Glade givere blir velsignet
DET ser ut til at det er mangel på glade givere innenfor kristenheten i vår tid. Bibelen gjør det klart for oss at Gud elsker en glad giver, det vil si en som gir av hjertet, ikke uvillig eller av tvang. Hva skal en så si om de framgangsmåtene som kirkesamfunnene i de forskjellige land benytter seg av for å skaffe seg penger?
Hva med de bingo-spillene og basarene som blir arrangert i kirkene? Hva med de velkjente pengekonvoluttene, hvor giveren ikke bare skal notere den datoen da gaven blir gitt, men også sitt navn og størrelsen av det vedlagte beløpet? Hva med kollektbøssen som blir sendt rundt? Hva med den økende tendensen til å forakte små gaver, noe som gjør en så forlegen at en føler seg tvunget til å gi større gaver, kanskje større enn en egentlig har råd til? Reader’s Digest for februar 1963 beretter: «Presten i en liten fransk landsby får nå flere penger om søndagen enn før fordi han tar opp kollekten med et sommerfuglnett. Myntene faller igjennom. Bare sedlene er store nok til å bli godtatt.»
Vil disse framgangsmåtene føre til slike velsignelser som blir glade givere til del? Det er sannelig grunn til å tvile på det, for de virker hemmende på trangen til å gi frivillig, og til sist blir kanskje gleden ved å gi fullstendig kvalt. De kristne burde finne stor glede ved å gi, for apostelen Paulus formante de eldste i en av de første kristne menigheter til å «huske Herren Jesu ord, som han selv har sagt: ’Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot,’» (Ap. gj. 20: 35, NW) En mister imidlertid denne gleden når en føler seg tvunget til å gi, enten det er på grunn av andres nysgjerrige blikk eller av frykt for deres misbilligelse. På den annen side har de som gir store beløp for å oppnå anseelse, allerede fått sin belønning, nemlig ’ære av menneskene’, og de får ikke del i de velsignelser som Jesus talte om. (Matt. 6: 1—4) Mye av det som blir gitt, kommer således neppe fra glade givere, men det har ikke alltid vært slik. La oss se hvordan det var med de første kristne.
De første kristne var glade givere
På hvilken måte ga de? Historikeren Edward Gibbon sier: «En edelmodig gavmildhet forente alle distrikter, også de mest avsidesliggende, og de små menighetene ble hjulpet med almisser som de mer velstående brødre ga med glede.»1 Ja, de kunne gi med glede fordi de ga helt frivillig, noe også kirkehistorikeren Neander påpeker: «Omsorgen for de fremmede, de fattige og de syke, de gamle menn, enker og foreldreløse og for dem som satt i fengsel for sin tros skyld, var et ansvar som hvilte på alle de kristne. Det var en av de viktigste grunnene til at det ble truffet tiltak for at de kunne gi frivillige bidrag når de kom sammen til gudstjeneste.»2
Det var ikke noe lønnet presteskap, ingen tiendeordning og ingen omsending av kollektbøsser blant de første kristne. «I den tiden kirken hadde sin opprinnelige enkelhet, forsørget kirkens tjenere seg selv ved å arbeide.»3 «Hvert eneste sted hvor de kom sammen for å tilbe, hvor lite det enn var, sto det en bøsse som de kunne legge gavene sine i.»4 Det sto til hver enkelt å avgjøre når han skulle gi, og hvor mye han skulle gi. Tertullianus, som ble omvendt til kristendommen omkring år 190, skrev: «Hver enkelt har med seg et beskjedent beløp en gang i måneden og ellers når han måtte ønske det, men bare hvis han ønsker det og er i stand til det. Det er et frivillig bidrag, så ingen blir tvunget til å gi.»5
Hvert eneste sted hvor de første kristne kom sammen, var det altså en bøsse hvor de kunne legge sine frivillige bidrag. Små beløp ble aldri foraktet, for de første kristne kjente til hva Jesus hadde sagt om enken som ga to små mynter, nemlig at hun i virkeligheten hadde gitt mer enn alle de andre. (Luk. 21: 1—4) De kjente også til det prinsippet som ble fastslått av apostelen Paulus: «For hvis villigheten først er til stede, er den særlig antagelig etter det et menneske har, ikke etter det et menneske ikke har.» (2 Kor. 8: 12, NW) Når det oppsto et spesielt behov, la de til side det de kunne i forhold til sine inntekter: «På hver første dag i uken legge enhver av eder hjemme hos seg selv til side det han får lykke til.» — 1 Kor. 16: 2.
Den måten de ga på, førte til rike velsignelser for dem. De ga av et villig hjerte, og derfor ble de lykkelige, og pengene ble brukt til gagn for mange mennesker. Paulus sa: «Hver gi så som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang! for Gud elsker en glad giver. I blir rike i alle ting til all oppriktig kjærlighet, som ved oss virker takksigelse til Gud.» (2 Kor. 9: 7, 11) Her viser apostelen at en glad giver ikke nøyde seg med å gi sine medkristne materielle gaver, men at han også stadig ga takk til Gud. Ved at han gjorde det, æret han Gud og viste at han virkelig hadde tro.
De første kristne hjalp imidlertid ikke bare sine kristne brødre; de hjalp også ikke-kristne ved å fortelle dem det gode budskap om Guds rike. Når de støttet apostelen Paulus i hans misjonærvirksomhet ved å gi ham materielle gaver, følte de at de fremmet Guds rikes interesser. Ja, de var enige med apostelen, som sa: «Jeg gjør alt for det gode budskaps skyld, for at jeg kan få dele det med andre.» — 1 Kor. 9: 23.
Glade givere blant vår tids kristne
Sanne kristne i vår tid ønsker selvfølgelig å være lik de første kristne, som ble rikt velsignet fordi de var glade givere. Hvor kan en finne slike glade givere i dag? Jo, det finner en hvis en besøker Jehovas vitner i en av deres Rikets saler. Alle steder hvor Jehovas vitner kommer sammen, enten det er i en Rikets sal eller et annet sted, står det en bidragsbøsse som en kan legge penger i. Den blir aldri sendt rundt, og det står til hver enkelt om han ønsker å legge noe i den. En blir hverken foraktet eller hedret på grunn av det bidrag en gir. De pengene som kommer inn på denne måten, blir ikke brukt til å lønne forstanderen, men til å holde salen ved like og utbre det gode budskap om Guds rike på stedet.
Jehovas vitner i deres over 22 000 menigheter rundt omkring på jorden vet at det gode budskap ikke bare må utbres på deres eget hjemsted, men på hele den bebodde jord. Når menighetene har anledning til å yte mer enn vanlig, vedtar de derfor resolusjoner om å sende et visst beløp til Selskapet Vakttårnet, som leder Jehovas vitners verdensomfattende forkynnelsesarbeid. Når vitnene fra flere menigheter kommer sammen på områdestevner, betaler de leien for lokalet selv, og i tillegg til det vedtar de ofte resolusjoner om å sende et beløp til Selskapet.
Det er ikke bare Jehovas vitners menigheter og områder som sender penger direkte til Selskapet for at det skal fremme forkynnelsesarbeidet. Enkeltpersoner gjør det også. Det gjør de ved å sende sitt bidrag til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Inkognitogaten 28 B, Oslo 2. De som bor i andre land, kan sende sine bidrag til Selskapets lokale avdelingskontor, som en finner adressen til bakerst i de fleste av Selskapets bøker og brosjyrer.
Jehovas vitner må ikke avlegge noe løfte som forplikter dem til regelmessig å gi et bestemt beløp, men de prøver å følge det prinsippet som kommer fram i Paulus’ ord: «Derfor aktet jeg det nødvendig å tilskynde brødrene til å dra i forveien til eder og forut få i stand den gave I før har lovt, at den må være ferdig som en velsignelse, og ikke som en karrig gave.» (2 Kor. 9: 5) De første kristne oppga på forhånd hva de håpet å kunne gi, slik at arbeidet kunne planlegges. Hvert år skriver derfor mange Jehovas vitner til Selskapet og oppgir et visst beløp som de håper å kunne gi i løpet av året for å fremme Rikets arbeid over hele jorden. Det er ingen forpliktelse, men bare et overslag over hva de håper å kunne gi, om Jehova så vil. Dette setter Selskapet pris på, og det blir ikke sendt noe kravbrev til en som ikke er i stand til å gi så mye som han hadde ønsket. Alt er frivillig. Selskapet forakter aldri små bidrag. Vitnene i enkelte land har bare råd til å gi et lite bidrag, akkurat som den enken Jesus talte om, og kanskje de til og med må planlegge nøye og være meget sparsommelige for å kunne sende inn dette bidraget. Men det er ikke bidragets størrelse som er det avgjørende. Slike mennesker blir velsignet fordi de er glade givere.
Hva bruker så Selskapet Vakttårnet disse bidragene til, så de kan være til størst mulig velsignelse? I fjor brukte Selskapet for eksempel over 2 600 000 dollar (18 590 000 kroner) til å hjelpe misjonærer og spesialpionerforkynnere som vitner over hele jorden om Guds rike. Dessuten ble det brukt 470 000 dollar (3 360 500 kroner) til å dekke de utgiftene som område- og seksjonstjenerne har når de besøker vitnene i deres menigheter for å oppmuntre dem i tjenesten. Det siste året ble også 104 forkynnere kalt inn fra mange deler av verden for å få en spesiell opplæring ved Vakttårnets bibelskole Gilead, og utgiftene ble dekket av Selskapet. Selskapet opprettholder også 87 avdelingskontorer, og ved mange av dem er det trykkerier, noe som gjør det mulig at Selskapets litteratur, for eksempel dette bladet, kan leveres i alle deler av verden mot bare et lite bidrag.
Det å gi frivillige pengegaver, enten direkte til Selskapet eller til Rikets sal, er ikke den eneste måten Jehovas vitner gir bidrag på. Nei, de gir også mye av sin tid og sine krefter for å lære andre om Guds rike. «Hele kirken» i de to første århundrer, sier en historiker, «var hovedsakelig et misjonærsamfunn».6 Alle de første kristne var glade givere. Fordi den nye verdens samfunn av Jehovas vitner følger de første kristnes eksempel og i motsetning til kristenheten er glade givere, blir de allerede i dag rikt velsignet.
HENVISNINGER
1 History of Christianity av Edward Gibbon, s. 177.
2 The History of the Christian Religion and Church, During the Three First Centuries av Augustus Neander, oversatt fra tysk av H. J. Rose, s. 156.
3 Early Church History av Edward Backhouse og Charles Tylor, s. 263.
4 History of the Christian Church av John F. Hurst, Bind 1, s. 360.
5 Apology, oversatt av T. R. Glover, s. 175.
6 Martyrs and Apologists, De Pressensé, s. 20.