Godtar du virkelig Kristi lære?
Må man godta alt som står i Bibelen, for å kunne være en kristen? Er det ikke nok å føre et «godt» liv?
KRISTUS Jesus var langtfra spak og tilbakeholden når han talte sannhetens sak — han var frimodig. Det han sa, behaget ikke alltid hans tilhørere, ikke engang alle dem som utga seg for å være hans disipler. Han forsøkte på ingen måte å få i stand økumeniske bevegelser, men arbeidet kompromissløst for å fremme den rene tilbedelse av den eneste sanne Gud. Jesus praktiserte ingen «lettvint» religion, og han søkte heller ikke å utbre noen slik religion blant andre. Han var en energisk Guds tjener.
Etterat han var blitt døpt av døperen Johannes om høsten i år 29 e. Kr., begynte han å lære opp sine første disipler. Våren etter, da han var i Jerusalem i forbindelse med påsken, avslørte han den handelsvirksomhet som ble drevet på templets område, og han veltet pengevekslernes bord. Det var omtrent på denne tiden døperen Johannes ble kastet i fengsel på grunn av sin frimodige forkynnelse, og han ble sittende der til han ble henrettet over et år senere. Jesus lot seg ikke avskrekke av at Johannes ble fengslet. Han begynte en intens forkynnelsesvirksomhet som han holdt på med i to år i Galilea, og i synagogen i sin hjemby, Nasaret, tok han for seg Esaias-bokrullen og leste høyt om sitt oppdrag i alles påhør.
I løpet av det andre året Jesus utførte sin tjeneste i Galilea, pekte han ut de tolv som skulle være apostler. Han tok dem med seg når han gikk omkring, og han sendte dem også ut to og to i bestemte oppdrag for å gi dem opplæring i den tjenesten de skulle føre videre etter hans død. Jesus forkynte også i det tilstøtende landskap Fønikia, i Judea og Perea, og han kom til slutt til Jerusalem hvor hans jordiske løpebane endte våren 33 e. Kr.
Hans holdning til skriftene
Jesus godtok skriftene som Guds inspirerte Ord. Han var ingen bibelkritiker som forega å undervise i Bibelens lære mens han samtidig reiste tvil om det som sto i den. Han avfeide ikke beretningen om Adam og Eva som en fabel, men siterte følgende fra den pålitelige framstilling av saken i 1 Mosebok: «Har I ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød?» Han trodde på beretningen om Jonas og den store fisken, og han omtalte vannflommen på Noahs tid som en historisk kjensgjerning. Det forekom ikke at Jesus ytret tvil om påliteligheten av noe punkt i Bibelens beretning. Selv om enkelte deler av Skriften gikk helt tilbake til begivenhetene som hadde funnet sted over fire tusen år før den tid han omtalte dem, mente han ikke at de burde skiftes ut med mer moderne forestillinger. Det gjør heller ingen som er en sann etterfølger av Kristus. — Matt. 19: 4, 5; 24: 37, 38; Luk. 11: 30.
Da Jesus tilbakeviste Djevelens vanhellige utfall, sa han: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.» Ikke bare mens han levde som menneske, men også etterat han ble oppreist fra de døde, la han overfor sine etterfølgere vekt på hvor viktige og pålitelige skriftene er. «Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham.» Han visste at de bare kunne ha en fast tro hvis de hadde nøyaktig kunnskap om Guds Ord. Godtar du hele Bibelen som Guds inspirerte Ord, og vet du hva den inneholder? Det må en kristen gjøre. — Matt. 4: 4; Luk. 24: 27.
Hans Gud
Forat man skal kunne tro på Kristi lære, må man selvfølgelig kjenne og tilbe den Gud som Kristus tilba. Trekk ikke den feilaktige slutning at de kristne skal tilbe Kristus, for det var ikke det han lærte. Det er sant at han er en gud, en som er mektig, men han tilba ikke seg selv, og han lærte ikke sine disipler å tilbe ham. Nei, den dagen han ble oppreist, sa han til Maria Magdalena: «Jeg farer opp til min Fader og eders Fader, og til min Gud og eders Gud!» Faderen skulle ikke ignoreres som om han var en og samme person som Sønnen. Jesus sa: «Han som har sendt meg, er virkelig.» — Joh. 20: 17; 7: 28, NW.
Det er riktig at Jesu motstandere beskyldte ham for å gjøre seg lik Gud ved å kalle Gud sin egen Far, men da framstilte de saken i et feilaktig lys, akkurat som de mennesker som i dag doserer treenighetslæren. Jesus svarte på deres løgn med disse ord: «Sannelig, sannelig sier jeg eder: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv.» Nei, han var ikke Guds like, og han understreket dette ytterligere ved å si: «Faderen er større enn jeg.» (Joh. 5: 18, 19; 14: 28) Hans egne disipler forsto saken rett, og da han spurte dem: «Men I, hvem sier I at jeg er?» forvekslet de ham ikke med Faderen, og de svarte heller ikke at han hørte med til noen treenig guddom. Nei, Peter sa: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Hans Far hadde sendt ham til jorden forat han skulle herliggjøre Gud og «gi sitt liv til en løsepenge for mange». — Matt. 16: 15—17; 20: 28.
Hvem var det da Jesus tilba, og hvem lærer han oss å tilbe? Han svarer: «Det er skrevet: ’Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er ham alene du skal gi hellig tjeneste.’» (NW) De norske bibeloversettelsene sier ikke «Jehova», men «Herren» her i Matteus 4: 10. Men legg merke til at Jesus siterte fra en annen kilde, for han sa: «Det er skrevet.» Han siterte fra 5 Mosebok 6: 13, hvor det også står «Herren» i den vanlige norske oversettelsen, men hvor den opprinnelige tekst har de fire hebraiske bokstaver som betegner Guds navn, Jehova. Jesus brukte dette navnet og fremhevet det. Hans eget navn betyr «Jehova er frelse». Han lærte oss å be: «Vår Far i himmelen! La ditt navn bli helliget.» I sin egen bønn til Faderen sa han: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker som du ga meg av verden.» Jesus var en tilbeder av Jehova Gud, og de som er hans disipler, følger hans eksempel. — Matt. 6: 9, LB; Joh. 17: 6.
Hans holdning til andre religioner
Det er en utbredt tanke blant såkalte kristne i vår tid at det er det samme hvilket kirkesamfunn man står tilsluttet, bare man er oppriktig. Av den grunn blir det ansett for å være dårlig tone å kritisere et annet menneskes religion. De som er av denne oppfatning, synes kanskje at de inntar et tolerant og kristent synspunkt. Får de støtte av kjensgjerningene?
Kristus var ikke enig i at alle tilber den samme Gud, eller at all religion er god. Han sa like ut til presteskapet på sin tid: «I kjenner hverken meg eller min Fader . . . I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster. Den som er av Gud, hører Guds Ord; derfor hører I ikke fordi I ikke er av Gud.» — Joh. 8: 19, 44, 47.
Jesus var fullt klar over de guddommelige frelseskrav. Han visste derfor at ikke alle religioner fører til liv, og han lot aldri andre få inntrykk av at de gjør det. I sin bergpreken sa han: «Gå inn gjennom den trange port! for den port er vid, og den vei er bred som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den; for den port er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den. Mange skal si til meg på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Og da skal jeg vitne for dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra meg, I som gjorde urett!» — Matt. 7: 13, 14, 22, 23.
Jesus refset de religiøse lederne fordi de sviktet sine hjorder. «Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som lukker himlenes rike for menneskene! for selv går I ikke der inn, og dem som er i ferd med å gå der inn, tillater I ikke å gå inn.» De forsømte å lede folket til Guds rike. Ja, de utga seg for å være fromme og påsto at de var Guds tjenere og folkets religiøse lærere, men de var bedragere, og Jesus sa: «Således synes også I utvendig rettferdige for menneskene, men innvendig er I fulle av hykleri og urettferdighet.» — Matt. 23: 13, 28.
Slike uttalelser får enkelte dypt religiøse mennesker til å grøsse, men hvorfor ta anstøt? Vår avsky bør være rettet mot de religiøse hyklerne, mot dem som stiller andres liv i fare ved å gjøre det vanskelig for dem å komme inn i Riket, både mot dem som gjorde dette på Jesu tid, og mot dem som gjør det nå i det 20. århundre. Folk som følger rette prinsipper, nøyer seg ikke med å godkjenne at uærlighet blir avslørt, men er også selv med på å gjøre det for å beskytte sine medmennesker.
Kjærlighet, medlidenhet, tålmodighet og fredeligsinnethet er viktige egenskaper. De kristne må framelske disse egenskaper og utvise dem overfor hverandre og overfor dem som er utenfor, også når de blir mishandlet. Gud har lagt disse egenskaper for dagen overfor oss, og vi er forpliktet til å legge dem for dagen overfor andre. Men vi må ikke forveksle nestekjærlighet med kjærlighet til synder som fører vanære over Gud, eller kjærlighet til ubibelske religiøse læresetninger. Vi må ikke la urett gå upåtalt hen. Kjærligheten til Gud vil få oss til å holde urokkelig fast ved hans rettferdige prinsipper. Kjærligheten til vår neste vil få oss til å advare ham om de fallgruver som omgir ham. Dette er kristen kjærlighet en kjærlighet som først og fremst gir seg utslag i lojalitet overfor Gud, og dernest i at man tenker på det som er til varig gagn for ens neste. — Luk. 10: 27.
Liksom Jesu lære ikke appellerte til dem som hyklersk holdt fast ved falske skikker og lærdommer, appellerte den heller ikke til likegyldige eller late mennesker. For å få sannheten måtte man ønske å få den. «Og jeg sier eder,» sa Jesus: «Be, så skal eder gis; let, så skal I finne; bank på, så skal det lukkes opp for eder!» Vårt ønske om å forstå Bibelen må være, sterkt, slik at vi holder ved med å studere og be og søke helt til vi forstår den. — Luk. 11: 9.
Foruten de late og likegyldige finnes det også andre som ikke føler seg tiltalt av Jesu lære. Det er de som ser opp til de lærde i denne verden og ønsker å la seg veilede av dem, eller som stoler på og retter seg etter denne verdens visdom. Fariseerne ble ute av seg da de så hvor effektiv Jesu undervisning var, og de kom med dette argument: «Har også I latt eder dåre? Har vel noen av rådsherrene trodd på ham, eller noen av fariseerne?» (Joh. 7: 47, 48) Dette argumentet hadde ikke noe med saken å gjøre, men det er et argument som lett formørker forstanden. Folk speider etter tegn på verdslig anerkjennelse. Men Jesus stilte seg helt annerledes. Han sa: «Jeg priser deg, Fader, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, og åpenbart det for de umyndige; ja, Fader, fordi således skjedde det som var velbehagelig for deg.» (Matt. 11: 25, 26) Guds Ord er basert på selve Kilden til visdom, Jehova Gud. Det er fullt ut pålitelig og i harmoni med fastslåtte sannheter som man kan finne fram til ved forskning på et hvilket som helst annet område. Det er imidlertid ikke basert på den gamle verdens urette tenkemåte og filosofi, og derfor appellerer det ikke til dem som er tilhengere av den slags intellektualisme. Hvis du bare vil godta Kristi lære på betingelse av at den blir godtatt av verdslige intellektuelle, da kan du ikke være en kristen.
Guds rike
Helt fra Jesus begynte sin forkynnelsestjeneste i Galilea i år 30 e. Kr., kunngjorde han fryktløst at Guds rike var nær, og med rette, for han var selv til stede som dette rikes salvede konge. Tiden var imidlertid ikke inne til at han skulle ta sin kongemakt og begynne å herske. Nei, han skulle stige opp til himmelen og sitte ved sin Fars høyre hånd inntil de fastsatte tider for folkeslagene utløp i 1914 e. Kr. Da skulle Menneskesønnen som en oppfyllelse av sin egen profeti komme «i himmelens skyer med kraft og megen herlighet». (Matt. 22: 44; 24: 30) Hans rike skulle være et himmelsk rike. På den måten ville han kunne skride inn mot menneskehetens store undertrykker, Satan Djevelen, og utslette ham og hans demoner av tilværelsen. Som himmelsk konge vil han i større målestokk gjøre det for sine jordiske undersåtter som han på mirakuløst vis utrettet dengang han tjente på jorden. «For dette er min Faders vilje,» sa Jesus, «at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og at jeg skal oppreise ham på den ytterste dag.» (Joh. 6: 40) Han skal åpne de blindes øyne, og de døves ører skal bli opplatt. Vanføre og syke skal bli helbredet, og han skal gi sine undersåtter stor velstand.
Ingen må la seg forvirre av politiske bedragere som påstår at verdenskommunismen skal komme menneskene til unnsetning og føre dem inn i en ny verden med velstand og lykke. Og ingen må tro at det rike Jesus talte om, finner sin oppfyllelse i demokratiet. Demokrati er folkestyre, men Jesus lærte oss å være vedholdende i å søke Guds rike, det rike som skal ledes av Hans salvede Sønn. Det å være en kristen vil si å erkjenne at Jesus i sannhet er Kristus, den som Jehova Gud har salvet til å være konge, og det vil si å underkaste seg hans rikes lover og fremme dette rikes interesser til enhver tid.
Mer enn et «godt liv»
Det er tydelig at det å være en kristen innebærer langt mer enn å føre et «godt liv». Det vil si mer enn å hedre sine foreldre og unnlate å myrde, begå ekteskapsbrudd, stjele og lyve. En mann som sa at han holdt alle disse bud, fikk dette råd av Jesus: «Gå bort, selg alt det du har, og gi det til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen; kom så og følg meg!» (Mark. 10: 17—22) Ja, «følg meg». Godta Kristi lære, tro på Bibelen, og vis Jehova Gud udelt hengivenhet slik Jesus gjorde. Følg Kristi eksempel, avbryt dine rent selviske gjøremål i den gamle verden, og bli en iherdig Guds tjener slik Jesus var.
Lykkelige er de som gjør dette! Ingen av de ulykkler som vil komme over menneskeslekten i den tid som ligger foran oss, vil kunne rokke dem i deres tillit. Ingen forfølgelse de kan bli utsatt for som Guds tjenere, ikke engang døden, vil kunne forhindre at deres håp blir til virkelighet. «Derfor, hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann, som bygde sitt hus på fjell; og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, men det falt ikke; for det var grunnlagt på fjell.» (Matt. 7: 24, 25) En slik tro har de som virkelig godtar Kristi lære.