktigste i sitt liv. Mennesker, som er en del av den gamle verden, blir ikke drevet av kjærlighet til Gud, og de lengter heller ikke etter hans nye verden, men yter hård motstand mot dem som arbeider for den. Dette har tjent som en oppfyllelse av Jesu ord: «I skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld.». Den inspirerte apostel Paulus la til: «Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» (Matt. 24: 9; 2 Tim. 3: 12) For sin trofaste kristne handlemåte vil de bli belønnet med evig liv i den nye verden, hvor de vil fortsette å glede seg over å gjøre Guds vilje.