Den utfordring det er å så Rikets sæd i det sørlige Chile
HVILKEN herlig opplevelse er det ikke å gå på en stille vei på landsbygda i det sørlige Chile! Kuene beiter fredelig på marker som er omgitt av trær, og som bak seg har majestetiske, snødekte vulkaner. Du kan høre fuglene kvitre og bladene rasle i vinden. Trass i disse tilsynelatende idylliske omgivelsene blir de som sår Rikets sæd, stilt overfor utfordringer.
Har du lyst til å møte noen av våre pionerer eller heltidsforkynnere? Hva synes du om å tilbringe en dag eller to sammen med dem mens de forkynner det gode budskap? La oss først lytte til Jaime og Oscar når de beskriver de gleder og utfordringer som en slik dag i det sørlige Chile kan by på.
En dag i forkynnelsesarbeidet
«Vi begynner å røre på oss og merker kulden som har trengt inn i den lille boligen vår. Med ullsokker på bena og med lue på hodet kryper Oscar ut av sengen. Han fyrer opp i vedkomfyren, tenner på gassvarmeovnen for å få kulden ut av rommet og vender så tilbake til den varme sengen sin. Det er fremdeles mørkt utenfor, og vi kan høre regnet som fortsatt faller, slik det har gjort hele natten. Vi ser ut av vinduet og deretter på hverandre. Å, hvor deilig ville det ikke være å ta seg en fridag i dag! Da husker vi planene våre for dagen og arbeidet som må utføres i et isolert distrikt som ikke ble gjennomarbeidet året før. Vi føler oss motivert til å komme i gang.
Ennå før klokken er åtte, legger vi i vei med raske skritt og håper at noen vil tilby oss skyss, eller at det vil komme en buss, slik at vi kan komme fortere fram til de veiene som fører til de avsidesliggende husene og landsbyene i vårt distrikt. Her kommer det en traktor med en lav tilhenger med arbeidsfolk. Føreren stopper og lar oss få sitte på. Vi er glad for at vi takket være regnværet i natt slipper den vanlige opplevelsen å måtte kjøre omgitt av en støvsky. Mens vi skumper av sted, forkynner vi det gode budskap for landarbeiderne. Når tiden er inne til å forlate dem, gir vi dem noen blad. Hvor takknemlige er vi ikke for at denne kjøreturen har spart oss for å gå 12 kilometer!
Det kommer til å bli en lang dag som vil bringe oss på kryss og tvers i traktene for å finne dem som har et hørende øre. Da vi først begynte i vårt tildelte distrikt, kunne vi ikke forstå hvorfor folk var enig i det vi sa, men lot til å være uvillige til å ta imot bibelsk litteratur. Vi fant ut at dette ofte var fordi de ikke kunne lese. Vi finner derfor at det er nyttig å påpeke at litteraturen vår er en ypperlig gave å gi barn og slektninger, som på sin side kan lese innholdet for dem. De fleste av dem som vi snakker med, har ikke mye av denne verdens gods. Men ettersom de er glad for å dele det de har, med andre, har de ofte gitt oss egg, poteter, sukkerroer, løk, bønner, linser og bukkerter i bytte for bibelsk litteratur.»
Jaime har lært seg å komme med forslag når en beboer ønsker å gi et eller annet i bytte for den bibelske litteraturen han har mottatt. Hvorfor? Ved én anledning kom pionerene tilbake med 15 kilo grønnsaker, og en av dem måtte bære med seg en levende høne i feltvesken sin en god del av dagen! Jaime foreslår ofte merquén, et herlig krydder som er laget av spansk pepper og andre krydderslag. Beretningen fortsetter:
«Når vi krysser markene, støter vi på noen rucas [hjem] til de innfødte mapuche [som betyr «dette lands folk»]. Det er vanskelig å snakke med de eldre blant dette folket, for mange snakker bare sitt innfødte språk. Når yngre mennesker er i nærheten, tjener de ofte som tolk. Etter hvert som vi beveger oss lenger inn i området, treffer vi på mennesker som aldri har sett en bibel eller vært i en stor by, for eksempel i Temuco, provinsens hovedstad. Dette innebærer den utfordring det er å hjelpe dem til å forstå hvordan forholdene i verden stadig blir verre. Vi må gjøre dette gradvis ved å vise dem hvordan de lokale problemene gjenspeiler det som skjer andre steder.
Etter hvert som dagen skrider fram, krever de trette bena våre å få hvile. Været har skiftet mellom strålende solskinn og piskende regn, som gjør det umulig å bruke paraply. Nypløyde marker har fått gjørmen til å henge seg i tykke lag på støvlene våre. Når vi hører ordene Pase no más (Kom inn), går vi takknemlige inn på kjøkkenet og nyter varmen fra en vedkomfyr. Vi får servert en kopp ’kaffe’ som er laget av korn, og ferskt, hjemmebakt brød med surost. Å, denne innbydende duften av ferskt brød!
Med nye krefter tar vi fatt igjen og fortsetter til sent på ettermiddagen. Vi krysser marker som sjelden er skilt fra hverandre med gjerder, selv om en vil finne noen hveteåkrer som er omgitt av en buskvekst som kalles pica-pica, en eviggrønn gyvel med gule blomster. Ettersom solen snart går ned og vi må nå fram til en annen hovedvei for å rekke den siste bussen tilbake til byen, vil vår 20 kilometer lange vandring snart ta slutt.
Vi kommer hjem i god behold, trette, men lykkelige, for vi har hatt mange oppmuntrende samtaler med oppriktige mennesker. Etter å ha fått oss en matbit snakker vi litt om dagens opplevelser og kryper så til køys.»
Et besøk til Chiloé
Øyriket Chiloé består av en rekke små øyer. Den største øya er 180 kilometer lang og har grønnkledde åser som er skilt fra hverandre av små innsjøer. Og for noen betagende områder langs kysten og maleriske fiskerlandsbyer det er å se overalt hvor du går!
I byen Achao, som ligger på en øy like ved den største øya, finner vi Rubén og Cecilia. Da de kom dit i mars 1988, advarte presten på stedet folk om at de ’ikke måtte høre på det ekteparet som drog over hele øya og snakket om Bibelen’. Hans negative uttalelser førte til at noen ikke ville høre, mens andres nysgjerrighet ble vakt. Med tiden ledet Rubén og Cecilia 28 bibelstudier. Noen av studiene blir holdt med lærere, og fire av disse lærerne benytter Selskapet Vakttårnets publikasjoner «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig» og Min bok med fortellinger fra Bibelen i undervisningen i religionstimene på skolen.
Jehova har omsorg for disse arbeidsomme pionerene, som går opptil 34 kilometer til fots om dagen i det arbeid som består i å forkynne om Riket og gjøre disipler. (Matteus 24: 14; 28: 19, 20) En dag da Rubén og Cecilia gikk på en sti langs stranden, la de merke til at det ved lavvann var lett å finne mange choritos (en slags musling). Rubén begynte sin innhøsting, men hvordan skulle de få muslingene med seg hjem? Cecilia løste problemet. Hun brukte strømpene sine som sekker. Pionerene hadde nå de ingrediensene som skulle til for å kunne lage en herlig rett av skalldyr.
Like nord for Achao er to heltidsforkynnere av Riket, to spesialpionerer, knyttet til en liten menighet i Linao. Forkynnelsesarbeidet begynte der i 1968, og det første vitne for Jehova i Linao ble døpt i 1970. I fire år var denne broren alene i forkynnelsesarbeidet der og måtte utholde mye hån og spott fra familiemedlemmer og bekjente. I 1974 reagerte imidlertid hans kone positivt på Bibelens sannhet og ble døpt. Senere ble fire kjødelige brødre, fire søstre, fire onkler, seks nevøer og en svoger og hans kone døpt. Menigheten som ble opprettet der, bestod av én stor familie. Med tiden begynte tre av de fem brødrene å tjene som eldste og én som menighetstjener.
Luis og Juan er heltidsforkynnere som konsentrerer seg om å så Rikets sæd i Quemchi, en liten by som ligger 30 kilometer fra Linao. Hver dag klatrer de over gjerder, krysser områder med tett vegetasjon og trasker opp og ned åser, med vind og regn som stadige følgesvenner. For å komme til øyene i nærheten reiser de med små båter som går til øya Chiloé to—tre ganger i uken. De oppholder seg på en øy noen dager. En tur mellom øyene kan få en landkrabbe til å føle seg noe ille til mote, men øyboernes gjestfrihet og vennlighet mer enn oppveier dette. En annen forkynner av Riket sluttet seg til Luis og Juan, og sammen forsøker de å nå de 11 500 innbyggerne i sitt distrikt. Selv om økningen er liten, var Luis og Juan henrykt over at det var 36 til stede ved feiringen av minnehøytiden i 1989.
Tilbake til fastlandet
Idet vi fortsetter nordover, krysser vi Chacao-kanalen og kommer til fastlandet. I dette området arbeider pionerene Ramón og Irene i et meget stort distrikt som innbefatter isolerte grupper i Maullín, Carelmapu og Pargua. Jehovas vitner på øya Chiloé går til fots en hel time og tar deretter en transbordador (ferje) for å krysse stredet og overvære kristne møter i Pargua. Ramón reiser én time og 20 minutter med buss fra Maullín for å lede møter som vanligvis blir overvært av dobbelt så mange mennesker som det er forkynnere. Hvorfor tar det så lang tid å tilbakelegge en strekning på bare 38 kilometer? Fordi bussen stopper overalt langs veien for å ta med passasjerer som har med seg sekker med frukt, grønnsaker, poteter og løk og noen ganger også levende griser og høns. Det som det ikke er plass til på taket, havner inne i bussen. Resultatet av det hele er en lang reise med mange forskjellige lukter, synsinntrykk og lyder.
Ettersom svært få av disse pionerene har bil, betyr det å komme for sent til en buss en lang tur til fots, hvis da ikke noen tilbyr dem skyss. Da Ramón og en interessert som studerte Bibelen, satt på med en bil, spurte sjåføren: «Hvordan reagerer folk på arbeidet deres?» Han la merke til deres nysgjerrige blikk og sa: «Jeg er presten i denne landsbyen, og dere er Jehovas vitner. Jeg kjenner godt til arbeidet deres og liker bladene deres.» Det ble en rekke spørsmål og svar før han satte dem av i Pargua, hvor de kom tidsnok til møtet. Presten fikk sikkert andre spørsmål besvart etter hvert som han fortsatte å lese bladene våre.
Det er ikke alltid lett for Ramón og Irene å komme til de 20 hjemmene hvor de leder bibelstudier. Noen ligger på den andre siden av elven Maullín eller i en isolert fiskerlandsby og kan bare nås ved å benytte en liten båt. Selv om det kraftige regnværet kan virke avskrekkende, var det tydelig at den utholdenhet som ble lagt for dagen av dem og de 18 andre forkynnerne av Riket som bor spredt omkring i dette landdistriktet, gav resultater, ettersom 77 kom sammen til minnehøytiden.
I Los Muermos har heltidsforkynnerne Juan og Gladys ledet 23 bibelstudier. Lange turer til fots på sølete veier gir god lønn når Rikets sæd slår rot i hjertet til dem som lar seg undervise. I et isolert distrikt i den fjellkjeden som strekker seg langs kysten i nærheten av Estaquilla, gjennomarbeidet Juan og Gladys et område som det ikke var blitt forkynt i tidligere. De spurte en som de studerte Bibelen med, om han ville låne dem hesten sin for dagen. «Selvfølgelig,» svarte han. «Kan jeg få dra sammen med dere?» Juan ble snart klar over at dette måtte ha vært ved Jehovas ledelse. Det ville ha vært lett å gå seg vill i den tette skogen, men den interesserte kjente distriktet godt og førte dem til hus som ikke kunne ses fra fjellstiene. Ganske mørbanket etter å ha sittet på hesteryggen og gått til fots i ni timer spurte en av spesialpionerene den interesserte om hvordan han følte seg. Mannen svarte: «Det eneste jeg ber om, er at dere lar meg få bli med neste gang også.» Denne takknemlige personen fortsatte å gjøre fremskritt i åndelig henseende og ble døpt i januar 1988. Kort tid senere ble hans kone døpt på et kretsstevne.
Da kretstilsynsmannen var på besøk, gledet de 11 forkynnerne i Estaquilla seg over at det var 110 til stede på det offentlige foredraget. I en liten by med 1000 innbyggere like ved Los Muermos kom det 66 på minnehøytiden. Så det er mye å gjøre i dette vidstrakte området. — Matteus 9: 37, 38.
Lenger nord finner vi pionerene Alan og Fernando. Da de en dag gikk på en støvete vei, fikk de tilbud om å sitte bakpå lasteplanet på en lastebil. Da de senere stod på bakken igjen, måtte de le, for de var dekket med et tykt lag støv fra topp til tå. Humoristisk sans og gleden ved å lede 20 hjemmebibelstudier er en god hjelp til å overvinne slike ubehageligheter. Og forestill deg deres glede da 65 overvar minnehøytiden, og da de første to personene fra stedet sluttet seg til dem måneden etter!
Tvers over Bío-Bío
For å nå fram til sauelignende mennesker i nærheten av Andesfjellene er det nødvendig å krysse en 50 meter dyp kløft som gjennomstrømmes av de brølende vannmassene i elven Bío-Bío. Denne kryssingen foretas i en spinkel trekonstruksjon som holdes oppe av en kabel som er strukket tvers over kløften. Med en viss engstelse klatrer du oppi den og trekker i en spak som frigjør plattformen, slik at den glir nedover kabelen. Du klynger deg til rekkverket mens plattformen raskt beveger seg ut til midten av kløften, hvor den stopper. Når du har gjenvunnet pusten, drar du en annen spak fram og tilbake, og plattformen beveger seg langsomt over den andre halvdelen av kløften. Dette er så visst ikke noe for reddharer! Ikke desto mindre er det en søster som foretar denne ferden hver uke for å komme til en interessert som bor i en avsidesliggende fjellandsby.
Det gode eksempel som pionerer og andre forkynnere av Riket foregår med, oppmuntrer de interesserte som har et hjerte fylt av takknemlighet, til å gjøre seg tilsvarende anstrengelser for å overvære kristne møter. (Hebreerne 10: 24, 25) Én familie drar 40 kilometer på hesteryggen til elven Bío-Bío og går deretter 12 kilometer til fots for å komme til Rikets sal.
Hva er det pionerene gjenkaller i erindringen når de ser tilbake på det som har skjedd i årenes løp? Snødekte vulkaner, vakre marker og strømmende elver? Støvet, regnet, gjørmen og de lange turene til fots? Ja, men de minnes spesielt de vennlige menneskene som reagerte positivt på det gode budskap. Disse sauelignende menneskene er verd alle anstrengelsene. For en glede det er å så Rikets sæd i det sørlige Chile!