En «veldig fremgang» i Salomonøyene

Selv om Selskapet Vakttårnets nye avdelingskontor i Salomonøyene er imponerende, er de episoder som førte til at det ble bygd, enda mer imponerende.

FOR 30 år siden var det tett skog der hvor den elfenbenshvite, toetasjes bygningen nå står. På den tiden satt det en ung mann i byfengslet like i nærheten. Han var fengslet for illegal virksomhet. Han leste ivrig i boken «Gud er sanndru», som en annen fange i fengslet hadde lånt ham. Ved å lese dette hjelpemidlet til bibelstudium, som er utgitt av Jehovas vitner, begynte Clem Fa’abasua å få verdsettelse av åndelige ting. Han ønsket å vite mer. Men det var ikke et eneste Jehovas vitne på noen av Salomonøyene.

Clem skrev etter mer litteratur, og snart begynte han å studere Bibelen pr. brev med et av Jehovas vitner i Australia. Uansett hvor Clem drog, snakket han om det han var i ferd med å lære. Hans innsats representerte det eneste glimt av åndelig lys på disse øyene i det sørlige Stillehavet 1600 kilometer nordøst for Australia.

Clem kunne ikke i sin villeste fantasi forestille seg at hans ensomme røst tre tiår senere skulle få tilslutning av over 500 andre. At det ved feiringen av minnehøytiden i 1981 skulle være hele 2624 til stede i 31 menigheter, kunne han heller ikke ha forestilt seg. Heller ikke ville Clem ha trodd at han 30 år på måneden etter at han ble fengslet, skulle komme til å sitte i et nytt avdelingskontor og vente på at innvielsesprogrammet skulle begynne.

Situasjonen i Salomonøyene har vært lik situasjonen i Lilleasia i det første århundre, da kristendommen gikk raskt framover. Den bibelske beretning forteller: «På denne måten hadde Herrens ord veldig fremgang og fikk stor makt.» (Apostlenes gjerninger 19: 20) At Guds Ord har hatt veldig fremgang på denne øygruppen, fremgikk tydelig av begivenhetene omkring innvielsesprogrammet den 20. og 21. juni 1981.

Hvem kom til innvielsen?

Mange Jehovas vitner hadde spart penger en stund for å kunne foreta den sju timer lange båtturen fra naboøya Malaita til byen Honiara på øya Guadalcanal. Da de kom, hadde de med seg sekker med rotfrukter, taro, søtpoteter, kassava og til og med noen levende kyllinger og griser. Et måltid skulle etter planen holdes om kvelden på lørdagen, som var innvielsesdagen. Hver menighet ønsket å bidra med noe.

Selv om Clem nå er høyt oppe i årene og fullstendig døv, er han fortsatt spesialpioner. Det vil si at han bruker mange timer hver måned til å hjelpe til med å utbre Guds Ord. Han fortalte de 688 som var til stede ved innvielsen, om de problemer som hadde gjort seg gjeldende i den spede begynnelse. Deretter ble det spilt et lydbåndopptak av en annen som også spilte en viktig rolle tidlig i 1950-årene — Les Carnie.

I 1955, fortalte Les Carnie, ’måtte jeg foreta en slitsom, 14 kilometer lang tur. Jeg måtte ta meg fram gjennom sumper, hvor det var krokodiller og moskitoer, før jeg kom fram til distriktet’. Han var det første vitnet som kom tilreisende til Salomonøyene. Med hans hjelp gjennomskuet mange av øyboerne tradisjonelle religionssamfunns falske læresetninger og hykleri. De hadde sett at to «religiøse» nasjoner under den annen verdenskrig hadde gjennombløtt øyene deres med blod. Øya Guadalcanal ble nemlig et brennpunkt under kampene i det sørlige Stillehavet.

En dag mens Carnie var om bord på en elvebåt, satt en ukjent innfødt gutt bak ham. Gutten henvendte seg til ham og sa på sitt morsmål, pidginengelsk: «For mange religioner, de ikke sanne, de si ’ikke drepe’, men alle sammen slåss. Meg ikke like dem. Meg tro samme som deg. Du vite hvordan skaffe bibel for meg?» Hvordan hadde denne unge gutten hørt dette? «Andre gutter fortelle meg,» sa han. Vi forstår altså at Guds Ord hadde «fremgang» ved forskjellige midler.

Lærere i Guds Ord

En spedlemmet mann med mørkebrunt ansikt og snøhvitt hår, John Cutforth, talte til forsamlingen under innvielsen. Han var den første reisende tilsynsmann i Salomonøyene. Han fortalte om sine turer sent på 1950-tallet til øya Malaita. Først måtte han gjennomføre en hel dagsreise på dekket av en liten båt, og deretter måtte han gå i opptil ti timer over fjellene på stier. Han ble ofte gjennomvåt under tropiske regnskyll. I mange områder av Salomonøyene faller det gjennomsnittlig fra 250 til 300 millimeter nedbør hver måned.

John lærte andre å utbre Guds Ord. Han følte stor glede når han nå så igjen mange av dem som hadde vært sammen med ham på noen av disse reisene over øya Malaita. De tjente fortsatt Jehova trofast etter mer enn 20 år. I sin tale nevnte han de ganger da interesserte hadde holdt dem oppe nesten hele natten med å stille spørsmål. Til slutt hadde noen av brødrene måttet ta seg en liten blund mens andre fortsatte å besvare bibelske spørsmål. Men denne iherdigheten lønte seg.

’Nå leder jeg bibelske drøftelser med hele 60 stykker! Jeg har kontakt med over 655 som nå er interessert i å studere Bibelen. Vær så snill å sende hjelp!’ Slik skrev en av spesialpionerene i et brev til Selskapet i 1959. Jim Smith, som også sendte en hilsen på lydbånd til innvielsesprogrammet, lot tankene gå tilbake til den tiden da det på Nord-Malaita var over 1000 mennesker som samtidig bestemte seg for å forlate sin gamle religion og studere Bibelen sammen med Jehovas vitner (riktignok var det ikke alle som fortsatte og ble Jehovas vitner). Mange av dem var analfabeter. Derfor måtte en undervise dem ved hjelp av billedprekener på tavler.

Hele landsbyer vil lære

Guds Ord hadde «veldig fremgang» i og med at hele landsbyer var ivrige etter å bli undervist av vitnene. Blant dem som kom for å hjelpe disse som var så ivrige, var et ektepar fra De forente stater, Charles og Carolyn Isbill. De bodde en stund i Salomonøyene. Under innvielsesprogrammet snakket de om de fysiske anstrengelser som var forbundet med å gå i mange timer på dårlige veier, og om den ensformige kosten de måtte være tilfreds med. Men de la vekt på at dette ble mer enn oppveid av de interessertes sterke ønske om å tilegne seg bibelske sannheter og av brødrenes kjærlighet.

Ikke engang et 20 år langt forbud mot bladene Vakttårnet og Våkn opp! forhindret åndelig vekst. Forbudet ble opphevet i 1974. Da bladenes opplag økte fra 3000 i 1975 til over 12 000 tre år senere, ble det helt klart at det var behov for en større lagerplass og ekspedisjon. Men hvem skulle oppføre den bygningen en trengte? Det er ikke mange faglærte arbeidere i Salomonøyene, og de få brødrene som er det, gikk i arbeid for å kunne sørge for sin familie.

Bygningsarbeiderne

En bestemte seg for å bruke ti unge brødre under ledelse av et australsk vitne, Rodney Fraser, som er bygningshåndverker. Men mange av disse unge brødrene hadde aldri brukt den slags redskaper som de nå skulle bruke! Likevel utrettet de forbausende ting. Av steinhard korall måtte de grave ut en 140 kvadratmeter stor tomt til en dybde av to ganger deres egen høyde! Dette gjorde de med hakke, spett og spade. Ungdommene ble et dyktig arbeidslag og lærte seg å støpe og mure.

De som tilhørte menighetene på øyene, hjalp til i helgene. Vitner som bodde langt borte, bidrog med mat og penger. Flere faglærte Jehovas vitner fra Australia sluttet seg til arbeidsstyrken og satte enda mer fart i arbeidet. Til slutt, etter nesten tre års arbeid, kunne alle glede seg over å se den ferdige bygningen. Den ligger i en skråning helt i enden av en gate omgitt av frukttrær og prydbusker. Den har et utseende som passer godt til dens formål.

«Avdelingskontor tilhører deg-meg vinner over hvert hus i lang by!» var den fornøyde konstatering som Jehovas vitner i Salomonøyene kom med på pidginengelsk da de så seg om på avdelingskontoret. Med andre ord: «Vårt avdelingskontor er den beste bygningen i byen!»

Vi kan absolutt si at ’Jehovas ord har hatt veldig fremgang’ i Salomonøyene. Den nye bygningen hvor avdelingskontoret nå holder til, vil være en konstant påminnelse om den økte innflytelse Guds Ord har på menneskene på disse jungeløyene.

[Bilde på side 9]

John Cutforth, en av de første reisende tilsynsmenn som besøkte Salomonøyene, er her i ferd med å undervise i Bibelens sannheter