Spørsmål fra leserne
• Hva betyr ordet ’nøde’ slik det blir brukt i Lukas 14: 23, hvor det står: «Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød dem til å komme inn, for at mitt hus kan bli fullt!» — P. F., USA.
Betydningen av ordet ’nøde’ i Lukas 14: 23 kan best forstås på bakgrunn av lignelsen om «den store nattverd», som ovennevnte skriftsted er en del av. Denne lignelsen kan sammenlignes med lignelsen om bryllupsfesten, som finnes gjengitt i Matteus 22: 1—14. Der blir det vist at den ’mannen’ som gjorde denne store nattverd og innbød mange, var en konge som hadde forberedt en bryllupsfest for sin sønn. Han sendte ut innbydelser, men da innbydelsene til bryllupsfesten ble avslått av de innbudte, som kom med forskjellige unnskyldninger, tydde kongen til andre midler for at mange skulle overvære festen. Ettersom han var konge og alle rikets innbyggere var hans undersåtter, hadde han rett til å sende ut sine tjenere for at de nå ikke bare skulle spørre tilfeldige enkeltpersoner på byens gater og streder, deriblant de fattige, vanføre, blinde og halte, om å komme til festen, men som deres øverste herre hadde han rett til å nøde dem til å komme. Grunnen til at han måtte nøde dem, var utvilsomt den at ettersom de bare var alminnelige mennesker på gaten, ville de nøle med å ta imot en innbydelse, idet de anså seg selv for å være uverdige til å være til stede ved en slik stor begivenhet, som fra først av landets elite var blitt innbudt til å overvære. Dette betyr at det måtte atskillig overtalelse til for å få dem til å komme.
Dette er i samsvar med det som har funnet sted i oppfyllelsen av lignelsen. Det er nok så at enhver får handle ut fra sin egen frie vilje, men de som har forkynt det gode budskap om riket, har ikke desto mindre benyttet seg av overtalelse som har vært forbundet med store anstrengelser fra deres side, for å få folk med hørende ører til å ta imot innbydelsen til å komme til den store åndelige fest som Jehova har sørget for i sitt rike. Denne inntrengende oppfordring som disse velvillig innstilte menneskene får, kan sammenlignes med englenes oppfordring til Lot i Sodoma, for den dagen da ødeleggelsen av byen kom, måtte de ta Lot og hans nølende familie ved hånden og føre dem ut av byen og deretter inntrengende oppfordre dem til å fly til fjellene for at de ikke skulle bli rammet av ødeleggelsen. — 1 Mos. 19: 15—17.
I vår tid lar den større Konge, Jesus Kristus, den salvede levning komme med en lignende inntrengende oppfordring til de andre får, som igjen gir oppfordringen videre til andre. De som forkynner dette budskapet, er klar over hva det innebærer, nemlig at Jehovas navn blir opphøyd, og at de som tar imot det, vil få evig liv, og de gjør derfor alt de kan for å oppfordre, tilskynde, overtale, ja, faktisk nøde sine medmennesker til å handle og ta standpunkt for Jehova og hans rike. Ved at de på denne måten legger vekt på hvor viktig deres budskap er, setter de naturligvis ikke ut av betraktning den frie vilje som de mennesker har som de forkynner sitt frelsens budskap for. Man kan trekke en sammenligning mellom dette og den gjestfrihet som Lydia viste overfor Paulus og hans reisefeller, og som Paulus skrev følgende om: «Hun nødde oss.» Hun kunne ikke ha tvunget Paulus og hans reisefeller til å ta opphold hos henne hvis de virkelig hadde bestemt seg for ikke å benytte seg av hennes gjestfrihet. De kristne vil derfor ikke lett gi opp når de vitner for menneskene, men de vil ’nøde’ dem til å komme og drikke av livsens vann. — Ap. gj. 16: 15; Åpb. 22: 17.
• Hvordan bør en innvigd kristen i henhold til bibelske prinsipper betrakte fagforeninger og deltagelse i deres virksomhet? — S. B., USA.
Bibelen råder de kristne til å ’sørge for de rette ting i alle menneskers øyne’. «Dersom noen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.» For å kunne adlyde disse skriftstedene vil man kanskje måtte være med i en fagforening. Det kan være en likhet mellom de plikter en har som et medlem av en fagforening, og de plikter en har som en av landets borgere. De kristne betaler skatter for de goder staten gir dem, og av lignende grunn er det også riktig av dem å betale foreningspenger, ettersom disse i virkeligheten bidrar til å sikre dem et arbeid. Det kan derfor ikke være noe å innvende mot at de kristne bare står som medlemmer av en fagforening, betaler foreningspenger og følger oppfordringen om å nedlegge arbeidet i tilfelle av streik. — Rom. 12: 17, NW; 1 Tim. 5: 8.
De kristne bør imidlertid ikke bli innblandet i fagforeningsvirksomhet i en slik grad at de innehar spesielle stillinger i foreningen. I tilfelle av streik bør de heller ikke være med på å gripe streikebrytere eller på annen måte drive agitasjon i forbindelse med streiken. De bør framfor alt ikke være med på opptøyer i forbindelse med streiker, for «en Herrens tjener må ikke stride». «Såfremt det er mulig, da hold I på eders side fred med alle mennesker!» Akkurat som de kristne forholder seg nøytrale når det gjelder landets politikk og krigshandlinger, vil de fagforeningsmedlemmer som er kristne, ikke inneha spesielle stillinger innen fagforeningen eller ta del i dens økonomiske krigføring, men de vil forholde seg nøytrale. — 2 Tim. 2: 24; Rom. 12: 18.
• Hvorfor tillot Jehova at israelittene to ganger ble tilføyd nederlag av Benjamins stamme før han lot dem få straffe denne stammen for dens forbrytelse i Gibea? (Dommernes bok, kapittel 20) — P. G., Skottland.
Kapittel 19 i Dommernes bok beretter om noen ugudelige menn i Gibea som mishandlet en kvinne en hel natt slik at hun da morgenen kom, var død. Folket i Gibea begikk så den avskyelige forbrytelse som besto i at de ikke brydde seg om den synd som var blitt begått av innbyggerne i deres by. Benjamins stamme var også skyldig i denne henseende, for den nektet å etterkomme oppfordringen fra de øvrige stammene om at de ugudelige mennene skulle bli slått i hjel. Denne umoralske tilstand var en utfordring til trofastheten til de øvrige av Guds utvalgte folks stammer.
Det at så mange innen disse stammene ble drept til å begynne med, utgjorde en stor prøve for de trofaste stammene, særlig med hensyn til om det var riktig av dem å handle som de gjorde. Ved å la de trofaste stammene miste så mange menn, 40 000 menn i løpet av to dager, satte Jehova dem på prøve for å se om de ville være utholdende i sin faste beslutning om å utrydde det onde i Israel trass i at det påførte dem selv så store tap.
De tusenvis av trofaste menn som døde på grunn av den straff som ble iverksatt i dette felttoget, døde for en rettferdig sak. De overlevende som vant seier, beviste overfor Jehova Gud og overfor alle lesere av hans Ord at de hadde en rettferdig innstilling, og dette var verdt omkostningene. Israels folk kunne følgelig ikke bli beskyldt for å ha sett gjennom fingre med denne høyst umoralske handling.
• Hvem er de som ifølge Filippenserne 2: 10 er «under jorden»? — R. T., USA.
I Filippenserne 2: 10, 11 leser vi: «I Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.» De som her sies å være «under jorden», er de som Jesus sa var i minnegravstedene, og som venter på en oppstandelse. (Joh. 5: 28, 29, NW) Alle disse menneskene vil i sin tid bli oppreist fra de døde, og for å kunne få fortsette å leve må de anerkjenne at Kristus er Herre til Guds ære. Bare de som er i minnegravstedene eller i Guds minne, kan sies å være til, selv om de er under jorden og sover i døden. De ugudelige som er døde, og som ikke kommer til å bli vekt opp, er ikke mer til. De er tilintetgjort. — Sl. 37: 10.
I denne forbindelse kan vi sitere apostelen Paulus’ ord i Efeserne 1: 9, 10, for de sikter til det samme: «Han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet etter sitt frie råd, som han fattet hos seg selv om en husholdning i tidenes fylde: at han atter ville samle alt til ett i Kristus, både det som er i himlene, og det som er på jorden.»