Pass deg så du ikke mister din plass!

«Derfor, la den som tror han har en sterk stilling, passe seg så han ikke faller.» — 1 Kor. 10: 12, NW.

1. Er det noen fare for at man kan miste sin plass i den nye verdens samfunn?

EN TING er det å finne en meget verdifull perle — en helt annen sak er det å passe på ikke å miste den. En ting var det for Adam og Eva å befinne seg i den fullkomne Edens hage — en annen sak var det om de ville vise seg verdige til å få være i den for bestandig. Som det ble pekt på i foregående artikkel, er det meget viktig for menneskene at de uten opphold finner og inntar sin plass i den nye verdens samfunn av Jehovas vitner. Men når de så har funnet denne dyrebare plass, blir det enda viktigere for dem at de trofast og lojalt holder fast på den. For å si det på en annen måte, så er det ikke så meget et spørsmål om hvem som kommer i sannheten, som om hvem som fortsetter å være i sannheten, for det er ikke noe slikt som «engang frelst, alltid frelst». Apostelen Paulus er et godt eksempel i denne henseende. Det er nesten utenkelig at et menneske som denne apostelen noensinne skulle miste sin plass, men ikke desto mindre innså han at det alltid var fare for at man kunne gjøre nettopp det. For å hindre at en slik ulykke skulle hende, gjorde han følgende, som han selv sier: «Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» — 1 Kor. 9: 27.

2. Nevn noen av de fallgruver som har fått andre til å miste sin plass.

² Det er visse forsiktighetsregler man kan ta som vil beskytte en mot å miste sine privilegier i den nye verdens samfunn. En slik beskyttende forholdsregel er å legge merke til og unngå de feiltrinn andre har gjort, og de fallgruver de har falt i. «Den kloke ser ulykken og skjuler seg, men de uerfarne går videre og må bøte.» (Ordspr. 22: 3) Skal du kunne holde trofast fast på din plass, må du ikke følge Satan Djevelens onde handlemåte. Han lot urettferdighet, det vil si lovløshet og opprør imot Jehovas organisasjon, slå rot i sitt hjerte. Gjør hverken åpenlyst eller hemmelig innsigelse imot Jehovas meddelelseskanal, slik som Korah, Datan og Abiram gjorde, forat ikke jorden skal sluke deg og du skal miste din plass blant dem som skal få leve i den nye verden. Begå ikke i hemmelighet samme synd som Akan ved å prøve å oppnå materielt bytte i strid med Jehovas befalinger. (1 Tim. 6: 9) Akans tilståelse da han ble grepet med tyvegodset, kom for sent til å hindre at han ble utstøtt fra Guds menighet. Lyv ikke overfor Jehova eller hans utnevnte tjenere slik som Ananias og Saffira gjorde, forat du ikke skal falle vekk fra din plass like raskt som de falt døde om på stedet. Opptre ikke som hykler ved å forråde Guds organisasjon til de gudløse kommunister eller andre redskaper for Djevelens organisasjon, slik som Judas Iskariot gjorde. Det er selvmord. Alle disse tåpelige menneskene mistet sin plass i Guds teokratiske organisasjon. (Esek. 28: 13—15; Es. 14: 12—14; 4 Mos. 16: 1—35; Jos. 7: 1—26; Ap. gj. 5: 1—11; Matt. 27: 3—5) Gjør ikke engang noe slikt som å saktne farten eller se deg tilbake. «Kom Lots hustru i hu,» for hun mistet både sin plass og sitt liv da hun saktnet farten og så seg tilbake. Vær derfor på vakt og gå forsiktig, forat du ikke skal snuble over en eller annen uventet hindring, miste fotfestet og falle bort fra Guds gunst. «La den som tror han har en sterk stilling; passe på så han ikke faller.» — Luk. 17: 32; 1 Kor. 10: 12, NW.

3. Hvilke oppmuntrende eksempler har vi på slike som holdt urokkelig fast på sin plass?

³ I stedet for å følge samme handlemåte som dem som mistet sin plass i Jehovas tingenes ordning, bør vi etterligne de gode eksempler som ble gitt av dem som forble urokkelig til tross for alt det som rammet dem i form av smertefulle prøvelser og besnærende fristelser. Det er en stor sky av slike inspirerende eksempler som omgir oss, og apostelen Paulus nevner en del av dem i det ellevte kapitel i brevet til hebreerne. Den ypperste av disse trofaste vitner er Kristus Jesus, og hvilket fullkomment eksempel var han ikke på en som trofast holdt fast på sin plass! «Idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nå sitter på høyre side av Guds trone. Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidd en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler!» — Heb. 12: 2, 3.

4. Hvilke skriftsteder viser at Jehova krever lydighet av oss alle sammen?

⁴ Det er skrevet om Jesus, som så trofast holdt fast på sin plass: «Således lærte hån, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led.» Hvis det ifølge Jehovas allvise måte å tilrettelegge tingene på var nødvendig å få avgjort hvorvidt hans fullkomne og enbårne Sønn lydig ville holde fast på sin plass under prøver, hvor meget mer nødvendig er det da ikke at vi blir prøvd, vi som «engang [var] uforstandige, ulydige, villfarende, treller av mangehånde begjæringer og lyster». (Heb. 5: 8; Tit. 3: 3) Lydighet mot Jehova er det viktigste krav til dem som holder fast på sin plass, og den trofaste Samuel understreket dette da den stolte kong Saul i ulydighet forlot sin plass. «Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer, hørsomhet bedre enn fettet av værer.» (1 Sam. 15: 22) «Hør på min røst!» befaler Jehova selv, «så vil jeg være eders Gud, og I skal være mitt folk, og I skal vandre på alle de veier jeg byder eder, så det må gå eder vel.» Det er bare på den måten man kan holde seg innenfor den organisasjonen hvis Gud er Jehova, og det forklarer hvorfor det ulydige Israel som nasjon betraktet kom så langt bort fra veien at den til slutt ble fullstendig forkastet. Den sørgelige historiske beretning sier: «Men de [Israels folk] hørte ikke og bøyde ikke sitt øre til meg, de fulgte sine egne tanker, sitt onde, hårde hjerte, og de vendte ryggen, ikke ansiktet til meg.» — Jer. 7: 23, 24.

5. Hvordan kan vi unngå den ulykke som rammet fortidens Israel?

⁵ Hvis det åndelige Israel, representert i dag ved levningen, og deres rettsindige medarbeidere skal kunne unngå den ulykke som rammet fortidens Israel, må de være lydige mot de «overordnede myndigheter», Jehova Gud og Kristus Jesus. De må også vise den rette respekt for det styrende organ, for de reisende representanter for det sentrale styrende organ, og for tilsynsmennene i de lokale menigheter. «De eldste som fører tilsyn på en rett måte, skal regnes verdige til dobbelt ære, særlig de som arbeider hardt i tale og undervisning.» «Kom i hu eders veiledere som har talt Guds Ord til eder! gi akt på utgangen av eders ferd, og etterfølg så deres tro! Lyd eders veiledere og rett eder etter dem! for de våker over eders sjeler som de som skal gjøre regnskap.» «Likeså skal I yngre underordne eder under de eldre.» — 1 Tim. 5: 17, NW; Heb. 13: 7, 17; 1 Pet. 5: 5.

6. Er det mulig for dem som bor i kommunistiske land, å ha en plass i den nye verdens samfunn?

⁶ Det er ikke vanskelig for dem som holder fast på sin rette plass i den nye verdens samfunn, å være villige til å underordne seg og være lydige mot de rettmessige innsatte myndigheter, men undertiden blir Jehovas vitner mot sin vilje underlagt urimelige myndigheter og dem som er «vrange», for eksempel i kommunistiske slaveleirer. Men hvis de for å bevare en god «samvittighet for Gud» gjennomgår store lidelser og holder ut under grusom forfølgelse, vil de også fortsette å holde fast på sin høyt skattede plass i den nye verdens samfunn, til tross for den omstendighet at de er fullstendig avskåret fra samkvem og forbindelse med sine brødre og søstre i andre deler av verden. I sine lidelser på grunn av det som er rettferdig og sant, følger de i virkeligheten bare nøye i Kristi Jesu, deres fullkomne forbildes, fotspor. — 1 Pet. 2: 18—21.

7. Hvilken egenskap må tilsynsmennene legge for dagen, og hvorfor?

⁷ Tilsynsmenn og «eders veiledere», som menighetens medlemmer underordner seg, må selv holde fast på sin rette plass i organisasjonen. De må være ydmyke i sinn og holdning, ikke dominerende eller diktatoriske i sin behandling av andre, ikke anmassende overfor Gud. De må ha den samme sinnsinnstilling som Guds folks leder og anfører alltid har hatt, for apostelen sier: «Bevar denne sinnsinnstilling i dere, som også var i Kristus Jesus, som, skjønt han var til i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig forat han skulle være Guds like. Nei, han uttømte seg og tok en slaves skikkelse og ble lik mennesker. Ja, mer enn det, da han befant seg i menneskeskikkelse, ydmykte han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel.» — Fil. 2: 5—8, NW.

Hold fast på din plass ved å bære frukt

8. Hvilken treffende illustrasjon kom Jesus med for å vise hvor nødvendig det er å holde fast på sin tildelte plass i Guds organisasjon?

⁸ Kristus Jesus, dette storslagne eksempel på trofast lydighet og underkastelse, kom med en meget treffende illustrasjon av hvordan de som er innpodet i dette fruktbærende samfunn, skulle holde fast på sine respektive plasser. «Jeg er det sanne vintre, og min Fader er vingårdsmannen,» sa han. Men «hver gren på meg som ikke bærer frukt, den tar han bort, og hver den som bærer frukt, den renser han, forat den skal bære mer frukt». Jesus understreker videre hvor nødvendig det er å holde fast på sin plass: «Bli i meg, så blir jeg i eder! Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, således heller ikke I uten at I blir i meg. Jeg er vintreet, I er grenene; den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer megen frukt; for uten meg kan I intet gjøre.» Legg nå merke til hvilke fryktelige følger det får hvis noen gjør tingene på sin egen måte og ikke er ett med Hodet og de andre i organisasjonen: «Om noen ikke blir i meg da kastes han ut som en gren og visner, og de sankes sammen og kastes på ilden, og de brenner.» — Joh. 15: 1—6.

9. a) Hvordan bør man ta imot tilrettevisning? b) Hvilken dom fra Gud venter dem som frambringer bare torner og tistler i stedet for Rikets frukt?

⁹ Denne treffende illustrasjonen viser at hvis noen i organisasjonen blir slappe eller likegyldige med å bære Rikets frukt, blir de ’renset’ med sannheten forat de skal bli mer produktive. (Joh. 15: 2, 3) Når man blir irettesatt, er det derfor meget klokere å holde fast på sin plass og bære mer frukt enn å bli fornærmet og være gjenstridig mot organisasjonen, for de misfornøyde blir kastet ut. Det er skrevet om den ødeleggelse ved ild som venter dem som faller bort fra sin plass i Jehovas vintre-lignende organisasjon: «For det er umulig at de som engang er blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse, da de på ny korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham til spott. For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, . . . men bærer . . . torner og tistler, er . . . udugelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.» — Heb. 6: 4—8.

10. a) Hvordan bør vi dekke til våre ufullkommenheters nakenhet? b) Hvorfor er «ydmykhet» en slik stor dyd?

¹⁰ Foruten disse mange eksempler og illustrasjoner er det også en hel del direkte råd i Bibelen, som, hvis de blir fulgt, vil hjelpe hver enkelt i den nye verdens samfunn til å holde fast på sin plass. Etter som vi er født i misgjerning og unnfanget i synd, er vår natur i seg selv temmelig uskjønn. Vi bør derfor dekke til våre ufullkommenheters nakenhet, og Bibelen viser hvilken klesdrakt som er den rette å bruke: «Ikle eder da, som Guds utvalgte, hellige og elskede, inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet, så I tåler hverandre og tilgir hverandre om noen har klagemål imot noen; som Kristus har tilgitt eder, således og I!» «Ydmykhet» eller beskjedenhet er en stor dyd. Den vil bevare en fra å bli skrytende og stolt og fra å opphøye seg selv på grunn av en høyere utdannelse eller en bedre økonomisk eller sosial stilling, eller på grunn av en formentlig høyere stilling i organisasjonen. Vi bør huske at «ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange høybårne; men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme, og det som er lavt i verden, og det som er ringeaktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noe». Hvorfor? Paulus understreker den store betydning av ydmykhet når han svarer: «forat intet kjød skal rose seg for Gud». — Sl. 51: 7; Kol. 3: 12, 13; 1 Kor. 1: 26—29.

Sammenføyd hver på sin plass med kjærlighetens bånd

11. Hvilket spesielt bånd holder de sanne kristne sammen?

¹¹ For noen vakre klær — barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet! Men dette er ikke nok til å dekke våre ufullkommenheter. Apostelen nevner enda en del av den drakten som må bæres av alle som er tilsluttet det samfunn som er nytt og fullstendig forskjellig fra det nåværende system med dets selviskhet og begjærlighet. «Men ikle dere i tillegg til alt dette kjærlighet, for den er et fullkomment enhetens bånd.» Ja, kjærlighet først og fremst til Jehova og Kristus Jesus, og i tillegg til det kjærlighet til hverandre er et bånd eller bindemiddel som vil kjennetegne oss og holde oss fast i Guds organisasjon. — Kol. 3: 14, NW; Joh. 13: 34, 35.

12. Hva må de som tilhører den nye verdens samfunn, unngå for å kunne vandre ordentlig?

¹² Når hver enkelt smykker seg med disse gudfryktige egenskaper, blir det ikke til at noen misunner hverandre eller trakter etter den plass og stilling som er tildelt en annen. Det er ingen kappestrid mellom dem som tilhører den nye verdens samfunn. Samarbeid, ikke kappestrid, er et av de høye prinsipper i Guds organisasjon. Det er heller ikke noen plass for oppblåste personer eller egoistiske handlinger blant Jehovas vitner, for hvis noen fulgte en slik framgangsmåte, ville de komme ut av takt og vandre uordentlig, og således være ute av harmoni med teokratiske forskrifter. «Hvis vi lever ved ånd, la oss da også fortsette å vandre ordentlig ved ånd. La oss ikke bli selvopptatte, så vi egger til kappestrid med hverandre og misunner hverandre.» «Gjør min glede fullstendig ved at dere er av samme sinn og har den samme kjærlighet, er knyttet sammen i sjelen, holder den ene tanke i sinnet og ikke gjør noe av trettekjærhet eller av egoisme, men ydmykt anser de andre for å være høyere enn dere, og ikke med personlig interesse bare har øye for deres egne saker, men også med personlig interesse har det for de andres saker.» — Gal. 5: 25, 26; Fil. 2: 2—4, NW.

13. Er det noen plass i denne teokratiske organisasjon for dem som sladrer og blander seg i andres saker?

¹³ Det hjelpsomme samarbeid mellom medlemmene av den nye verdens samfunn som blir anbefalt her, betyr selvfølgelig ikke at de enkelte blir oppfordret til eller gis tillatelse til å blande seg i andre folks saker. Hvis noen snuser i, blander seg bort i eller på ubibelsk måte beskjeftiger seg med andres private saker, holder de seg ikke på sin plass, og de vandrer høyst uordentlig. Tar ikke den samme apostelen fatt på dem som «farer omkring . . . med sladder og innblanding i andre folks saker»? «Streb etter å leve stille og passe deres egne saker . . . forat dere kan vandre sømmelig.» «For vi hører at noen iblant eder vandrer utilbørlig og ikke arbeider, men gir seg av med ting som ikke kommer dem ved.» (1 Tim. 5: 13; 1 Tess. 4: 11, 12, NW; 2 Tess. 3: 11) Apostelen Peter går så langt som til å stille dem som blander seg i andres saker, i klasse med tyver og manndrapere, og Bibelen sier at plassen for slike mennesker er utenfor den nye verdens tingenes ordning. — 1 Pet. 4: 15; Åpb. 22: 15.

14. Hvilke gagnlige virkninger oppnås ved gjensidig samarbeid?

¹⁴ Det hjelpsomme samarbeid mellom Jehovas vitner er en sunn, oppløftende og styrkende kraft som er til gjensidig hjelp både for de sterke og de svake. Det har stor likhet med den hjelp og støtte som de forskjellige lemmer på det menneskelige legeme gir hverandre, slik at de alle kan beholde sin plass i organismen. «La oss . . . ved kjærlighet vokse opp i alle ting til ham som er hodet, Kristus. Fra ham er det hele legemet medvirker til legemets vekst, ved at det er harmonisk sammenføyd og laget slik at det samarbeider gjennom hvert ledd som gir det som trengs, alt etter den funksjon som hvert enkelt lem har fått å utføre, så det kan oppbygge seg selv i kjærligheten.» — Ef. 4: 15, 16, NW.

15. a) I hvilken grad må det være enhet i lære og undervisning? b) Hvilket advarende eksempel har vi i tilfellet med Miriam?

¹⁵ Dette samarbeid mellom de enkelte medlemmer i denne legeme-lignende organisasjon innskrenker seg ikke bare til forskjellige gjøremål på menighetens møter eller til å hjelpe hverandre til å ta del i det offentlige forkynnelsesarbeid. Det omfatter også en harmonisk enhet med organisasjonens Hode i åndelige ting, i lære og undervisning. «Jeg formaner eder, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at I alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant eder, men at I må være fast forent i samme sinn og i samme mening.» Det kan ikke være noen splid eller splittelse i trosspørsmål og i forbindelse med undervisningen i Bibelens sannheter. Hvis derfor noen i organisasjonen gir seg til å framsette nye og merkelige læresetninger som ikke er bygd på de åpenbarte skrifter, og som er i strid med det som Herren Gud har brakt for lyset gjennom sin teokratiske organisasjon, ville han være helt utenfor sin plass, like meget utenfor som den spedalske Miriam var da hun var i karantene utenfor Israels leir fordi hun prøvde å lage splittelse i det teokratiske samfunn på den tiden. — 1 Kor. 1: 10; 4 Mos. 12: 1—16.

16. Hva må vi gjøre for å forbli under åket som tjenere for Jehova og Kristus?

¹⁶ Det kreves også undergiven tjeneste for de «overordnede myndigheter», Jehova Gud og Kongen Kristus, av alle dem som holder fast på sin plass. «Vær slaver for Jehova,» sier Bibelen. «Hva dere enn gjør, så arbeid med det med hele deres sjel som for Jehova, og ikke for mennesker, for dere vet at det er fra Jehova dere skal få den fortjente belønning som arven er.» De som villig tjener Jehova, tjener også frivillig «Herren Kristus». (Rom. 12: 11; Kol. 3: 23, 24, NW) Til disse sier den kjærlige Herre: «Ta mitt åk på eder og lær av meg! For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.» Dere medlemmer av den nye verdens samfunn, her er altså deres rette plass — under Kristi lette tjenesteåk, for å trekke sammen med ham og hans organisasjon. Det er ingen plass i denne teokratiske organisasjon for noen som holder igjen og som må drives fram, eller for dem som uvillig, tregt og halvhjertet sleper seg av sted, eller for dem som slår seg vrange og halsstarrig vil gå sine egne veier. Jehovas frivillige tjenere er og må være ivrige arbeidere, villige arbeidere, flittige arbeidere, som med glede og begeistring samarbeider med Kristus Jesus og hverandre, og bruker sitt sinn og sin kropp og alle sine evner og krefter til å fremme Rikets interesser. Det var det Jesus gjorde, og Jehovas vitner i dag har det privilegium å være ’i Kristi sted’. — Matt. 11: 29, 30; 2 Kor. 5: 20.

17. Hva kreves av alle dem som holder fast på sin plass, i forbindelse med utholdenhet og å holde sin pakt?

¹⁷ «Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» Her slo Jesus fast et viktig prinsipp, nemlig at det er utholdenheten som seirer. Det kreves utholdenhet av alle som vil beholde sin plass i den nye verdens samfunn. «Den som, holder ut inntil enden, han skal bli frelst.» «Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livsens krone!» (Luk. 9: 62; Matt. 24: 13; Åpb. 2: 10) Når vi først har påtatt oss det ansvar som følger med et teokratisk oppdrag, kreves det at vi trofast utfører det. Vær ikke en som svikter, for Jehova misbilliger slike mennesker og fjerner dem fra deres plasser og tar deres oppdrag fra dem. Demas var en som sviktet sine teokratiske privilegier, simpelthen fordi «han fikk kjærlighet til den nåværende verden». Judas Iskariot var også en som sviktet, og han mistet alt håp om å få tilbake en plass som ville føre til livet. Det var etterat denne troløse apostel var blitt vist bort fra det siste påskemåltid, at Jesus sa til de gjenværende elleve trofaste: «I er de som har holdt ut hos meg i mine prøvelser, og jeg tilsier eder riket, liksom min Fader har tilsagt meg det.» Etter som paktsbrytere og de «upålitelige», de som svikter, «fortjener døden» blir det å holde sin pakt en sak av den aller største betydning. — 2 Tim. 4: 10; Luk. 22: 28, 29; Rom. 1: 31, 32.

18. Hva blir da de velsignelsesrike følger av at vi holder fast på vår rette plass i den nye verdens samfunn?

¹⁸ Dere som tilhører den nye verdens samfunn, vær derfor utholdende, og vis dere alle sammen trofaste mot deres innvielsesløfter. Fortsett «å ha et fast grep på livets ord». Mist aldri deres grep på det, så vil dere aldri miste deres plass. Og ved å holde fast på deres plass i den nye verdens samfunn nå, vil dere vise dere verdige til å få leve for evig, enten sammen med Kristus Jesus i himlene, eller her på jorden under fullkomne, paradisiske forhold — alt til deres evige velsignelse og lykke, og framfor alt, til ære og heder og opphøyelse for Jehovas hellige Ord og navn! — Fil. 2: 16, NW.