Vannflommen — en advarsel fra fortiden
I LØPET av menneskehetens lange historie har det inntruffet mange naturkatastrofer som har vært like store som eller enda større enn vulkanutbruddet i St. Helens. Men ingen av dem har kunnet måle seg med den voldsomme vannflommen i Noahs dager. Vannflommen var så stor og så ødeleggende at den har gjort et uutslettelig inntrykk over hele jorden.
Det finnes 150 særskilte legender om en vannflom i mange forskjellige deler av verden, deriblant i Babylonia, Roma, India, Australia og Amerika. Selv om disse legendene er forskjellige når det gjelder detaljer, stemmer de stort sett overens på disse punktene: Det var en moralsk årsak til vannflommen, det fant sted en global ødeleggelse av menneskeheten, og én familie overlevde i en ark eller båt. Bare en verdensomfattende katastrofe kunne gjøre et så dypt og varig inntrykk på folk.
En bibelkommentator skrev: «Overensstemmelsen mellom alle disse beretningene er en ubestridelig garanti for at overleveringen ikke er fri fantasi; en oppdiktet historie er individuell, ikke universell; denne overleveringen har derfor et historisk grunnlag; den er en følge av en begivenhet som virkelig har funnet sted i menneskehetens barndom.» Men hvorfor er en katastrofe som inntraff i en fjern fortid, en advarsel til den nålevende generasjon?
Det er spesielt viktig å merke seg de forholdene som førte til vannflommen. Likheten mellom dem og verdensforholdene i dag gjør at vannflommen er av betydning for oss. Den historiske beretning i 1. Mosebok i Bibelen omtaler disse forholdene på denne måten: «[Jehova] så at menneskenes ondskap var stor på jorden. Alle tanker som rørte seg i deres hjerter, var onde dagen lang. Da Gud så på jorden, var den fordervet; for alle mennesker over hele jorden gikk på onde veier.» — 1. Mosebok 6: 5, 12.
Datidens mennesker opplevde et totalt moralsk sammenbrudd, og alle deres tanker var onde dagen lang. Jorden ble derfor «full av lovløshet». (1. Mosebok 6: 11) De var fullstendig oppslukt av det materielle og av å tilfredsstille sine seksuelle lyster. Jesus Kristus henledet oppmerksomheten på dette da han sa: «I tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting [gav ikke akt, NW] før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.» (Matteus 24: 38, 39) De var bare opptatt av å få tilfredsstilt sine kjødelige lyster.
Noah hadde i flere år gitt en advarsel om vannflommen, men den daværende generasjon ville ikke tro på den. De hadde jo aldri opplevd en slik vannflom. Ettersom alt syntes å fortsette på samme måte som før, talte Noah for døve ører. De «gav ikke akt». De brydde seg ikke om at Noahs advarsel kom fra deres Skaper.
Men Gud sa til Noah: «Jeg har satt meg fore å gjøre ende på hver levende skapning; for de har fylt jorden med lovløshet. Nå vil jeg utrydde dem fra jorden.» (1. Mosebok 6: 13) Da vannflommen kom, ble Noah og familien hans bevart fordi de hadde gitt akt på advarselen og fulgt Guds påbud. Men hvorfor burde alt dette være av spesiell interesse for oss?
Parallelle forhold
Akkurat som i tiden før vannflommen, og særlig siden den første verdenskrig, er vold og lovløshet blitt helt alminnelig. Politiske stridigheter mellom forskjellige land har resultert i de mest ødeleggende og grusomme kriger i menneskenes historie. Volden har spredt seg til byene, til gatene og til hjemmene; den truer til og med turistene. Fjernsynsprogrammer, filmer og romaner dreier seg dessuten stort sett om vold.
En annen parallell har vi i den moderne livsstilen. Den nåværende generasjon er først og fremst interessert i å tilfredsstille sine seksuelle lyster og få oppfylt sine materielle ønsker. Verden over er vi vitne til et moralsk sammenbrudd som har medført seksuelt overførte sykdommer som har fått et epidemisk omfang. Ekteskapsbrudd, utukt og homoseksuelle forhold er alminnelig utbredt. I likhet med den generasjon som levde før vannflommen, elsker den nåværende generasjon kjødelige lyster og materielle eiendeler høyere enn Gud.
Siden Gud var full av «sorg» på grunn av den ekstremt onde handlemåte menneskene fulgte før vannflommen, er det ikke da rimelig å trekke den slutning at han føler det på samme vis i dag på grunn av den onde handlemåte som blir fulgt verden over? Burde ikke det han gjorde med verden i Noahs dager, være en advarsel til den nåværende generasjon? Er det ikke fornuftig å tro at Gud vil trekke den samme konklusjon som den vi finner i 1. Mosebok 6: 5—7? Da Gud så menneskenes ondskap, ble han «full av sorg i sitt hjerte. Han sa: ’Jeg vil utrydde fra jorden menneskene som jeg har skapt’». Gjennom bibelskribenter som skrev under inspirasjon, har Gud kunngjort at han skal fullbyrde en lignende dom over den nåværende nytelsessyke generasjon. Vi nærmer oss historiens største katastrofe.
De siste dager
Den bibelskribenten som under inspirasjon skrev det andre brevet til Timoteus, så framover til vår tid og beskrev de fordervede tilstandene som vi nå er vitne til verden over. I kapittel 3, versene 1—4, sier han: «Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da vil menneskene være egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige, snakke stygt om andre, være ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten respekt for det hellige, ukjærlige og uforsonlige, fare med sladder, mangle selvbeherskelse, være rå, likegyldige for det gode, svikefulle, oppfarende, innbilske. De elsker lystene høyere enn Gud.»
Jesus Kristus profeterte også om de siste dager for denne tingenes ordning. I sin profeti snakket han om den ekstreme brutalitet som vi har vært vitne til siden den første verdenskrig. Han sa: «Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike.» (Matteus 24: 7) Han snakket også om den lovløshet som tiltar så sterkt i dag, og om den frykt som menneskene har for framtiden. «Fordi lovløsheten tiltar,» sa Jesus, «skal kjærligheten kjølne hos de fleste.» (Matteus 24: 12, NW) Han sa også at «mennesker skal forgå av redsel og gru for det som kommer over jorden». — Lukas 21: 26.
Uttrykket «de siste dager» betyr det samme for den nåværende generasjon som det betydde for generasjonen før vannflommen, nemlig enden på den overveiende del av den menneskelige ordning. Ifølge 2. Tessaloniker 1: 8, 9 skrev bibelskribenten Paulus under inspirasjon at Gud gjennom Jesus Kristus skal føre «straff over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Deres straff blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt».
De som overlevde vannflommen, oppdaget at den generasjon som hadde eksistert før vannflommen, var blitt feid bort fra jorden. Menneskene og alt de hadde levd for, var borte. Det samme vil skje med den nåværende onde generasjon når Gud fører straff over den. «Om en liten stund er den ugudelige borte; ser du etter på hans sted, så er han der ikke.» — Salme 37: 10.
Det er mulig å overleve
Parallellen mellom generasjonen før vannflommen og vår generasjon omfatter ikke bare menneskenes ondskap og deres ødeleggelse. Akkurat som noen overlevde vannflommen, kommer noen til å overleve enden på den nåværende tingenes ordning. De som overlevde vannflommen, var ydmyke og levde ikke slik som menneskene i sin alminnelighet gjorde. De elsket rettferdighet, var lydige mot Gud og gav akt på hans advarsler. I 1. Mosebok 6: 8, 9 fortelles det at «Noah fant nåde for [Jehovas] øyne. . . . Noah var en rettferdig og hederlig mann blant sine samtidige». Apostelen Peter skrev om Noah og dem som overlevde sammen med ham, at Gud «ikke sparte . . . den gamle verden. Det var bare Noah, rettferdighetens talsmann, og sju andre han lot overleve da han førte storflommen over de ugudeliges verden». — 2. Peter 2: 5.
Guds profeter forsikrer oss om at en stor skare mennesker kommer til å overleve den kommende ødeleggelsen som Gud skal føre over denne ordning. Dette vil også være ydmyke mennesker som elsker rettferdighet og er like lydige mot Guds påbud som Noah var. Etter at salmisten har forutsagt ødeleggelsen av de onde, sier han: «Men de ydmyke skal ta jorden i eie, og de skal finne sin dypeste glede i den store fred.» — Salme 37: 11, NW; Åpenbaringen 7: 9, 13, 14.
Jesus forutsa at det gode budskap om Guds rike skulle bli kunngjort verden over i de siste dager. Det er på denne måten rettsindige mennesker som har mulighet til å få overleve, blir samlet inn. Jesus illustrerte dette i sin lignelse om atskillelsen av sauene og geitene. Og han avsluttet lignelsen med å si at de geitlignende urettferdige «skal gå bort til evig straff, men de [sauelignende] rettferdige til evig liv». — Matteus 25: 31—46.
Selv om vannflommen hører en fjern fortid til, tjener den som en tydelig advarsel for oss. Vi må ikke la være å gi akt på den. Beretningen om den ble skrevet for at ’vi skal lære av den’, som Bibelen sier. (Romerne 15: 4) Den er en advarsel mot å leve som denne voldspregede, nytelsessyke og materialistiske verden, uten å gi akt på vår Skaper. Gud forandrer seg ikke. Han tilintetgjorde den generasjon som levde før vannflommen, på grunn av dens ondskap. Av samme grunn kommer han til å fjerne den nåværende generasjon og dens politiske styreformer, materialistiske kommersialisme og falske religion.
For å få overleve enden på denne tingenes ordning må vi gi akt på advarselen fra fortiden. I likhet med de åtte som overlevde vannflommen, må vi vise at vi elsker rettferdighet. Og for å få overleve må vi rette oss etter det råd som blir gitt i Sefanja 2: 3: «Legg vinn på rettferd og ydmykhet, så blir dere kanskje spart på [Jehovas] vredesdag!»
[Bilde på side 7]
Akkurat som Noah og familien hans overlevde vannflommen, kan du være blant de lykkelige menneskene som får overleve enden på denne ordning