Nyheter som gir grunn til ettertanke

Michelangelo og korset

● Italienske kunsteksperter skal være «90 prosent sikre» på at en skulptur som nylig er funnet i et kloster i Libanon, er et verk av den berømte italienske kunstneren Michelangelo. Den lille treskulpturen sies å være verd 12,5 millioner kroner hvis den virkelig er laget av Michelangelo. Ifølge en Associated Pressmelding «er figuren uvanlig fordi den forestiller Kristus med armene og hendene strukket opp over hodet i stedet for ut til siden, slik som han vanligvis blir fremstilt på korset».

Enten treskulpturen er et verk av kunstneren Michelangelo, som levde i det 16. århundre, eller ikke, viser den at en ikke alltid har vært så sikker på at Jesus ble hengt på et kors, slik som kristenhetens ledere vil ha folk til å tro. Den romersk-katolske lærde Justus Lipsius fremstilte for eksempel pelfestingen på en opprettstående stolpe i sin bok De Cruce Liber Primus. Dette er i samsvar med betydningen av det greske ordet som blir brukt i Bibelen for å beskrive hva Kristus ble pelfestet på — «stauros» — som «i første rekke betegner en opprettstående pel eller stake». — An Expository Dictionary of New Testament Words av W. E. Vine.

Lykke er: «Gammeldags tukt»

● Er de moderne metodene for barneoppdragelse like gode som de gammeldagse? Det respekterte britiske tidsskriftet New Scientist fortalte for en tid siden om en undersøkelse som var blitt gjort for å bringe dette på det rene. To grupper av førskolebarn ble nøye iakttatt mens de lekte. Barna i den «nye» gruppen fikk leker som gjorde det mulig for dem å gjøre bruk av kreative evner, foruten en utendørs lekeplass, men lite tilsyn. Barna i den «gammeldagse» gruppen måtte leke innendørs og klare seg med mindre utstyr, men det ble hele tiden holdt øye med hvordan de oppførte seg. De som brøt de strenge reglene for en antagelig oppførsel, måtte stå i «skammekroken».

Hva viste så undersøkelsen? At barna i den gruppen hvor de «nye» metodene ble brukt, var langt mer aggressive, noe som gav seg utslag i alt fra trusler til bruk av vold. Blant guttene i den «nye» gruppen var det 89 tilfelle av aggressive handlinger (hvorav 56 innbefattet slåssing), sammenlignet med bare fem i den «gammeldagse» gruppen, og her dreide det seg bare om skjellsord. Blant pikene i den «nye» gruppen forekom det aggressive handlinger 42 ganger, mens det ikke forekom noen ganger blant pikene i den «gammeldagse» gruppen.

Hvilken betydning skal en så legge i dette? New Scientist sa: «Barna i den gammeldagse gruppen var ganske enkelt lykkeligere enn barna i den nye gruppen. . . . Våre iakttagelser er helt i samsvar med det gammeldagse synspunkt at barn er lykkeligere og føler seg mer trygge hvis de får en bestemt norm for oppførsel, og hvis de kjenner reglene og hvilken straff de kan vente hvis de bryter dem, enn om de får en fri oppdragelse uten noen tydelig veiledning med hensyn til hva som ventes av dem.»

Det er derfor tydelig at nye metoder som er i strid med det den guddommelige visdom har åpenbart angående barneoppdragelse, ikke vil bringe gode resultater. Ordspråkene 13: 24 sier at den som elsker sitt barn, ’tukter det tidlig’.

Kirkesamfunnene fremkaller mentale forstyrrelser

● Den 1. januar 1980 ble «patologisk spill om penger» føyd til listen over mentale forstyrrelser i den lærebok i diagnostikk som blir brukt av medlemmene av amerikanske psykiatrikeres forening. Ifølge en undersøkelse godkjente likevel 127 prester i de ti fylkene i det romersk-katolske erkebispedømmet Milwaukee i Wisconsin spill om penger i form av bingo som kirken står bak. De betraktet ikke bingo «som et moralsk spørsmål». En artikkel i det katolske tidsskriftet U.S. Catholic som var skrevet av Nathan Kollar, hadde imidlertid overskriften «Kirkelig pengespill er umoralsk». «Den som spiller, ønsker at de andre skal tape, for det er den eneste måten han selv kan vinne på,» skriver Kollar. «Kan en slik holdning frembringe noe annet enn kristne som er egosentriske — som ikke ønsker at andre skal ha hellet med seg — mens de gleder seg når de selv er heldige? Er det kristent?» Kan ikke kirkens form for spill om penger også i noen tilfelle føre til «patologisk spill om penger»?