Guajiroindianerne reagerer positivt på det gode budskap
DEN eldre kvinnen som var iført en fotsid, svart drakt og satt i skyggen av et kjempesvært tre, så ut som om hun kom fra en helt annen verden. Hun snakket også et språk som lød fremmed i våre ører. «Kom tilbake,» sa hun begeistret. Idet hun pekte på 50 andre personer av samme rase som satt rundt henne, tilføyde hun: «Vi vil alle sammen at dere skal komme tilbake. Kom hver uke!»
Hvem var disse menneskene? Hvorfor var de så ivrige etter at vi skulle komme tilbake til tross for at de aldri hadde truffet oss tidligere? La oss fortelle deg om en dag vi tilbrakte blant guajiroindianerne som bor på Guajirahalvøya, i den nordøstlige delen av Colombia og den tilstøtende, nordvestlige delen av Venezuela.
De første inntrykk
Vi startet turen vår i Venezuelas hovedstad, Carácas, og det første stedet vi stoppet, var i Maracaibo. Da vi kjørte inn i byen, la vi merke til tre unge kvinner som gikk nedover gaten i lange, fargerike gevanter. Deres ansiktstrekk var annerledes enn gjennomsnittsvenezuelanerens ansiktstrekk — høye kinnben, brun hud og glatt mørkt hår. Vi la merke til den lette, yndefulle måten de beveget seg på, og dette første glimtet av guajiroindianere vakte vår nysgjerrighet.
Den dagen vi drog til Guajirahalvøya, var det klart og stille vær om morgenen. Innen formiddagssolen ble altfor varm, gikk 50 av oss om bord i en buss, begeistret over å ta del i den spesielle landsomfattende kampanjen som gikk ut på å bringe Bibelens budskap ut til avsidesliggende områder her i Venezuela. Vi satte kursen mot byen Paraguachón, som ligger ved grensen til Colombia.
Snart hadde vi byen Maracaibo bak oss og kjørte gjennom mange små byer og landsbyer, som alle sammen hadde et marked og noen boder der de solgte stoffsandaler og de lange, fargerike gevantene som kalles mantaer. Midt i hver landsby lå et pent torg og en kirke i pastellfarger som fikk det hele til å se tiltalende ut. Alle menneskene hadde indianske trekk. De så så annerledes ut enn oss, men som vi måtte minne oss selv om, var det de som var de ekte venezuelanerne.
På leting etter hus
Til slutt kom vi fram til vårt bestemmelsessted. Bussen vår kjørte inn til siden og parkerte ved en lav mur i skyggen av et tre med en enorm krone. På den andre siden av muren lå landsbyens skole — som var stengt fordi det var søndag.
Vi delte oss i to grupper, som gikk i hver sin retning på utkikk etter hus. Vi skulle invitere alle til et bibelsk foredrag som skulle holdes på guajiro klokken tre samme ettermiddag i skolegården. Evelinda, en innfødt guajiroindianer, fulgte med oss. Forhåpentlig ville vi lettere bli akseptert når hun var med, for selv om vi kunne snakke spansk, kunne vi ikke guajiro.
Straks vi kom utenfor landsbyen, ble det langt mellom husene. Da vi gikk nedover en lang, rett vei med tett krattskog på begge sider, slo en liten gutt på cirka ti år følge med oss og stirret på oss med utilslørt nysgjerrighet. Evelinda smilte til ham og fortalte på guajiro hva som var formålet med vårt besøk i området. Gutten, som het Omar, løp sin vei etter at vi hadde invitert ham til foredraget.
Vi svingte av fra veien og fulgte en grussti som fremdeles var fuktig etter et regnskyll tidligere på dagen. Vi fikk vite at slike stier ble benyttet som smuglerruter mellom Colombia og Venezuela. Luften var tung av dufter fra den frodige vegetasjonen. Den fuktige varmen var litt trykkende, men den la ingen demper på vår begeistring. I hvert fall ble det ubehaget vi hadde følt, glemt da stien gjennom tett tropisk krattskog plutselig utvidet seg og førte til en stor rydning — et typisk guajirogårdsbruk.
Ansikt til ansikt med guajiroen
Cirka 12 geiter med et vakkert hvitt, svart og gyllenbrunt mønster i pelsen lå i skyggen og tygde tilfreds. I en hengekøye mellom to trær lå en kvinne og ammet barnet sitt. Et par smårollinger lekte i nærheten. Kvinnen befant seg rett utenfor innhegningen til et hus som var bygd av leire og rør og hadde stråtak. Det var noen få åpne skur i området. Et av dem var åpenbart et kjøkken, der ilden brant på bakken blant noen store grytelignende krukker. Noen geiteskinn hang til tørk i nærheten.
En mann som stod ved grinden og så oss komme, løp i forveien og satte fram to stoler til oss i nærheten av kvinnen i hengekøyen. Evelinda hilste på mannen og kvinnen på deres språk og fortalte om det bibelske framtidshåp ved å bruke den illustrerte brosjyren Du kan få leve evig på jorden! Stedets fredelige omgivelser sa oss at temaer som internasjonale kriser eller den økende volden i storbyene ikke passet så bra her. Et av de andre Jehovas vitner i gruppen vår hadde forklart at siden guajiroindianerne er noe reservert av natur, er det viktig å vise varme og ekte personlig interesse fra starten av. «Vi spør ofte hvordan det står til med familien, hvordan høsten er, om det har regnet i det siste, og så videre,» sa hun. «Det gir oss anledning til å fortelle dem om Guds rike og til å vise at Jehova snart vil fjerne alle lidelser og også Satan Djevelen, som de er spesielt redd for.»
Da Evelinda snakket, gav tilhørerne uttrykk for at de var enige, og snart sluttet en annen kvinne og flere barn seg til oss. Vi visste fra før at guajiroenes lov gir en mann rett til å ha mer enn én kone. Kunne dette være tilfellet her? Dette fikk oss til å tenke på Yenny, en tiltalende, 21 år gammel guajiro som bor i Maracaibo. En velstående mann som også var guajiro, tilbød en bra brudepris for henne. Men foreldrene hennes, som ikke er Jehovas vitner, hadde hver sin mening om dette. Selv om moren gav sitt samtykke til ekteskapet, sa Yennys far nei. Frieren var allerede gift med Yennys søster!
Da Evelinda avsluttet sin presentasjon, tok mannen imot en brosjyre. Den kvinnen som stod bak ham, bad også om en, og vi var glade for å kunne imøtekomme hennes ønske. På det tidspunkt hadde resten av vennene våre i gruppen gått videre. Så etter å ha invitert familien til ettermiddagens foredrag, forlot vi stedet, da vi ikke hadde lyst til å gå oss vill i det ukjente landskapet.
En av de andre i gruppen fortalte hva han hadde opplevd. I en hengekøye lå en mann og lyttet oppmerksomt mens hans kone hentet noen forfriskninger — to glass chicha, laget av knust korn. Vår bror tok høflig imot drikken og drakk den. Senere fortalte Magaly, som han samarbeidet med, og som var guajiro, hvordan denne drikken blir laget. Vanligvis blir kornet knust med tennene! Hun klarte ikke å la være å le da hun så hvor blek han ble da han hørte det.
Det gjorde tydeligvis inntrykk på en annen vennlig indianer da han forstod hvilke anstrengelser vår bror hadde gjort seg for å nå fram til hjemmet hans med det bibelske budskap. Han hoppet ned fra hengekøyen sin, tok på seg en skjorte og ledet personlig vitnene til en boplass som lå godt skjult, og som var blitt oversett.
Da vi gikk over en annen rydning i skogen, der noen av vennene våre snakket med de voksne i familien, så vi en flokk små, nakne barn med oppsvulmede mager som stod helt stille under et tre. Vi fikk vite at tilstanden deres skyldtes en kombinasjon av feilernæring og parasitter. Mange av disse menneskene har verken innlagt vann eller elektrisitet. Det betyr selvfølgelig at de heller ikke har kjøleskap, vifter eller elektrisk lys.
Et overraskende frammøte
Formiddagen hadde gått svært raskt. Da vi gikk tilbake til bussen for å spise lunsj, lurte vi på hvor mange av dem vi hadde invitert, som ville komme til ettermiddagens bibelske foredrag.
Da klokken var kvart på tre, lurte vi på om vi som var kommet med bussen, ville bli de eneste som fikk høre det 45 minutter lange foredraget på guajiro som bror Eduardo hadde forberedt. Men den gang ei! Den første lille familien kom nå sjenert inn i skolegården. Familien må ha blitt forbauset over at alle ønsket dem velkommen. I løpet av de neste minuttene kom det mange flere, og noen av dem hadde tydeligvis gått langt. Familien som bodde på rydningen med de 12 geitene, var der også! Så annerledes kvinnen som hadde ligget i hengekøyen, så ut i sin stilige, svarte manta! Selv lille Omar, som vi snakket med på veien, var kommet, tilsynelatende helt av seg selv. Etter hvert som det kom andre, ble den lange betongtrappen som gjorde tjeneste som benk, fylt til siste sitteplass. Vår vennlige bussjåfør begynte da å dra ut seter av bussen som folk kunne sitte på under foredraget.
I alt 55 guajiroindianere satt og lyttet mens Eduardo holdt det bibelske foredraget. De forholdt seg imidlertid ikke helt tause. Når de var enig i et punkt taleren behandlet, mumlet og gryntet de for å tilkjennegi sitt bifall. Da han talte om at det onde snart vil bli fjernet, brøt den eldre kvinnen som er nevnt i begynnelsen av artikkelen, inn. «Ja, det finnes mye ondt,» sa hun, tilstrekkelig høyt til at alle kunne høre det. «Det er faktisk enkelte onde mennesker som sitter her akkurat nå. Så jeg håper at de lytter!» Bror Eduardo kommenterte på en taktfull måte hennes bemerkninger og gikk videre i foredraget.
Etter at foredraget var slutt, var det en i gruppen vår som tok et bilde. Guajiroene likte dette og spurte om de skulle holde opp hvert sitt eksemplar av brosjyren Du kan få leve evig på jorden! på neste bilde. Noen drog etter hvert, men andre ble stående og se oss gå om bord i bussen. De fikk oss til å love å komme tilbake og stod så og vinket til bussen var ute av syne.
Da vi kjørte derfra, følte vi virkelig at det hadde vært et privilegium å bringe det gode budskap om Guds rike ut til disse menneskene. For mange av dem var det aller første gang de hørte budskapet. Vitnene i Maracaibo snakket allerede om å dra tilbake. Ville denne historien få en fortsettelse?
En vellykket fortsettelse
Brødrene drog tilbake to uker senere og leverte mengder av bibelsk litteratur. Det ble foretatt gjenbesøk hos interesserte, og det ble startet hjemmebibelstudier. Dessuten overvar 79 indianere det offentlige møtet, som også denne gang ble holdt under åpen himmel. Ved denne anledningen forklarte brødrene at de på grunn av et kretsstevne ville komme tilbake om tre uker i stedet for om to. Indianerne ble forskrekket. «Vi kan jo være døde før den tid!» sa en av dem. De spurte hva et kretsstevne var. Det lød så fint at de bestemte seg for å bli med! Det ble ordnet slik at 34 av dem kunne overvære stevnet i Maracaibo, der brødre som snakket guajiro, hjalp dem til å få utbytte av programmet, som ble holdt på spansk.
Det er Jehovas vilje at «alle slags mennesker skal . . . komme til nøyaktig kunnskap om sannheten». (1. Timoteus 2: 3, 4) For en glede det er å se disse sannhetssøkende indianerne på Guajirahalvøya reagere så positivt!
[Ramme på side 26]
Bibelens sannhet beriker deres liv
Iris og Margarita, to tenåringer som er guajiroer, frydet seg over å se brosjyren Du kan få leve evig på jorden! Men de hadde et problem. De kunne ikke lese. Den forkynneren som besøkte dem, tilbød seg å hjelpe dem å lære å lese og skrive. Jentene ble snart begeistret over å kunne skrive og uttale navnet Jehova korrekt.
Etter hvert som de lærte mer, gjorde det enestående håp som Bibelen holder fram, dypt inntrykk på dem. De ble spesielt rørt over løftet om at alle mennesker vil kunne glede seg over frihet. «Livet her er veldig trist for oss tenåringer,» fortalte de. «Vi blir som regel giftet bort i svært ung alder, og faren for å bli voldtatt er alltid til stede.»
Det var en stor opplevelse for Iris og Margarita å overvære et kretsstevne i Maracaibo. Ansiktene deres gjenspeilte den glede de følte i sitt hjerte, spesielt mens sangene ble sunget. De ventet alltid ivrig ved døren når forkynneren kom for å lede bibelstudiet med dem, og de gikk aldri glipp av de offentlige foredragene som ble holdt i deres landsby. Disse unge jentene føler virkelig at den kunnskap de har fått om Jehova Gud og hans hensikt, har beriket deres liv.