Det «folk» som fyller jorden med frukt

«I dager som kommer skal Jakob slå rot, Israel skal vokse og blomstre og fylle hele verden med frukt.» — JESAJA 27: 6.

1. Hvordan omtalte apostelen Peter det åndelige Israel?

KORT tid før Jerusalem ble ødelagt i år 70 e.Kr., skrev apostelen Peter om menigheten av Jesu Kristi disipler, som var blitt født som et «folk» i 33 e.Kr.: «Dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys. Før var dere ikke et folk, men nå er dere blitt Guds folk. Før hadde dere ikke fått barmhjertighet, men nå har dere funnet barmhjertighet.» (1. Peter 2: 9, 10) For en stor nåde Gud hadde vist dem!

2, 3. Hva er det åndelige Israel som Jehova Guds eiendom forpliktet til, og hva sammenligner Jesus Kristus det med i Johannes, kapittel 15?

² I dag, 1900 år etter at Peter skrev disse ordene, er det fremdeles en rest av dette åndsavlede «folk» her på jorden. Det består nå av mindre enn 10 000 åndsavlede, ifølge rapportene fra den årlige feiringen av Herrens aftensmåltid. De er ’et folk som er Jehovas eiendom’, og de må derfor «forkynne hans storverk, han som kalte [dem] fra mørket til sitt underfulle lys». Dette «lys» har i særlig grad skint siden «hedningefolkenes tider» endte i 1914.a (Lukas 21: 24, NTM) Som et spesielt ’eiendomsfolk’ for Gud, som sender dette underfulle lys, er de høyt verdsatt av ham. De er som en åndelig vingård for ham.

³ Vi husker at Jesus Kristus sa til apostlene, som representerte alle som skulle bli hans åndsavlede etterfølgere: «Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenene ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre.» — Johannes 15: 1—5.

4. a) Hvilken beskrivelse får Jesu sammenligning oss til å tenke på? b) Når har denne profetien fått sin oppfyllelse i nyere tid, og på hvem? c) Hvilken holdning har Gud ikke lenger til sitt folk?

⁴ Den sammenligningen som Jesus Kristus her kom med, minner oss om Jehovas ord i Jesaja 27: 2—4, hvor vi leser:

«Den dagen skal de si: Syng om den herlige vingård [en vingård med skummende vin, NW]! Det er jeg, [Jehova], som vokter den og stadig vanner den. Jeg vokter den både dag og natt for at ikke noen skal skade den. Nå er jeg ikke lenger harm.»

’Vingården med skummende vin’ svarer i vår tid til resten av de produktive grenene på det symbolske «vintreet», de åndsavlede kristne på jorden som tilhører det ’hellige folk’. De er følgelig forpliktet til å bære mye frukt. (Johannes 15: 5) Ifølge Jesajas profeti skulle sangen om ’vingården med skummende vin’ synges på den tid da Jehovas folk igjen hadde hans gunst. (Jevnfør Jesaja 27: 13.) Det betyr at oppfyllelsen av denne strålende profetien i nyere tid begynte å finne sted i etterkrigsåret 1919, og de historiske kjensgjerninger bekrefter at profetien er blitt oppfylt fram til nå. Jehova er ikke «harm» på sitt folk i dag, verken på resten av det ’hellige folk’, det ’folk som er hans eiendom’, eller på de lojale kristne som ser fram til evig liv på jorden. Barmhjertig viser han dem sin gunst, og det er forklaringen på deres åndelige velstand og det at de bærer mye frukt.

5. Hva fra denne billedlige vingården har gledet menneskene, og hva kan de regne opp?

⁵ Dette åndelige «folk» og dets nidkjære medarbeidere har vært som en produktiv vingård som har frembrakt mye «skummende vin». Det er en åndelig vin som gleder Jehovas og menneskers hjerte. (Dommerne 9: 13, EN) De som har oppnådd glede ved å drikke denne åndelige drikk, kan derfor synge og regne opp alt det den guddommelige vingårdsmann har gjort for denne symbolske vingården. Han har billedlig talt ’vannet’ den, slik at den har kunnet frembringe saftig, herlig, gledebringende frukt.

En kontrast — «vintreet på jorden»

6. Hva kommer til å skje med «vintreet på jorden», ifølge Åpenbaringen, kapittel 14?

⁶ Dette kan ikke sies om det som Bibelens siste bok omtaler som «vintreet på jorden». Om kort tid kommer følgende guddommelige befaling til å bli gitt til de himmelske eksekusjonsstyrker: «Send ut din skarpe sigd og høst druene av vintreet på jorden! for dets bær er modne.» Profetien i Åpenbaringen viser hva som så kommer til å skje: «Og engelen lot sin sigd gå over jorden og avhøstet vintreet på jorden og kastet frukten i Guds vredes store vinperse. Og vinpersen ble trådt utenfor byen, og det gikk blod ut av vinpersen like til bislene på hestene, så langt som tusen og seks hundre stadier.» (Åpenbaringen 14: 18—20, EN) Slik kommer det til å gå med den regjerende del av Satans synlige organisasjon på jorden; den er noe han har dyrket, og den er i opposisjon til det «sanne vintre», som har Jehova Gud som vingårdsmann. Det kommer aldri til å bli noen gjenopprettelse for «vintreet på jorden»!

7—9. Hvilke to oppfyllelser har Jesaja 27: 7—13 fått, og når?

⁷ Profetien i Jesaja, kapittel 27, er imidlertid en profeti om gjenopprettelse, først for det kjødelige Israels folk og så for det åndelige Israel nå i det 20. århundre. Det fremgår av det profetien sier i resten av kapitlet, versene 7 til 13. Vi leser:

⁸«Må en slå ham med det samme slag som en annen slo ham med? Eller må han drepes slik som hans drepte er blitt drept? Du gikk i rette med folket da du skremte det opp og jaget det bort. Du støtte det fra deg med din streke pust den dagen det stormet fra øst. Men slik skal Jakobs skyld bli sonet, og dette blir frukten når hans synd tas bort: Alle altersteinene skal han knuse, som når kalkstein blir knust. Asjera-pælene og røkelsesaltrene skal ikke bli stående. Den befestede byen ligger forlatt, en folketom boplass, øde som steppen. Der går kalver og beiter, de roer seg der og eter hver kvist. Når greinene tørker, brytes de av, kvinner kommer og tenner opp med dem. For dette folket er uforstandig. Derfor vil han som skapte det, ikke forbarme seg over det, han som formet det, viser ingen nåde.

⁹ Den dagen skal [Jehova] banke kornet ut av aksene fra Storelven til Egypterbekken, og dere, Israels sønner, skal samles inn, én for én. Den dagen skal de blåse i et stort horn. Og så skal de bortkomne i Assyria og de som er spredt omkring i Egypt, komme tilbake og tilbe [Jehova] på det hellige fjell i Jerusalem.» (Vers 7 fra NW)

10. Hvilken verdensmakt var den ledende på den tid Jesajas profeti ble nedskrevet, og hvordan gikk det med den da den prøvde å angripe hovedstaden i Juda rike?

¹⁰ På den tiden da Jesajas profeti ble nedskrevet, var Assyria blitt den fremtredende verdensmakt på jorden og hadde trådt i stedet for Egypt, den første i rekken av sju verdensmakter. Men Egypt eksisterte fremdeles som en underordnet makt. Tistammeriket Israel hadde revet seg løs fra det styre som ble utøvd av Davids kongehus av Juda stamme. Det var derfor byen Jerusalem assyrerkongen krevde fullstendig overgivelse av hvis den ikke skulle bli ødelagt. Men Jehova kjempet for Juda rike og tilføyde den hovmodige kong Sankerib et knusende nederlag. — Jesaja, kapitlene 36 og 37.

11. Hvilken verdensmakt var det som omstyrtet Juda rike, og hvordan omtaler Jesaja 27 dette?

¹¹ Det var derfor herskeren i en etterfølgende verdensmakt, den babylonske verdensmakt, som ble bemyndiget til å ødelegge den hellige byen Jerusalem og dens tempel. Ifølge Bibelen skjedde dette i år 607 f.Kr., og herskeren var Nebukadnesar. Han var den som bortførte fanger til Babylonia, og deres fangenskap skulle vare i 70 år. Det var med tanke på denne forestående ødeleggelsen av Jerusalem og det 70 år lange babylonske fangenskap at disse spørsmålene ble stilt:

«Må en slå ham [Israels folk] med det samme slag som en annen slo ham med?» (Jesaja 27: 7, NW)

Som aldri før i Guds folks historie (som strakte seg helt tilbake til 1513 f.Kr.) ble dette folket rammet av et knusende slag i 607 f.Kr. Dette slaget var nesten ensbetydende med ødeleggelse. Tallet på drepte i den beleirede byen Jerusalem var stort. Ja, Jehova så at det var nødvendig å gå så drastisk til verks. Han så at det var absolutt nødvendig å gå i rette med dem som skulle ha fortsatt å være hans venner, dem som han hadde vist velvilje, som han hadde inngått lovpakten med gjennom mellommannen Moses.

12. Hvilket spørsmål kunne Jehova inspirere profeten Jesaja til å stille når det gjaldt det Israel opplevde, og hvilken virkning hadde dette på Israels forhold til Jehova?

¹² Jehova kunne derfor videre spørre:

«Eller må han [Israels eller Jakobs folk] drepes slik som hans drepte er blitt drept?» (Jesaja 27: 7, NW)

Ja, for nå var det blitt nødvendig for Jehova å gå i rette med dem som en gang var hans begunstigede folk. Han ville ’skremme dem’ ved hjelp av krigshærene til den babylonske verdensmakt, den tredje verdensmakt i den bibelske historie. Han sa derfor:

«Du gikk i rette med folket da du skremte det opp og jaget det bort. Du støtte det fra deg med din sterke pust den dagen det stormet fra øst [noe som viser hvilken retning skremselen skulle komme fra].» (Jesaja 27: 8)

Etter slike innledende skritt kunne han jage bort det troløse folket som en gang hadde vært som en forbilledlig hustru for ham som hans synlige organisasjon på jorden. Nå viste han dem bort fra deres gudgitte hjemland til et land langt borte, hvor de ble holdt som fanger av babylonerne. Det var som om de midlertidig var blitt skilt. — Jevnfør Jesaja 50: 1.

13. Hvordan skulle Israels folk ifølge Jesajas profeti gjøre soning for å ha brutt Guds pakt?

¹³ Tiden var nå kommet til at Israels eller Jakobs folk skulle gjøre soning for sin «skyld» ved hjelp av mer kostbare ting enn de dyreofferne som ble frembåret på alteret i templet i Jerusalem. Jehova foreskrev følgende for sin hustrulignende organisasjon:

«Men slik skal Jakobs skyld bli sonet, og dette blir frukten når hans synd tas bort: Alle altersteinene skal han knuse, som når kalkstein blir knust. Asjera-pælene og røkelsesaltrene skal ikke bli stående.» (Jesaja 27: 9)

Oppfyllelsen av denne profetien ville i sannhet være et uttrykk for Guds vrede, og det med rette! De avguderiske Asjera-pælene og røkelsesaltrene skulle aldri mer bli reist blant hans tuktede folk.

14. Hvor øde skulle Israels land bli, og hvordan skulle det gå med det som et symbolsk tre?

¹⁴ Jehova viste hvilken øde tilstand hans forbilledlige hustru, det gamle Israels folk, skulle komme i:

«Den befestede byen ligger forlatt, en folketom boplass, øde som steppen.»

Det en gang så folkerike landet vil bli liggende øde og inntil videre bli et beitested.

«Der vil kalven gresse, og der vil den legge seg; og han [Jehova ved hjelp av sitt redskap] vil fortære dets grener. Når greinene tørker, brytes de av, kvinner kommer og tenner opp med dem [så de brennes].» (Jesaja 27: 10, 11, vers 10b fra NW)

Jehovas forbilledlige, hustrulignende nasjon ville på denne måten bli redusert til brensel som skulle kastes på ilden. Kvinner ville være sterke nok til å utnytte det som var igjen av den. For en sørgelig tilstand Israels forbilledlige, hustrulignende organisasjon dermed ville komme i! Men hvorfor ville deres ektemann, Jehova Gud, finne det nødvendig å ta slike alvorlige skritt? Hør:

15. Hva slags folk burde Israel ha vist seg å være, i betraktning av den spesielle måten Jehova hadde behandlet dem på, men hvorfor ble de lik de avgudsdyrkende nasjonene?

¹⁵ «For dette folket er uforstandig. Derfor vil han som skapte det, ikke forbarme seg over det, han som formet det, viser ingen nåde.» (Jesaja 27: 11)

Når vi tenker på alt det Jehova hadde gjort for å undervise og opplyse den organisasjonen som han på en vidunderlig måte hadde formet, forstår vi at israelittene burde ha vist seg å være et svært intelligent folk. De skulle ha vært så våkne og hatt så god dømmekraft at de kunne ha sett hvor meningsløst det er å tilbe avguder. Ja, de burde ha sett tomheten i den avgudsdyrkelse som ble utøvd av de uvitende folkeslagene som ikke stod i noe paktsforhold til den eneste levende og sanne Gud, Jehova. Men fordi han som hadde skapt og formet Israel, var usynlig, mistet de troen og valgte å vende seg til synlige, menneskelagde guder. Det førte til fall for dem. Gud ville ikke lenger forbarme seg over slike egenrådige mennesker eller vise dem nåde.

Utfrielse av fangenskapet

16. Hva måtte Jehova rette oppmerksomheten mot for å gjenreise sitt folk?

¹⁶ For at israelittene skulle kunne vende tilbake til sitt hjemland og gjenoppta den sanne tilbedelse, måtte Jehova nå rette oppmerksomheten mot Babylonia, som Storelven, Eufrat, rant gjennom. Ja, han måtte rette oppmerksomheten mot et område som lå så langt borte som Egypt, for hans folk var i landflyktighet der for å bli tuktet. Jehova måtte derfor oppfylle sin hensikt, som han så gav uttrykk for på denne måten:

«Den dagen skal [Jehova] banke kornet ut av aksene [slå ned frukter, EN] fra Storelven [Eufrat] til Egypterbekken [wadien ved den sørvestlige grensen til det lovte land], og dere, Israels sønner, skal samles inn, én for én.» — Jesaja 27: 12; jevnfør 4. Mosebok 34: 2, 5.

17. Hvordan utfridde Jehova sitt folk av fangenskapet, og hvem benyttet han som sitt redskap?

¹⁷ For å sende sitt folk tilbake til deres hjemland, Juda, måtte han riste løs det bortførte folket som frukt og dermed befri det. Han gjorde det ved å omstyrte verdensmakten Babylonia og la det medopersiske rike overta som den fjerde verdensmakt i den bibelske historie. I begynnelsen av sin regjeringstid utstedte den persiske herskeren Kyros den store et dekret om at Jehovas folk skulle settes fri og vende tilbake til Jerusalem for å gjenoppbygge Jehovas tempel. De vendte tilbake i 537 f.Kr., etter å ha vært i fangenskap i 70 år. — Jesaja 45: 1—7.

18. Hvordan må israelittene ha reagert da de fikk høre om Kyros’ dekret?

¹⁸ De tuktede israelittene i Babylonia, og også i Assyria og Egypt, var Jehovas eiendom, og han hadde rett til å riste dem løs som symbolsk frukt og utfri dem av deres ufrivillige fangenskap og på denne måten vise dem barmhjertighet og ufortjent godhet. Israelittene må virkelig ha gledet seg over Kyros’ dekret. De var sikkert ivrige etter å benytte seg fullt ut av den store muligheten de nå fikk. Hva var det så å si om denne lykkelige «dagen»?

19. a) Hvem var det forutsagt at de israelittene som hadde vært bortført til Assyria og Egypt, skulle tilbe? b) Hva ville dette bety med hensyn til tilbedelsen av Jehova på det sted hvor templet opprinnelig hadde ligget, og hvilket åndelig folk har dette betydning for?

¹⁹ «Den dagen skal de blåse i et stort horn. Og så skal de bortkomne i Assyria og de som er spredt omkring i Egypt, komme tilbake og tilbe [Jehova] på det hellige fjell i Jerusalem.» (Jesaja 27: 13)

Hva annet kunne det bety enn at det lovte land igjen skulle bli befolket, og at templet i Jerusalem skulle bli gjenoppbygd med tanke på tilbedelsen av Jehova, som skapte og dannet det gjenreiste Israels folk? Dette måtte skje i samsvar med det profeten Jesaja tidligere hadde sagt, i vers 6. Jehovas hjemvendte folks land skulle bli et land hvor det vrimlet av mennesker. De ville være forent i tilbedelsen av ham i hans gjenreiste tempel, selv om dette templet ikke ville være like storslagent og praktfullt som det tempel Salomo hadde bygd. Dette var en forbilledlig fremstilling av det som i vår tid skulle skje med «Guds Israel», som skulle fylle jorden med livgivende frukt. — Galaterne 6: 16; Jesaja 27: 6.

[Fotnote]

Hva vil du svare?

◻ Når og hvordan ble det kjødelige Israel tilføyd et «slag», slik det var forutsagt i Jesaja 27: 7 (NW)?

◻ Hvordan slo Israel ’rot’? (Jesaja 27: 2, 6)

◻ Hvem i nyere tid har oppfyllelsen av profetien i Jesaja, kapittel 27, betydning for?

◻ Hvordan er de blitt som en produktiv vingård som frembringer «skummende vin»?

[Bilde på side 13]

Jehova tilføyde Israel et kraftig slag i 607 f.Kr. ved hjelp av babylonerne