Ulykker og katastrofer — Amos gir oss innsikt
MENS hjelpemannskapene i Balvano i Italia fjernet de omkomne fra ruinene av kirken som styrtet sammen under jordskjelvet, sa presten Salvatore Pagliocchi «Hvordan kan jeg forklare disse menneskene at Gud bestemte seg for å ta deres kjære til seg under en messe?» — Liverpool-avisen Daily Post, 25. november 1980.
Har du lagt merke til at folk ofte mener at Gud er ansvarlig for de ulykker og katastrofer som inntreffer i dag? Bibelen viser imidlertid at kjærlighetens Gud ikke har skylden for alle de oversvømmelser, skogbranner, jordskjelv og andre katastrofer som inntreffer i vår tid. (1. Joh. 4: 8) Dette er ofte forårsaket av naturkreftene. Menneskene må imidlertid påta seg en del av skylden, for de bygger byer på sletter som er utsatt for oversvømmelser, eller i fjellskråninger i jordskjelvsområder.
Bibelen har imidlertid forutsagt at det i vår tid skulle inntreffe ulykker og katastrofer, deriblant jordskjelv med tap av mange menneskeliv. Selv om ikke Gud personlig forårsaker dette, forutsa han at det skulle komme. Amos’ bok i Bibelen gir oss innsikt i Guds evne til å forutsi kommende ulykker og katastrofer og gir oss betimelige advarsler som vi bør tenke over.
Amos var hebreer og bodde i den lille byen Tekoa, som lå omkring 15 kilometer sør for Jerusalem. Det virket kanskje høyst usannsynlig at han skulle være profet og kunngjøre et domsbudskap. Hvorfor?
Noen menn kunne peke på at deres far hadde vært profet, eller at de selv hadde vært sammen med noen som var kjent som «profetdisiplene». (2. Kong. 2: 3; 4: 1) Men slik var det ikke med Amos. Da han ble utfordret av en innflytelsesrik prest i det nordlige riket, svarte han:
«Jeg er ikke profet og hører ikke til noe profetlag. Jeg er gjeter og dyrker morbærfiken. Men [Jehova] tok meg bort fra saueflokken, og [Jehova] sa til meg: ’Gå og vær profet for Israel, mitt folk!’» — Am. 7: 14, 15.
Amos var derfor ikke en velhavende eier av buskap og jorder. Han var bare en arbeider som gjette sauer på beitemarkene i Juda og utførte sesongarbeid med å prikke huller i en ringere fikentype for å gjøre dem søtere. Men selv om Amos ikke hadde noen oppsiktsvekkende bakgrunn, var det budskap han forkynte under Guds ånds ledelse, i høy grad oppsiktsvekkende.
Han profeterte en eller annen gang mellom år 829 og år 803 f. Kr., på det tidspunkt da Jeroboam II hersket i det nordlige Israels rike, og Ussia var konge i det sørlige Juda rike. Amos sier at han fikk synet «to år før jordskjelvet». (Am. 1: 1) Historieskriveren Josefus forteller at det inntraff et jordskjelv da Ussia hovmodig gikk inn i det Hellige i Jehovas tempel og ofret røkelse. Men det ser ut til at det var tidligere i Ussias regjeringstid at det jordskjelv som Amos nevner, inntraff, et jordskjelv som var så kraftig at Sakarja også nevner det. — 2. Krøn. 26: 16 til 27: 1; Sak. 14: 5.
Amos ble profet på et tidspunkt da alt så ut til å være rolig og gå bra. Med Guds støtte hadde Ussia i sør vunnet militære seirer. I det nordlige riket var det også sikkert og trygt. Jeroboam hadde gjenopprettet Israels tidligere grenser, og den assyriske krigsmaskin som hadde angrepet Syria, synes ennå ikke å true Israel. — 2. Kong. 14: 23—28.
KORRUPSJON OG KOMMENDE ULYKKE
Alt var imidlertid ikke så lovende som det så ut til. Spesielt assyrerne skulle komme til å føre ulykke over Israel. Jehova Gud utvalgte Amos og sendte ham fra Judea til det nordlige Israels rike, hvor han skulle forkynne et domsbudskap.
Når en leser den korte beretningen i Amos’ bok, får en et innblikk i de forholdene som rådde i Israel, og som var årsak til at Jehova sendte Amos dit. En kan oppsummere situasjonen med ordene: Velstand og utsvevelser.
Den bekymringsløse tilværelse og tilsynelatende velstand i Israel var grunnen til at dommen ville ramme dem. De rike levde i stor luksus. De hadde sommerhus og vinterhus, og noen av dem var bygd av kostbar tilhogd stein. Arkeologiske funn har bekreftet Amos’ beretning om at de rike hadde utsmykninger av elfenben på sine løybenker. De drakk den fineste vin, ikke av begre, men av skåler, og skjemte seg selv bort med den beste olje og mat. — Am. 3: 12, 15; 5: 11; 6: 4, 6.
Hvordan fikk disse rike israelittene tak i sin rikdom, og hvordan greide de å bevare den? Det skjedde gjennom urettferdighet, undertrykkelse og onde gjerninger. De snøt selvisk de fattige, gav dårlig mål når de solgte korn (som var av dårlig kvalitet, eller som var avfallskorn), og brukte falske vekter. De nølte ikke med å selge de fattige som treller på grunn av at de hadde pådratt seg en mindre gjeld. De gav ikke tilbake til de fattige deres nødvendige klesplagg som var gitt som pant. — Am. 2: 6, 8; 8: 4—6.
Denne korrupsjonen var bare en del av den ringeakt de viste for Guds vei. Det var mye mer. Som en hån mot Jehova hadde både far og sønn kjønnslig omgang med den samme kvinnen. Det at nasireerne avholdt seg fra vin, må ha virket som en irettesettelse av den kjødelige, luksuriøse handlemåte de rike fulgte. De forsøkte derfor å få nasireerne til å bryte sin ulastelighet. Den rene Gud hatet derfor den tiende og de offer som de rike hyklersk frembar, og de rituelle høytider de feiret. — Am. 2: 7, 11, 12; 4: 4, 5; 5: 21.
Gud svarte på Israels moralske og religiøse forfall ved å sende Amos med et budskap om en forestående ulykke. Men Amos hadde også trøstende ord og et håp å kunngjøre.
AMOS’ BUDSKAP OM ULYKKE
Boken begynner med dommen over nabofolkene. Damaskus (Syria), Gasa (Filisterland), Tyrus, Edom, Ammon og Moab hadde mishandlet Guds folk, undertiden på måter som krenket en normal menneskelig samvittighet. Forutsigelsen av dommen innbefatter Juda. Hva er hensikten? Når alle disse omkringliggende nasjonene står foran sin dom, hvordan kan da Israel, som har større skyld på grunn av sin ringeakt for Guds omsorg i fortiden, ha noe håp om å unnfly? — Am. 1: 1 til 2: 16.
Enhver virkning har en årsak, og årsaken til Amos’ profetiske uttalelser er Jehova. Amos ville være redd for ikke å profetere. (Am. 3: 1—8) Selv om Amos ikke nevner Assyria, forsikrer han israelittene om at det vil komme en fiende mot det nytelsessyke folket. (Am. 3: 9—15) Israel har ikke reagert på Guds tidligere irettesettelser. Amos sier derfor advarende: «Gjør deg klar, Israel, til å møte din Gud!» Ja, de måtte ta konsekvensene av sin urette handlemåte og forandre seg. Hvis ikke de ville gjøre det, skulle Skaperen sørge for at ulykken rammet dem. — Am. 4: 1—13.
Men israelittene vil ikke lytte til de inntrengende oppfordringene om å ’søke [Jehova], så de kan få leve’. De vil ikke ’hate det onde og elske det gode’. Den fryktede «[Jehovas] dag» vil derfor helt sikkert komme. Gjennom Amos forutsier Gud at de vil bli ført i landflyktighet. Dette gikk i oppfyllelse. Assyrerne gikk senere til krig mot dem og tok med seg fanger. (2. Kong. 17: 1—6) Israelittene ignorerte Amos’ refselse og ble derfor rammet av den ødeleggelse han hadde forutsagt. — Am. 5: 1 til 6: 14.
I malende uttrykk kunngjør Amos at Israels undergang nærmer seg. Ødeleggelsen vil bli som en sverm med gresshopper som fortærer alt, eller som en ild som til og med får vannet til å forsvinne. Når det gjelder begge disse to tingene, kommer Amos med innvendinger. Men det neste synet er endelig. Akkurat som en byggmester kan undersøke hvor rett en vegg er, med et blylodd, avgjør Gud at Israel ikke lenger er rettlinjet og derfor fortjener å bli ødelagt. Amasja, en prest som driver kalvedyrkelse, anklager Amos for forræderi og gir ham ordre om å dra tilbake til Juda. Men Amos er standhaftig og forutsier til og med dommen over Amasja og hans familie. — Am. 7: 1—17.
Frukt blir høstet ved slutten av en årstid. På samme måte er enden kommet for Israel. Jehova, som sverger ved seg selv, vil kreve dem til regnskap. Når fullbyrdelsen av denne dommen kommer, vil israelittene vente noen ord fra Gud i himmelen, men det vil være for sent. Ingen vil kunne unnfly ved å skjule seg, ikke engang om de gjemmer seg på Karmels topp. — Am. 8:1 til 9: 7.
Gud vil få landet til å skjelve som om Israel ikke var en nasjon som var innviet til ham. Men alt håp er ikke ute! Selv om de syndere som sier: «Ulykken når oss ikke», går sin undergang i møte, vil noen av Jakobs ætt bli bevart. Og det ble de. Mennesker fra Israel og fra Juda vendte tilbake fra fangenskapet i år 537 f. Kr. — Am. 9: 8—10, 13—15.
Til større trøst forutsier Amos gjenreisningen av «Davids falne hytte». I år 49 e. Kr. siterte disippelen Jakob denne delen av Amos’ profeti. På det tidspunkt fantes det en salvet, framtidig konge i Davids slektslinje, Jesus Kristus. Innsamlingen av kristne disipler, både jøder og hedninger, som skulle herske sammen med Jesus, var den enestående oppfyllelsen av ordene i Amos 9: 11, 12. — Apg. 15: 13—18.
ULYKKER I VÅR TID
Akkurat som Amos var i stand til å forutsi hvordan det skulle gå med Israel, var Jesus Kristus i stand til å forutsi den internasjonale utvikling i vår tid. Selv om verken den kjærlige Gud, Jehova, eller hans Sønn forårsaker slike ulykker, er de kriger og jordskjelv og den matmangel som har inntruffet siden den første verdenskrig, en oppfyllelse av Jesu profeti om «avslutningen på tingenes ordning». (Matt. 24: 3—12, NW) Etter den katastrofen som inntraff i nærheten av Napoli i Italia i november 1980, sa sjefen for det amerikanske geologiske undersøkelseskontor for geokjemi og geofysikk, Robert I. Tilling: «Det er noe som tyder på at både vulkanutbrudd og jordskjelv øker over hele verden.»
Vi har god grunn til å gi akt på Jesu advarsel om å holde oss våkne og ikke leve et liv i luksus, slik israelittene gjorde på Amos’ tid. Vitnesbyrdet viser at «enden» på den nåværende onde tingenes ordning snart vil komme. Vi bør derfor ’være på vakt’. — Matt. 24: 14, 36—44, vers 42 fra NW; Am. 5: 14.