Masadas tragiske historie

DE JØDER som godtok Jesus som Messias da han var på jorden, kunne se framtiden tillitsfullt i møte, for de visste at de hadde Jehovas godkjennelse. Bibelens uforanderlige profetier ga derimot resten av det jødiske folk god grunn til å være engstelig på grunn av de uhyggelige ting som skulle skje i framtiden.

Flere hundre år før Jesu tid hadde profeten Daniel forutsagt at en tid etter at Messias var blitt drept, skulle det bryte ut en ødeleggende krig. (Dan. 9: 26) Døperen Johannes talte om «den kommende vrede», en ødeleggelse ved ild. (Matt. 3: 7, 11, 12) «Gjengjeldelsens dager» skulle snart komme, og Jesus sa til og med til Jerusalems døtre at de skulle ’gråte over seg selv og over sine barn’ på grunn av det som skulle komme over dem. (Luk. 21: 22; 23: 28) Disse advarslene gjaldt i første rekke Jerusalems ødeleggelse i år 70 e. Kr., da byen ble oversvømt og herjet av romerske soldater under ledelse av den romerske general Titus.

Selv om det ofte er Jerusalem som blir betraktet som det sted hvor de viktigste begivenheter fant sted i de urolige årene som fulgte etter det jødiske opprøret i år 66 e. Kr., var det også et annet sted i Judea hvor det skjedde meget tragiske ting i denne ulykkelige tiden. Dette stedet var den massive steinborgen Masada. I år 66 ble nemlig den romerske garnisonen der overfalt og tilintetgjort av en flokk fanatiske jødiske patrioter. Historieskriveren Flavius Josephus kalte denne nedslaktningen for «den virkelige begynnelse til vår krig mot romerne». Flokken av seloter, som ble kalt sicarii fordi de bar noen korte dolker (sicae), trosset de mektige romerske hærene til Masada falt i 73 e. Kr.

Masadas prakt

Arkeologer som har dratt på ekspedisjon til Masada, som betyr «borg», har i den senere tid gravd fram fra støvet og steinhaugene mange ting som vitner om den prakt som kjennetegnet denne borgen, og som kan gi oss opplysninger om dens historie. Av spesiell interesse for bibellesere er det at en har funnet bokruller som inneholder Salmenes bok, 1 Mosebok og 3 Mosebok, og de er tydeligvis blitt skrevet før Masada falt.

Når en reiser sørover fra Jerusalem og gjennom det øde landskapet langs vestsiden av Dødehavet, kan en se dette fjellet, som er flatt på toppen og rager mer enn 300 meter opp over bergkløftene rundt omkring. Den beskrivelse Josephus ga av det for over 1800 år siden, er fremdeles meget treffende:

«Det var en klippe som ikke var liten i omkrets, og som var meget høy. Den var omgitt av daler som var så dype at det ikke var mulig å se bunnen i dem, og dalsidene var så bratte at ikke noe dyr kunne gå på dem, unntatt to steder på klippen, . . . men heller ikke der uten vanskelighet. . . . En av disse veiene kalles Slangen, for den ligner dette dyret på grunn av at den er så smal og uavbrutt går i slyngninger; . . . på hver side av den er det en avgrunn som kan ta motet fra hvem som helst, for så fryktinngytende er den. . . . Det var ypperstepresten Jonatan som først bygde en festning på toppen av fjellet, og han kalte den Masada.» — Wars of the Jews, bok VII, kapittel VIII, avsnitt 3.

En mener at denne Jonatan var Judas Makkabeus’ yngre bror. Moderne forskere hevder imidlertid at det i virkeligheten var Alexander Janneus, som styrte fra 104 til 78 f. Kr., som var den første som bygde forsvarsverker på fjellet og således la grunnlaget for den tragedie som senere inntraff.

Herodes den store forsto at det var trygt å oppholde seg i denne nesten uinntagelige festningen, og da han ble tvunget til å flykte fra landet, lot han sin familie bli igjen der. Etter at Herodes hadde vendt tilbake fra Roma og fått makten i landet, satte han i gang byggearbeider for å forbedre Masadas forsvarsverker.

Det viktigste av de byggearbeider Herodes utførte i Masada, var et genialt vannforsyningsanlegg som besto av minst 12 store cisterner. Disse kjempestore hulene, som var hogd ut i fjellet, kunne inneholde anslagsvis 30 millioner liter vann, det vil si nok vann til 1000 mann i et helt år under en beleiring. Noen av cisternene ble fylt ved at en bygde en demning i et wadi eller elveleie i nærheten. Når det en sjelden gang regnet, ble vannet ledet gjennom en vannledning til de lavereliggende cisternene, og senere ble det båret opp til dem som lå høyere oppe.

På toppen av det flate, tilnærmelsesvis båtformede fjellet ble jorden dyrket, slik at en kunne skaffe mer mat når festningen var beleiret. Langs kanten av platået på toppen av fjellet var det to steinmurer, og mellom dem var det bygd beboelsesrom. Her var også andre bygninger, for eksempel barakker for troppene, en rekke lagerhus og til og med en synagoge, som sannsynligvis ble bygd av selotene.

Herodes bygde ikke bare militære anlegg i Masada. På den klippeskrenten som ligger i den nordlige enden av festningen, bygde han et stilfullt treetasjes palass. Det hadde ni rom og en terrasse eller åpen gårdsplass, badebassenger og en luksuriøst utstyrt paviljong. Palasset lå nesten alltid i skyggen og var dekorert med fargerike mosaikker, malerier og steinsøyler med fine utsmykninger. Det var lett å komme fra den ene etasjen til den andre ved hjelp av en trappegang som var skjult i klippen.

En annen berømt bygning blir kalt «vestpalasset». Den lå på toppen av fjellet og var nesten like forseggjort som hovedpalasset. Herodes lot sannsynligvis sine gjester bo der. Da det ble gravd fram, viste det seg at det hadde det største romerske bad som inntil nå er blitt funnet i Israel. I badet var det rom hvor luften ble varmet opp ved hjelp av varmerør i veggene, slik som i de moderne tyrkiske badene, og det var kalde rom og påkledningsrom. Det hadde også et vannklosett, som er det eldste en kjenner til.

Tragedien

Masada fikk imidlertid ikke beholde sin prakt lenge, for to år etter at Jerusalem hadde falt, dro den romerske stattholder Flavius Silva opp mot festningen med den tiende legion for å beleire den. Jødenes siste motstandsgruppe befant seg der. Takket være de 9000 jødiske slaver som bar mat og vann til den romerske leiren, kunne de 6000 legionærene forhindre ethvert fluktforsøk fra festningen i tiden fra desember i år 72 til sent på våren i år 73. På noen klipper ved fjellets vestside kastet de opp en nesten 100 meter lang voll. Oppå denne vollen bygde de en over 20 meter høy steinplattform og et nesten 30 meter høyt tårn som de skulle bruke når de gikk til angrep på murene.

Da romerne brøt igjennom steinmurene, sto de overfor en forskansning som var blitt bygd i all hast og besto av to rader trebjelker som det var fylt jord imellom. Ettersom denne forskansning bare ble sterkere da romerne dundret løs på den, satte de fyr på den. De romerske soldatene visste at de ville klare å innta festningen den neste dag, og derfor slo de seg til ro for natten. Jødene inne i festningen forsto at den situasjon de nå befant seg i, var håpløs. Deres kommandant, Eleasar, overbeviste sine menn om at det var bedre å dø enn å komme i slaveri. Hver gift mann gikk hjem til sin familie, sa gråtende farvel til sin hustru og sine barn og tok så livet av dem. Ti menn som var blitt uttatt ved loddtrekning, drepte deretter alle de andre mennene og ble så selv drept etter tur inntil det var bare én mann igjen. Etter å ha satt fyr på festningen gjennomboret han seg selv med sitt sverd, og de tragiske hendelsene i Masada nådde dermed sin klimaks.

Romerne vendte tilbake neste morgen og ventet å bli møtt med hard motstand, men de eneste levende mennesker de fant, var to kvinner og fem barn som hadde gjemt seg i en hule og på den måten overlevd slik at de kunne fortelle om hvordan 960 menn, kvinner og barn var blitt myrdet. Masadas tragiske historie understreker riktigheten av Jesu ord om «gjengjeldelsens dager», for gjengjeldelsen kom virkelig over de jøder som unnlot å gi akt på hans profetiske advarsel.

[Kart på side 478]

(Se den trykte publikasjonen)

Masada

Jerusalem

Dødehavet