Hvor går fagbevegelsen?

Av «Våkn opp!»s medarbeider i Canada

«RIKDOM hopes opp, og mennesker forfaller,» skrev en dikter. Likevel er det mange som tiltrekkes av mulighetene for å skaffe seg stadig større materielle rikdommer. Det var derfor kapitalismen oppstod i middelalderen.

Arbeiderne ble klar over at kapitalismen for manges vedkommende betydde et forfall hva livskvalitet angår. For å beskytte seg dannet de fagforeninger. Overalt hvor kapitalismen fikk blomstre, begynte også fagbevegelsen å utvikle seg.

I dag gir både kritikere og enkelte tilhengere uttrykk for bekymring for fagbevegelsen. De mener at den nå kan være i forfall. Spaltisten Anthony Westell sier: «Fagbevegelsen lever i fortiden og verken kan eller vil forandre seg.» The Economist skrev, under tittelen «Brødregruppen som skrumper inn», at tallet på medlemmer i de britiske fagforeninger gikk ned med «minst to millioner» på fem år. Adolf Sturmthal, som er professor ved University of Illinois, skriver om «en krise i den internasjonale fagbevegelse».

Det ser ut til at de har statistikken med seg. Japan Quarterly skrev at tallet på Japans fagorganiserte gikk ned fra 32 prosent i 1960 til 29 prosent i 1984, og at tallet i USA sank fra 33 prosent til 19 prosent. I Storbritannia og Vest-Tyskland ble det hevdet at tallene økte, men The German Tribune sa at «bildet er ikke så positivt som tallene kan tyde på». Avisen pekte på at medlemmene ikke lenger viste samme iver som før, og at veksten kom innenfor de sektorer av næringslivet hvor det ikke var fagforeninger. Far Eastern Economic Review forteller at medlemskapet i Australias fagforeninger ligger på hele 55 prosent, men at det i fagbevegelsen gjør seg gjeldende «en følelse av uro, ja, av krise».

Indre problemer

Skal fagbevegelsen ha fremgang, må den ha indre enhet. Men mange faglige organisasjoner er slett ikke preget av enhet. London-avisen The Times skrev at folks innstilling til arbeid endrer seg i den grad at det er umulig å presentere «ett enkelt syn fra de ansatte: det finnes ganske enkelt ikke ett syn på sakene». I Australia oppstår det ofte streiker fordi fagforeninger er uenige seg imellom om formelle spørsmål. Samtidig med at fagforeninger slåss mot fagforeninger i Canada, ble det meldt at de fagorganiserte var rasende over den røffe taktikken som ble fulgt av en fagorganisasjon med base i USA. Over 400 permitterte arbeidere i Canada beskyldte to fagforeninger for «å torpedere . . . den avtalen» som ville ha reddet arbeidsplassene deres.

Et annet internt problem for fagforeninger er at medlemmene ikke slutter opp om bevegelsen. Arbeiderklassen, som tidligere hadde kroppsarbeid, består nå av stadig flere kontorarbeidere, teknikere og akademikere. Denne hvitsnippsektoren «har det tradisjonelt vært vanskelig for fagbevegelsen å trenge inn i,» skriver Labour Law and Industrial Relations in Canada.

For mange er det helt nødvendig å være medlem av en fagforening. Ta for eksempel en sivilingeniør som begynte å arbeide i et av statens departementer i Canada. Han fortalte Våkn opp! følgende: «Jeg fikk ikke engang vite at jeg var meldt inn i fagforeningen. Navnet mitt fantes plutselig på listen over medlemmer. Da vi skulle stemme over om vi skulle gå til streik, var jeg ikke innstilt på verken det ene eller det andre, og derfor avstod jeg fra å stemme.»

Korrupsjon eller kriminalitet i tilknytning til fagbevegelsen har bidratt til å gi den et dårlig ry. I forbindelse med en større rettssak i New York mot noen forbryterbander ble det klart at fagforeninger hadde vært sterkt involvert i bandenes virksomhet. Enkelte australske fagforeninger skal ifølge meldinger være «infiltrert av forbrytere». Ulovlige aksjoner førte til over 700 arrestasjoner under streiker i Canada for en tid siden, og en av dem som ble arrestert, var en politisk leder fra en av provinsene.

Problemer bevegelsen ikke kan kontrollere

Ledere i fagbevegelsen blir også frustrert av andre faktorer som ligger utenfor deres kontroll. Samfunnet preges av uro og forandringer. Kameratskapet medlemmene imellom er stort sett borte. En mann — som i 49 år hadde arbeidet med produksjon av dampkjeler, og som en tid også hadde vært faglig tillitsmann — fortalte Våkn opp! om hvor lite det betydde for de andre fagorganiserte at han ble pensjonert: «Den siste arbeidsdagen min lot de en hatt gå rundt og gav meg 35 dollar. Et par av karene tok meg i hånden, og det var det hele. Fordi jeg ble permittert under depresjonen, manglet jeg seks måneder på å ha arbeidet der i 50 år, og derfor fikk jeg ikke det vanlige gulluret!»

Fremmedgjøringen kommer også til en viss grad av at fagbevegelsen ikke har vært trofast mot historiske idealer. Enkelte foreninger har utviklet store forretningsimperier, der fagforeningen står som arbeidsgiver. Gerald Stewart skrev i den australske avisen The Canberra Times: «Fagforeningene tapte sin moralske rett til å kritisere kapitalismen da de kopierte noen av dens mindre tiltalende trekk.»

Teknologiske endringer og økonomiske tilbakeslag kan også resultere i færre jobber ved samlebåndet. Bladet Time opplyste at tallet på kroppsarbeidere i Milwaukee gikk ned fra 223 600 i 1979 til 171 300 i 1986. Dessuten har vi nyere typer jobber som tiltrekker yngre mennesker med spesiell ekspertise. Fagforeningen passer ikke alltid for denne typen spesialarbeidere.

Arbeiderne er ute etter mer enn bare penger. Men heldagsbarnehager, kortere arbeidsuke, fleksible skift, deling av jobber og helseplaner er ofte bare til nytte for spesielle kategorier arbeidere. Da blir det vanskelig for én enkelt organisasjon å appellere til så mange interesser. Og arbeidsgiverne utmanøvrerer ofte fagforeningene ved å gå direkte til de ansatte med tilbud om personlige goder.

I enkelte land kritiserer medlemmene at fagforeninger er knyttet til politiske eller religiøse organisasjoner. De ønsker ikke at medlemskontingenten skal gå til støtte av en virksomhet som de er motstandere av. Kanadiske domstoler gav et medlem av en fagforening rett da han nektet å betale foreningskontingenten av slike grunner.

Fagforeningens sterkeste våpen er streik, men det er et våpen som ikke er så farlig som før. En justisminister i en av de kanadiske provinsene forlangte at politiet ikke lenger skulle ha rett til å streike, og i Quebec ble det vedtatt strenge lover mot streiker i helsevesenet. I USA grep regjeringen inn mot flygeledernes forening da den satte i gang en streik. Og i andre land, for eksempel i Australia, har man ordninger med tvungen voldgift.

Arbeidsgiverne har utarbeidet sine egne strategier for å knekke fagforeningene. Flere større konserner har gjennomført en formell konkurs for å unngå plagsomme kontrakter med arbeiderne. Noen saksøker fagforeningene for ulovlig arbeidsforstyrrelse, mens andre slår seg sammen og stiller i samlet front mot fagbevegelsen.

Justeringer — for å overleve

I mange tilfelle finnes ikke lenger de forhold som i sin tid førte til at fagbevegelsen oppstod. Sosiallovgivning — som arbeiderbevegelsen har kjempet fram — beskytter nå barn mot å bli utnyttet, setter minstenormer for arbeidsforholdene og beskytter de kollektive forhandlinger. Men lederne i fagbevegelsen finner et argument for at det stadig er behov for dem, i den makt storfinansen representerer, og i den økende arbeidsledigheten.

Fagbevegelsen har også fått en ny generasjon ledere som arbeider for å vinne støtte hos folk. Formannen for en fagforening erkjente at fagbevegelsen har mistet støtte hos publikum, og sa at «dagens arbeiderleder er mer opptatt av forberedelser og forskning» enn av å slå i bordet. Men skal de vinne ny støtte, må de få i stand endringer i fagforeningenes organisasjon og metoder.

I enkelte industrier har fagbevegelsen tilpasset seg nye forhold og overlevd. Bilprodusentene fikk mange innrømmelser fra fagforeningene for at produktiviteten skulle kunne økes. Nye fabrikker som reduserer behovet for arbeidere til fordel for industriroboter, har også fått støtte fra fagbevegelsen. «Vi er nok bekymret,» sa en fagforeningsleder i forbindelse med et slikt tilfelle, «men det rår også en viss tilfredshet over at våre folk spilte en rolle i saken.»

Det finnes jo noen fagforeninger som motarbeider alle tiltak som kan redusere tallet på ansatte, men andre inngår kompromisser med ledelsen og eksperimenterer med deling av jobber eller rotasjonsordninger. Det kanadiske sjømannsforbundet har for eksempel satt i gang et forsøksprosjekt der grupper på fire mann arbeider innenfor en rotasjonsordning. Hver mann arbeider 90 dager av gangen og har så 30 dager fri. «Den viktigste fordelen er at flere sjøfolk får være i arbeid,» skriver Toronto-avisen Globe and Mail.

Fagforeningene har lidd en del klare nederlag i forsøk på å få folk i større industrier til å organisere seg, men de har fremdeles fremgang når det gjelder mindre bedrifter. I en kanadisk provins var det bare 42 av 704 arbeidsplasser hvor arbeiderne var blitt organisert i løpet av et år, som hadde over 100 ansatte. «Men de dager da fagbevegelsen kunne få store antall medlemmer i noen få jafs, er i alt vesentlig forbi,» sier en observatør.

Som det er med mange av årsakene til problemene i samfunnet i sin alminnelighet, er nok også mange av årsakene til problemene for fagbevegelsen hinsides menneskelig kontroll. De menn og kvinner som er blitt trukket til bevegelsen fordi de ønsker seg en bedre verden, fortjener ros fordi de gjør seg oppriktige bestrebelser for å hjelpe sine medmennesker. Rettsindige mennesker anerkjenner slike anstrengelser som gjøres for å få skapt bedre arbeidsforhold. Men den tilstand som fagbevegelsen nå er kommet inn i, er nok også et nytt eksempel på hvordan velmente, men bare menneskelige tiltak, kommer til kort i vår kritiske tid. — 2. Timoteus 3: 1—5.

[Ramme på side 19]

Kapitalismen

Ifølge én ordbok er kapitalisme et system der «produksjons- og distribusjonsmidlene eies privat og drives med tanke på fortjeneste».

Jakob Fugger, en velstående kjøpmann i Augsburg, drev i middelalderen et pavelig finansieringskontor som innkasserte avlatspenger. Historikeren Erich Kahler mener at kapitalismen oppstod med Fugger, og skriver:

«Enkelte økonomer og sosiologer har prøvd å bevise at det fantes spor av kapitalisme helt tilbake i Babylon. Men det de oppdaget, er ikke kapitalisme. Kapitalisme er ikke identisk med rikdom og bevegelig eiendom, den er ikke identisk med at man kan tjene og låne ut penger, ikke engang med at man foretar en produktiv investering i eiendom. Alt slikt er ikke i seg selv kapitalisme, for alt dette kan tjene et livsprinsipp, fremmed for økonomiske mål; det kan gjøres for å nå et menneskelig mål, et menneskelig formål, for noe som et menneskelig vesen kan bruke. Men her ser vi for første gang . . . at forretningsvirksomhet i seg selv, det å tjene penger i seg selv, produksjon av varer og en opphoping av komfort fikk en slik makt over mennesket at det brukte all sin kraft, sitt hjerte, hele sin nåtid og framtid, hele sitt menneskelige vesen, i ordets bokstavelige forstand, i en rastløs, voksende og altoppslukende produksjon som ble et mål i seg selv, en produksjon som mennesket helt har glemt det endelige formål med.

Og dette er begynnelsen til kapitalismen, som er kapitalens herredømme over mennesket, den økonomiske funksjons herredømme over menneskets hjerte. Her begynner økonomiens herrevelde, den rastløse, grenseløse prosess som har betydd utnyttelse av naturen og en produksjon av varer som ingen har fritid eller kapasitet til å kunne nyte godt av lenger. Konsekvensene av denne utviklingen er i dag åpenbare.» — Man the Measure.

[Ramme på side 20]

Fagbevegelsens historie

«Fagbevegelsen» er «det uttrykk som brukes for å dekke all den virksomhet lønnsmottagere har satt i verk for å bedre sine egne kår nå og i framtiden». — The American Peoples Encyclopedia.

Noen påstår at den første streik i historien inntraff da de hebraiske slavene i Egypt nektet å lage murstein uten halm, men israelittene var ikke lønnsmottagere; de var slaver. (2. Mosebok 5: 15—18) Det at apostelen Paulus sendte Onesimus tilbake til Filemon, gjelder heller ikke for lønnsmottagere, for Onesimus var også slave. — Filemon 10—20.

Det var utviklingen i det 14. og 15. århundre av håndverkslaugene, sammenslutninger av håndverksmestere med svenner og lærlinger i sitt brød, som banet veien for fagforeningene. Så tidlig som i 1383 var det ifølge The History of Trade Unionism ansatte menn «som slo seg sammen mot sine herrer og mestere».

Den første arbeiderlov i England var «Forordningen om arbeidere» (Ordinance of Labourers, 1349 eller 1350). Lærlingeloven av 1563 regulerte arbeidsforholdene i England i mange generasjoner. Da det 20. århundre kom, sørget de fleste land for at lovene mot fagforeningene ble moderert.

ILO, Den internasjonale arbeidsorganisasjon, ble opprettet i 1919 i henhold til artikkel 23 i Folkeforbundets pakt, og den eksisterer fortsatt. ILOs pakter er blitt tatt med i de fleste lands sosiallovgivning.

Fagforeninger er nå etter loven tillatt i de fleste land. De kan være organisert som åpne foreninger, der de ansatte kan melde seg inn eller la være å gjøre det når de begynner på en ny arbeidsplass, eller de kan være lukkede, i den forstand at medlemskap er obligatorisk, som en betingelse for at man får begynne på arbeidsplassen.