Seier over verden ved tro
«Det som har seiret over verden, er vår tro.» — 1. Joh. 5: 4.
1, 2. a) Hvordan har det gått med mange som er blitt regnet for å være store seierherrer? b) Hvordan har en seierherre skilt seg ut fra disse andre? c) På hvilken måte står han og hans etterfølgere i særklasse som seiervinnere?
HISTORIEN beretter om mange som er blitt regnet for å være store seierherrer, verdenserobrere, men som alle led nederlag til slutt. Egypts mektige Farao, Babylons hovmodige Nebukadnesar, Alexander den store, de romerske keisere, Napoleon, Hitler — deres glanstid var sannelig kortvarig! Men det finnes en seierherre som det vil stå glans av i all evighet. Han hadde ingen væpnede hærstyrker og heller ingen krigsflåte under sin kommando. Likevel har hans seier vært fullstendig og til evig gagn for dem som anerkjenner ham som konge.
2 Mange tok anstøt av denne mektige seierherre, for de betraktet ham bare som en beskjeden tømmermanns sønn. Hans egne landsmenn foraktet ham. Da han ble drept av den romerske keisermakt, ble hans få tilhengere atspredt. Men likevel står dette mennesket — Jesus Kristus — i særklasse som seierherre over hele verden. Kvelden før han ble henrettet, sa han til sine disipler: «Vær frimodige, jeg har seiret over verden!» (Joh. 16: 33; Mark. 6: 3; Jes. 53: 3) Dessuten sa han at også de skulle seire over verden. Men hvordan skulle dette skje? En av hans elskede etterfølgere uttrykte det senere slik: «Det som har seiret over verden, er vår tro.» — 1. Joh. 5: 4.
TROENS SEIER
3. Hva slags tro er denne seierrike tro?
3 Hva slags seier er denne troens seier? Det å ha tro vil si å være så fast overbevist om usette eller framtidige ting at disse ting blir en virkelighet for den troende. Sann kristen tro er noe helt annet enn lettroenhet som er basert på et sviktende grunnlag av følelser eller overtro. Sann kristen tro er nemlig bygd på Jesu Kristi trygge grunnvoll. Den er like uforgjengelig som ’gull, sølv og edelstener’. (1. Kor. 3: 11—14) De som har en slik tro, er overbevist om at den eneste levende Gud, Jehova, er til, og at han kommer til å stadfeste sin stilling som universets suverene Herre. Deres tro er forankret i de løfter som er gitt av den Gud «som ikke kan lyve». De ser oppmerksomt på Jesus som troens fullender og Guds hovedformidler i forbindelse med virkeliggjørelsen av alle de storslagne hensikter han har med sitt rike. — Tit. 1: 2; Hebr. 11: 1, 6; 12: 2, NW.
4. Når og hvordan kan vi seire ved tro?
4 Så lenge vi holder urokkelig fast ved denne troen, kan vi si at vi har seiret over verden. Vi behøver ikke å vente til Harmageddon med å vinne denne seier. Vi begynner vårt seierstog mot verden når vi vender ryggen til dens veier og på grunnlag av tro på Herren Jesus Kristus innvier vårt liv til Jehova og lar oss døpe i vann. Vi vinner da en seier ved tro. Men denne seier må vi holde fast ved ’gjennom tykt og tynt’ i verdsettelse av den kjærlighet Jehova og hans Sønn har vist oss.
5. a) Hvordan kan vi vinne «full seier»? b) Hvilken overbevisning er et vesentlig trekk ved var tro?
5 På vegne av alle slike seiervinnere erklærer apostelen Paulus: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? . . . i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss.» Deretter gir han uttrykk for vår faste overbevisning om at Jehova nærer en ubrytelig kjærlighet til oss, en overbevisning som er en vesentlig del av vår tro: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» — Rom. 8: 35, 37—39.
DEN SEIERHERRE SOM ER VÅRT EKSEMPEL
6. Hva var Jesu seier basert på?
6 Da Jesus var her på jorden, viste han selv hvordan vi kan vinne denne troens seier fullt ut. Han kjente Guds Ord. Han fant stor glede i dette Ord og lærte seg å bruke det med stor dyktighet som et «Åndens sverd». (Ef. 6: 17) Da han ble fristet av Satan i ørkenen, avviste han motstanderen tre ganger med ordene: «Det er skrevet.» Hans seier var basert på lydighet mot Guds Ord. Det samme må vår seier være. — Matt. 4: 3—11.
7. På hvilken måte begynte Jesus sitt seierstog?
7 Da døperen Johannes’ gjerning nærmet seg sin avslutning, begynte Jesus sitt store seierstog. «Fra den tid begynte Jesus å forkynne: ’Vend om, for himmelriket er nær!’» (Matt. 4: 17) Dette var et fengende budskap! Guds rike var virkelig nær i og med at den salvede Jesus selv var til stede. Gjennom hele Galilea, i den romerske provinsen Perea og i selve Jerusalem forkynte Jesus det gode budskap som seierherre over verden og som Messias. Tusener hørte på ham. Mange ble hans etterfølgere. Men den herskende klasse, og spesielt de religiøse ledere, ble hans bitre motstandere.
8. Hvordan vet vi at Jesus aldri viste noen unnfallenhet i sin seierrike gjerning?
8 Jesus vaklet ikke i sin ulastelighet, for han visste at han måtte være seierherre helt til enden. Da han til slutt sto overfor døden på en torturpel og den romerske stattholder forhørte ham angående hans stilling som konge, kunne han svare: «Du sier det . . . jeg er konge. For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» (Joh. 18: 37) Han fortsatte trofast å vitne om sannheten om Riket. Han viste aldri noen unnfallenhet når det gjaldt å kunngjøre sin Fars navn, nei, like til det siste helliget han dette dyrebare navn trass i alle de forhånelser Satan kunne slynge mot det. Jesus kunne derfor som seierherre over verden si disse ord i sin dødsstund: «Det [det oppdrag Gud hadde gitt ham på jorden] er fullbrakt!» — Joh. 19: 30; 17: 6, 20.
EN TRO SOM FLYTTER FJELL
9. Hva slags tro kunne Jesu disipler ha, og hvordan erfarte de dette?
9 Jesus sa følgende til sine disipler: «Sannelig, jeg sier dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra og dit! Og det skal flytte seg, og ingenting skal være umulig for dere.» (Matt. 17: 20) Ville hans disipler få erfare dette? Ja, og spesielt fra og med pinsedagen i år 33 e. Kr. På denne dagen, den 50. dag etter Jesu oppstandelse til åndelig liv, skjedde det nemlig et mirakel blant 120 av hans disipler som var samlet i et hus i Jerusalem. Jehovas ånd ble utgytt over dem og gjorde det mulig for dem å tale på mange språk om «Guds storverk». — Apg. 2: 1—11.
10, 11. a) Hvordan begynte Jesu disipler å bli delaktige i hans seier? b) Hvorfor var deres tro altbeseirende?
10 Ånden satte også Peter i stand til å gi en redegjørelse ut fra Guds Ord om hva alt dette betydde. Jesus hadde fått den lønn for sin seier at han var blitt opphøyd til Guds høyre hånd i himmelen. Nå skulle de få den forrett å bli delaktige i hans seier. Dette begynte å skje ved at de avla et grundig vitnesbyrd for de mange tilstedeværende av forskjellige tungemål og formante dem til å angre og omvende seg og la seg døpe og ta imot de storslagne løfter om Riket som ble holdt fram for dem i Guds Ord. «Den dagen ble tre tusen lagt til menigheten,» og de ble gjort stadig sterkere i troen gjennom den daglige undervisning som ble gitt både på det store tempelområdet og i private hjem. — Apg. 2: 14—47.
11 Satte de religiøse ledere pris på dette utslag av tro? Nei, tvert imot! De arresterte Peter og Johannes og forlangte at de skulle holde opp med å forkynne og undervise i Jesu navn. Til dette ga disse apostlene et svar som vitnet om sterk tro: «Dere får selv avgjøre om det etter Guds vilje er rett å lyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» De kunne ikke la noe få stå i veien for deres altbeseirende tro. Da de ble sloppet fri, fortsatte de å vitne med stor kraft! — Apg. 4: 18—21, 33.
12. a) Når bidro en engel til disiplenes seier? b) Hvilken betingelse måtte de oppfylle for å få ha den hellige ånd?
12 Øverstepresten og hans håndlangere lot nå i sin nidkjærhet alle apostlene kaste i fengsel. Dette fikk Gud til å gripe inn. Jehovas engel slapp dem ut igjen om natten og bød dem å fortsette å forkynne «hele budskapet om livet» for folket. Da dagen grydde, var de tilbake på tempelplassen og underviste! Enda en gang ble de arrestert og ført fram for Det høye råd, og øverstepresten sa: «Vi påla dere strengt ikke å lære i dette [Jesu] navn. Og nå har dere spredt læren deres over hele Jerusalem.» Og apostlenes modige svar lød slik: «En skal lyde Gud mer enn mennesker. . . . Vi er vitner om alt dette, vi og Den Hellige Ånd som Gud gav dem som lyder ham.» (Apg. 5: 17—32) Ja, om de skulle ha den hellige ånd, var avhengig av at de fortsatte å vitne nidkjært om Jehovas overherredømme!
13. Hvilken troens seier vant de første kristne?
13 De religiøse lederne ville gjerne bli kvitt apostlene, men han som hadde gitt dem den hellige ånd, ledet det hele annerledes. Den ansette lovlærer Gamaliel grep ordet og sa: «La disse mennene være, la dem gå. For er dette en sak og et tiltak som bare er menneskeverk, blir det ingenting av det. Men er det av Gud, da kan dere ikke stoppe dem. Pass dere, ellers kan det vise seg at dere kjemper mot Gud.» De nøyde seg da med å piske apostlene og befale dem å slutte med å forkynne. Deretter lot de dem gå. Var ikke dette en troens seier? Jo, og beretningen sier videre: «Både i templet og i hjemmene fortsatte de dag etter dag å lære og forkynne evangeliet om Jesus som Messias.» — Apg. 5: 33—42.
TROENS SEIER FORTSETTER
14. Hvordan ble Jesu profeti i Apostlenes gjerninger 1: 8 oppfylt trass i forfølgelse?
14 Dette grundige vitnearbeid lot seg ikke stanse. Det måtte utføres i den utstrekning Jesus selv hadde forutsagt — «i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender». (Apg. 1: 8) Den forfølgelse som oppsto, resulterte bare i at vitnesbyrdet ble enda videre utbredt, for «de som var spredt omkring, drog rundt og forkynte evangeliet». (Apg. 8: 1, 4) Forfølgeren Saulus ble snart apostelen Paulus, og de første hedninger fikk den hellige ånds gave. Det gode budskap spredte seg som ild i tørt gress til flere og flere distrikter. Da Paulus og hans medarbeidere kom til Europa, ropte motstanderne der: «Disse folkene som oppvigler hele verden, er nå også kommet hit.» (Apg. 17: 6) I løpet av en 30 års tid med vitnearbeid ble således det gode budskap om Riket «forkynt for alle skapninger under himmelen». — Kol. 1: 23.
15. Hvilken hjelp og oppmuntring fikk de som vaklet i troen?
15 Det later imidlertid til at enkelte av de kristne begynte å gå trett da enden på den jødiske tingenes ordning nærmet seg. Deres åndelige aktpågivenhet ble svekket, og de begynte å vakle i sin seierrike tro. Men de fikk hjelp. Trofaste eldste i den kristne menighet ga dem den oppmuntring de trengte. Én av disse eldste, apostelen Paulus, formante dem stadig til å holde ut i troen. Han oppmuntret dem til å gjøre sitt kristne håp til ’et trygt og fast anker for sin sjel’. (Hebr. 6: 19) Han erklærte: «Nå er vi ikke det slaget som viker tilbake til ødeleggelse, men det slaget som har tro så sjelen blir bevart i live.» (Hebr. 10: 39, NW) De måtte for enhver pris fullføre sin kristne seier! De som holdt fast ved sin tro, overlevde oppløsningen av den jødiske «tingenes ordning» i år 70 e. Kr.
YTTERLIGERE TROSPRØVER
16. a) Hvor lenge holdt apostelen Johannes ut i arbeidet for sin seierrike tro? b) Hva advarte han mot?
16 Men de lojale kristne hadde flere trosprøver i vente. Johannes, som tjente som en Jesu Kristi apostel i over 68 år, forteller om dette. I to av sine brev advarer han mot «Antikrist» som skulle komme i den «siste tid», og forklarer at dette er «han som fornekter Faderen og Sønnen». Johannes forbinder videre denne «Antikrist» med de «mange falske profeter» som er gått «ut i verden». (1. Joh. 2: 18, 22; 4: 1—3) Denne Antikrist dro ganske sikkert i tvil den oppfatning at det var maktpåliggende å forkynne det «gode budskap», og forsøkte sikkert å lede de kristne inn på verdens materialistiske og fornøyelsessyke veier.
17. Hvordan og hvorfor må de kristne fortsette å seire ved tro?
17 De kristne som la vekt på å være ulastelige, hadde «seiret over den onde», men på dette sene tidspunkt var deres tro utsatt for en annen truende fare. Apostelen skrev rett ut: «Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Faderen i seg. For alt her i verden — sanselig begjær og øynenes lyst og hovmodig skryt på grunn av rikdom — det er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» (1. Joh. 2: 13, 15—17) Det har aldri vært Guds vilje at de kristne skulle slå inn på de umoralske og materialistiske veier som Satans verden følger. Nei, de må fortsette å seire ved tro.
18. Hvordan kan vi klare å seire ved tro?
18 I det samme brevet beskriver Johannes det bånd som binder alle kristne over hele verden sammen til en ubrytelig enhet: «Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han selv blir i Gud. Vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham.» (1. Joh. 4: 15, 16) For et enestående privilegium det er å være forent med hele universets Overherre gjennom hans Sønn, Jesus Kristus, han hvis blod «renser oss fra all synd»! (1. Joh. 1: 7) Vår seier ved tro avhenger nettopp av at vi fortsetter å elske Gud og Kristus og er deres medarbeidere i det verdensomfattende innhøstningsarbeid som nå snart er fullført. — 1. Kor. 3: 9.
19. Hva kjennetegner dem som seirer over verden ved tro?
19 Johannes sier videre: «Å elske Gud er å holde hans bud.» (1. Joh. 5: 3) I denne forbindelse sa Jesus til sine etterfølgere: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.» (Joh. 13: 34) Dette ble virkelig et tydelig kjennetegn på de kristne på Johannes’ tid, og hvilket enestående kjennetegn er det ikke også i vår tid! For ikke siden det første århundre har det vært et folk på jorden som Jehovas kristne vitner — et folk som er forent med et kjærlighetens bånd som overvinner alle barrierer som skyldes ulike språk, raser og nasjonaliteter.
20. Hvordan kan du seire over verden ved tro nå ved denne verdens ende?
20 Ved slutten av denne tingenes ordning gjelder også den befaling som inngår i Jesu profeti om at «evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme». (Matt. 24: 14) Dette store vitnearbeid som nå er i ferd med å nå sin klimaks i verdensomfattende utstrekning, har tjent til å identifisere dem som har seiret over verden. Apostelen skriver følgende om alle disse tjenere for Gud som søker å bevare sin ulastelighet: «Det som har seiret over verden, er vår tro. Hvem andre seirer over verden enn den som tror at Jesus er Guds Sønn?» Denne tro på Jesus som Guds Sønn kan vi fremdeles legge for dagen ved aktivt å følge den befaling Jesus ga sine etterfølgere etter sin oppstandelse: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag.» (1. Joh. 5: 4, 5; Matt. 28: 19, NW) Viser du på denne måten at du seirer over verden?