Misjonærene fra Gilead-skolen — levende «anbefalingsbrev»
OM FORMIDDAGEN søndag den 4. mars i år var 1995 samlet i Jehovas vitners stevnehall i bydelen Queens i New York. Denne dagen skulle de 40 elevene i den 76. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead uteksamineres. Før dette, om fredagen, hadde 1040 vært samlet på Selskapet Vakttårnets farm, omkring 160 kilometer nord for byen New York, for å se noe av søndagens program på forhånd. De fikk også høre taler av Leo Greenlees og Theodore Jaracz, som begge er medlemmer av det styrende råd.
Karl Klein åpnet søndagens program ved å svinge taktstokken og lede forsamlingen i en innledende sang, sang nr. 155 fra Selskapet Vakttårnets nye sangbok. Resten av sangene var også hentet fra den nye sangboken, og alle likte dem svært godt. Etter at Daniel Sydlik hadde bedt en bønn, tok ordstyreren, Carey Barber, for seg et spørsmål som Peter stilte Jesus: «Vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal vi få?» Han anvendte Jesu svar på misjonærene: «Og enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få mangedobbelt igjen og få evig liv i eie.» — Matteus 19: 27, 29.
Lloyd Barry, som har vært misjonær i Japan, oppfordret elevene til å legge seg i selen for å lære et nytt språk. «Til å begynne med,» sa han, «kommer de nye ordene til å tumle omkring i hodet så alt går guruguru (rundt og rundt), som japanerne sier, når dere forsøker å lære språket botsubotsu (litt etter litt). Men det kan være at øynene deres vil pikapika (funkle) når dere begynner å tale språket, og når dere til slutt klarer å snakke det perapera (flytende).»
Milton G. Henschel kunne fortelle «hva som virkelig er hemmeligheten ved å lykkes» og ved å oppnå sann lykke. «Det er enkelt,» sa han. «Gå ut og del det gode budskap med noen. Da handler dere i samsvar med Jesu uttalelse om at ’det er en større lykke å gi enn å få’.» Charles Woody tilskyndte så misjonærene til å betrakte lite lydhørt distrikt «som en utfordring for deres dyktighet».
Ettersom misjonæropplæringen innbefatter to og en halv times praktisk arbeid nesten hver ettermiddag fra mandag til fredag, takket Vernon Wisegarver elevene for det arbeid de hadde utført i Selskapets 14 forskjellige avdelinger, og oppmuntret dem til å ’ha de sunne ord som sitt forbilde’.
De to lærerne ved Gilead, Jack Redford og Ulysses Glass, talte også. Redford, som har vært misjonær i Vietnam, minnet misjonærene om hvor viktig det er å ha visdom. Han spurte dem: «Vil dere bruke deres kunnskap på en god måte? Vær fast besluttet på å lære hele livet igjennom; lær ved å ta livets nedverdigelser med verdighet.» Glass tok i sin tale en etterligning av en gullbarre opp av en brun papirpose og sa: «Vår prøvde tro kan være av større verdi enn gull. Selv om vårt kjød i likhet med en papirpose kan bli skrukkete — det blir jo merket av påkjenninger, alderdom og sykdom — kan det fremdeles inneholde gullet — vår tro.»
Formiddagens avsluttende tale ble holdt av en som har vært medlem av Betel-familien i over 63 år, nemlig Frederick W. Franz, rektor ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Han minnet misjonærene om at deres bemyndigelse til å forkynne det gode budskap vil bli dratt i tvil av presteskapet. «Jesu Kristi bemyndigelse ble dratt i tvil,» sa han. «Det samme var tilfellet med apostelen Paulus. Paulus holdt fram dem som han underviste, og som ble disipler av Kristus, som sine levende anbefalingsbrev.» Franz sa at misjonærene kan vise til lignende anbefalingsbrev, og at «det vil være en glede for Jehova å vise fram deres anbefalingsbrev for hele universet og la dem være hans eget anbefalingsbrev overfor de oppstandne».
Formiddagens høydepunkt var utdelingen av eksamensbevisene. De uteksaminerte misjonærene ble sendt til Afrika, Mellom- og Sør-Amerika og forskjellige øyer — til i alt 16 forskjellige land.
Etter ettermiddagens Vakttårn-studium, som ble ledet av David Olson, fremførte elevene et musikalsk program som gav alle en smakebit av misjonærlivet. Deretter ble det oppført et skuespill som understreket hvor viktig det er å trakte etter spesielle privilegier i den hellige tjeneste.
Programmet ble avsluttet ved at John Booth bad en inderlig bønn om at Jehova rikt måtte velsigne arbeidet til hver enkelt av de nye misjonærene.