Annen Mosebok — da Jehova Gud gjorde seg selv kjent

FOR et vell av opplysninger vi finner i 2 Mosebok! Denne boken inneholder en beretning om en av de eldste nasjoners tilblivelse, og den forteller om hvordan Israel ble utvalgt og utfridd av trelldommen i Egypt og ført inn i et paktsforhold til Jehova Gud. Den inneholder den beste lovsamling et folk noen gang har fått, og beretter om mange enestående mirakler. Og som det viktigste av alt åpenbarer den hvordan den sanne Gud, Jehova, Skaperen, gjorde seg selv kjent som aldri før. Den er dessuten full av profetiske forbilder og skygger av bedre ting som skulle komme.

Dette kan være vel og bra, vil kanskje noen si, men hvordan kan vi være sikker på at 2 Mosebok virkelig er historisk, og at det var Moses som skrev den? For det første finnes det en mengde skriftsteder i den øvrige del av Bibelen som omtaler begivenhetene i 2 Mosebok som historiske begivenheter, og som nevner Moses som den som skrev ned beretningen om alt dette.a Noe som ytterligere vitner om bokens autentisitet, er den oppriktighet som preger beretningen. Moses sparer hverken seg selv eller folket. Vi har også vitnesbyrdet fra den gamle jødiske tradisjon, som betrakter Pentatevken, som 2 Mosebok er en del av, som autentisk, og som et verk som er skrevet av Moses.

Kronologisk kan 2 Mosebok, som omspenner omkring 145 år av Israels historie, inndeles i tre deler: Israelittenes opphold i Egypt (1: 1 til 12: 36), vandringen fra Ra’amses i Egypt til Sinai berg i Arabia (12: 37 til 18: 27) og deres opphold i ørkenen ved Sinai berg (19: 1 til 40: 38). I hver av disse tre periodene gjorde Jehova seg selv kjent. Både i ord og i gjerninger gjorde han kjent sitt navn, sine hensikter og sine egenskaper. Alt dette ser det ut til at Moses skrev ned omkring år 1512 f. Kr.

ISRAELITTENE I EGYPT

De første to kapitlene forteller om det Jakobs etterkommere opplevde i Egypt. De øker så raskt i antall at faraonene gjør dem til slaver, men likevel fortsetter de å øke. En av faraonene gir befaling om at alle guttebarn skal drepes ved fødselen. En av disse guttebarna unngår imidlertid en slik skjebne. Hans mor legger ham i en kiste som hun setter ut mellom sivene i Nilen. Faraos datter finner barnet, adopterer det og gir det navnet Moses, som betyr «dradd opp av vannet». Moses blir oppdratt i Faraos hus. I en alder av 40 år stiller han seg på sitt undertrykte folks side ved å slå i hjel en egypter, og han blir nødt til å flykte til Midian. Der gifter han seg og arbeider som hyrde i 40 år.

En dag ser Moses en tornebusk stå i lys lue uten å bli brent opp, og ut fra busken hører han Jehovas engel kalle på ham. Han får vite at han står på hellig grunn, og han får i oppdrag å vende tilbake til Egypt og utfri sitt folk av undertrykkelsen. Moses spør om hvem han skal si har sendt ham, og Gud svarer ved sin engel: «Så skal du si til Israels barn: ’Jeg er [JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE, NW]’ har sendt meg til eder.» — 2 Mos. 3: 14.

Moses ber om å få makt til å gjøre tegn som kan vise at Jehova virkelig har åpenbart seg for ham. Jehova gir ham derfor makt til å utføre tre mirakler på stedet. Det første av disse går ut på å gjøre hans stav om til en slange og deretter til en stav igjen. Det andre går ut på å gjøre hånden spedalsk og deretter helbrede den igjen. Jehova gir Moses befaling om å utføre disse to miraklene foruten et tredje, som består i å gjøre vann til blod, mens de eldste blant hans folk ser på. Moses mangler imidlertid i høy grad selvtillit, og Jehova gir derfor Moses’ bror, Aron, i oppdrag å være hans talsmann.

Kapitlene 5 og 6 forteller om hvordan Moses og Aron trer fram for Farao og ber ham om å la israelittene få tillatelse til å dra ut i ørkenen for å ofre til Jehova. Men Farao svarer hånlig og utfordrende: «Hvem er [Jehova] som jeg skal lyde og la Israel fare?» I stedet pålegger Farao israelittene enda hardere byrder. Jehova forsikrer derfor Moses om at han ved hjelp av sin makt vil tvinge Farao til å la israelittene fare, og han sier videre: «Jeg åpenbarte meg for Abraham, for Isak og for Jakob som den allmektige Gud; men ved mitt navn [Jehova] var jeg ikke kjent av dem.» De hadde nok hørt navnet Jehova, men nå skulle Jehova gjøre seg et navn nå en måte som han aldri tidligere hadde gjort. Han sa: «I skal kjenne at jeg er [Jehova].»b — 2 Mos. 5: 2; 6: 3, 7.

Bibelen forteller videre om hvordan Moses utførte flere mirakler for Farao, og om hvordan Faraos magikere greide å etterligne noen av dem. For at Farao skulle få kjenne Jehova, gir Jehova Moses makt til å utføre enda flere mirakler, i form av plager som kommer over Egypt. En av plagene besto i at vannet ble forvandlet til blod. Andre plager besto i frosker, mygg, fluer og sykdom som angrep egypternes buskap, foruten byller og blemmer som hjemsøkte både mennesker og dyr. Etter den sjette plagen blir det sagt til Farao: «Derfor lot jeg [Jehova] deg bli i live at jeg kunne vise deg min makt, og mitt navn kunne bli kunngjort over hele jorden.» (2 Mos. 9: 16) I samsvar med denne uttalelsen gjør Jehova seg ytterligere kjent ved å sende et haglvær ledsaget av ild, ved en ødeleggende gresshoppeplage og ved et tykt mørke som varer i tre dager. Noe som understreker at det var Jehova som sendte disse plagene, var at Israel ikke ble berørt fra og med den fjerde plagen. Alt dette og enda mer blir beskrevet i kapitlene 7 til 10.

Før den tiende plagen gir Jehova befaling om hvordan det skal feires «påske». Den 10. nisan skulle hver husstand ta et lam eller et kje, slakte det den 14. nisan og stryke noe av dets blod på dørstolpene og det øverste dørtre på det huset de bodde i. De skulle så steke dyret og spise det etter solnedgang sammen med bitre urter og usyret brød, og hele familien skulle holde seg inne i huset. Omkring midnatt gikk Jehovas engel gjennom landet og drepte alt førstefødt i Egypt, like fra Faraos førstefødte og til et lastedyrs førstefødte. — 2 Mos. 11: 1 til 12: 36.

FRA RA’AMSES TIL SINAI BERG

Da Jehova gjorde seg kjent på denne måten, lot Farao israelittene dra. Først samler de seg i Ra’amses. Men Farao angrer snart at han har latt israelittene fare, og med sin hær setter han etter dem for å føre dem tilbake. For å redde israelittene, som ser ut til å være sperret inne, gjør Jehova seg selv kjent ved å åpne en bred passasje for dem i Rødehavet. Farao og hans hær følger etter israelittene inn i den åpne passasjen. Men etter at israelittene har kommet seg trygt over på den andre siden, lar Jehova vannet lukke seg over Farao og hans hær og drukner dem alle sammen. For en stor glede for israelittene, men for en forferdelig måte å lære å kjenne Jehova på for egypterne! — 2 Mos. 12: 37 til 15: 21.

Derfra og til Sinai berg i Arabia lærer israelittene gjentatte ganger Jehova bedre å kjenne. Han gjør beskt vann drikkelig, skaffer kjøtt i form av en flokk vaktler og sender en slags korn ned fra himmelen som smaker godt, og som de kaller «manna». — 2 Mos. 15: 22 til 18: 27.

VED FOTEN AV SINAI BERG

I den tredje måned etter at israelittene har forlatt Egypt, slår de leir ved foten av Sinai berg. De resterende kapitler i 2 Mosebok tar for seg begivenheter som fant sted i løpet av de neste ni måneder. Der lærer de både ved det talte ord og ved overnaturlige hendelser enda mer om sin Gud, Jehova, særlig om hans majestet, storhet, visdom, rettferdighet, kjærlighet og makt.

Der inngår de en pakt med Jehova, og han gir dem sine lover. De viktigste av disse er «De ti bud» eller dekalogen. Disse ti budene har vært grunnleggende for mange siviliserte nasjoners lover i nyere tid. Israelittene måtte ikke ha andre guder enn Jehova, de måtte ikke tilbe noe bilde eller noen avbildning, de måtte ikke misbruke Jehovas navn, de skulle helligholde sabbaten, den sjuende dag i uken, og de skulle ære sine foreldre. De fikk befaling om ikke å slå i hjel, ikke begå ekteskapsbrudd, ikke stjele, ikke avlegge falskt vitnesbyrd og ikke begjære noe som tilhørte deres neste. — 2 Mos. 19: 1 til 24: 18.

I 40 dager oppholder Moses seg oppe på fjellet og tar imot veiledning angående tilbedelsen av Jehova og byggingen av et transportabelt tempel eller tabernakel. (2 Mos. 25: 1 til 31: 18) Israelittene blir trett av å vente på ham og lager en gullkalv som de tilber. Da Moses kommer ned fra fjellet og ser dette, blir han så opptent av vrede at han slår i stykker de to tavlene med De ti bud. Etter at avgudsdyrkerne er blitt straffet, stiger Moses igjen opp på fjellet og får to nye tavler.

Denne gangen får Moses et syn av Jehovas herlighet, og han hører en røst som sier: «[Jehova, Jehova] er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og sannhet; . . . han forlater misgjerning og overtredelse og synd; men han lar ikke den skyldige ustraffet.» Med denne kunngjøringen hjalp Jehova igjen Moses og hans folk til å lære Gud bedre å kjenne. — 2 Mos. 34: 6, 7.

Da Moses vender tilbake til israelittene igjen, begynner arbeidet med byggingen av tabernaklet eller teltet for tilbedelse. Et år etter utgangen av Egypt har israelittene fullført dette teltet og laget det utstyret som var blitt foreskrevet til det. Etter at tabernaklet er blitt reist og fullt utstyrt, herliggjør Jehova Gud igjen sitt navn ved å fylle og dekke tabernaklet med sin herlighet.

Ja, 2 Mosebok forteller om den gang israelittene og deres fiender fikk lære Jehova bedre å kjenne enn de noen gang tidligere hadde kjent ham, slik han hadde lovt. Vi kan også lære den sanne Gud, Jehova, bedre å kjenne ved å granske disse tingene, legge oss dem på hjerte og handle i samsvar med dem. Det vil være til evig gagn for oss.

[Fotnoter]