Hvorfor Réunion har så mange Rikets saler
OMKRING 640 kilometer øst for Madagaskar stiger den lille øya Réunion brått opp av det veldige Indiahavet. Selv om den bare er cirka 60 kilometer lang og 50 kilometer bred, er den kjent for sine vulkanske topper og sin periodiske flammeprakt. Det høyeste punktet er 3069 meter over havet. Det er den utslokte vulkanen Piton des Neiges (Snøtoppen). I den sørøstlige delen av øya ligger den aktive vulkanen med det treffende navnet Piton de la Fournaise (Ovnstoppen), som er 2625 meter høy. For et praktfullt syn den er når den har utbrudd om natten! Mange veier går i sikksakk opp og ned stupbratte bakker hvor en har utsikt over det som er blitt kalt Réunions skrekkinnjagende skjønnhet, en utsikt som rent tar pusten fra en.
Hvorfor så mange Rikets saler?
Réunions sanne skjønnhet ligger imidlertid i den måten mange av øyboerne reagerer på når de hører «evangeliet om riket», som Jehovas vitner forkynner. (Matteus 24: 14) Deres forkynnelsesarbeid der begynte i 1960, da det kom to heltidstjenere fra Frankrike. Nå, 30 år senere, er 1665 Jehovas vitner travelt opptatt med å utbre budskapet om Riket blant de 582 000 innbyggerne. Det vil si at det er ett vitne for hver 350 innbyggere på øya.
Denne veksten har ført til at vitnene har måttet bygge passende møtelokaler, slik at de kan fortsette sin tilbedelse og åndelige utdannelse. (Hebreerne 10: 24, 25) Tretten av Réunions 19 menigheter har allerede bygd sine egne Rikets saler. På grunn av de hyppige syklonene i dette området er disse salene solide mursteinsbygg som det krever mye tid — og penger — å oppføre. Hvordan har det så vært mulig å bygge slike saler, når de fleste av vitnene på denne øya har gjennomsnittslønn og store familier å forsørge? Med Bibelens ord er svaret at ’Jehovas hånd ikke er kort’. — Jesaja 59: 1.
Hindringer overvinnes
Tenk for eksempel på hvordan Jehova rørte folks hjerter slik at de fikk lyst til å hjelpe til med byggingen av Rikets sal i den lille byen Saint-Louis i den sørvestlige delen av Réunion. Da planene var blitt godkjent, sa en ungdom som er et av Jehovas vitner, og som går på skole for å bli murer, til læreren sin at det skulle bygges en Rikets sal ved hjelp av dugnadsarbeid. Læreren nøyde seg ikke med å komme og hjelpe til selv, men tok også med seg hele klassen til byggeplassen for at den skulle være med på gravearbeidet som måtte gjøres før grunnmuren kunne støpes. Senere donerte han det stålet som trengtes til grunnmuren.
Da over hundre dugnadsarbeidere kom sammen på en offentlig høytidsdag for å legge betong over et område på 190 kvadratmeter, ble de overrasket over å oppdage at byen hadde stengt av vannet. Hvordan kunne de blande betong uten vann? En av arbeiderne som kjente sjefen for brannvesenet, bestemte seg for å forklare denne vennlige mannen hvilken vanskelig situasjon de befant seg i. Litt senere kom det en brannbil til byggeplassen. Den inneholdt nok vann til prosjektet, og brannvesenet lot den bli der hele dagen! Det er forståelig at alle arbeiderne fikk lyst til å legge hele sin sjel i arbeidet.
Den måten andre hindringer ble overvunnet på, viste tydelig at Jehova hjalp til. På ett stadium i byggingen var man for eksempel kommet så langt med himlingen at man kunne sette opp de 22 spesielle lysarmaturene som var blitt bestilt åtte måneder tidligere. Men firmaet gav brødrene beskjed om at den modellen de ville ha, ikke ble produsert lenger. Hva kunne de gjøre? Måtte de forandre hele formgivningen og himlingen? Nei, for akkurat i rette tid fikk brødrene høre om en entreprenør på stedet som hadde lignende lamper for hånden som skulle ha vært brukt til en prosjekt som det aldri ble noe av.
«Hvor mange har du?» spurte de ham.
«Cirka 25,» svarte han.
Lampene ble straks kjøpt og installert.
En som nettopp hadde begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, ble dypt imponert over den fine bygningen etter hvert som det gikk framover med prosjektet.
«Si meg, er det noe annet dere trenger?» spurte han.
«Ja,» svarte en bror. «Vi trenger høyttalerutstyr.»
Den nyinteresserte tok da straks fram sjekkheftet og gav et beløp som nesten var nok til et helt nytt høyttaleranlegg. Slike bidrag og et generøst lån fra Selskapet Vakttårnets hovedkontor i USA hjalp menigheten til å fullføre denne fine Rikets sal.
På toppen av det hele hadde Saint-Louis menighet den glede at bror Carey W. Barber, et medlem av Jehovas vitners styrende råd, kom og innviet Rikets sal i desember 1988. Bror Barber skulle komme fra Selskapets hovedkontor i Brooklyn i New York for å innvie det nye avdelingskontoret på naboøya Mauritius. Da brødrene i Saint-Louis fikk høre om det, fikk de på bare tre uker samlet inn nok penger til flybilletter til ham og et medlem av utvalget ved avdelingskontoret på Mauritius, så de kunne reise fra Mauritius til Réunion. På grunn av veksten siden den gang har man måttet dele Saint-Louis menighet. Nå er det to menigheter som bruker den nye Rikets sal.
Æren tilskrives Jehova
Hva med de andre menighetene på Réunion? På grunn av den fine responsen på forkynnelsen av Riket er oppslutningen på møtene i Rikets saler 150—200 prosent i forhold til antall Jehovas vitner på øya. Så det er tydelig hvorfor det trengs mange Rikets saler på Réunion. Det er faktisk blitt bygd tre andre saler siden den i Saint-Louis ble bygd, og det betyr at det nå er 13 saler for de 19 menighetene på øya.
Æren for alt dette tilskrives Jehova, som har forutsagt: «Den minste skal bli til en ætt på tusen, den ringeste til et mektig folk. Jeg er [Jehova]. Når tiden kommer, vil jeg la dette skje i hast.» (Jesaja 60: 22) Som i andre deler av verden er denne profetien gått i oppfyllelse på denne vakre øya.