Bruk og misbruk av religiøse bilder

STEDET er St. Petersburg. Datoen er 2. august 1914. Opprømte mennesker som svinger med ikoner, har samlet seg ved tsarens palass. Et alter er blitt reist midt i en stor sal. På alteret er det plassert et maleri av en kvinne som holder et barn i armene. Ikonet blir kalt «Gudsmoder av Vladimir». Folkeskaren betrakter det som Russlands helligste skatt.

Mange tror faktisk at ikonet kan utføre mirakler. I 1812, da russiske hærer marsjerte mot Napoleon, bad general Kutuzov foran dette bildet. Nå, etter å ha sendt sitt land ut i krig, står tsar Nikolai II foran det. Med høyre hånd løftet sverger han en ed: «Jeg sverger høytidelig at jeg ikke vil slutte fred så lenge det finnes en eneste fiende igjen på russisk jord.»

To uker senere foretar tsaren en pilegrimsreise til Moskva for å be om Guds velsignelse over sine tropper. I Uspenskijkatedralen kneler han og ber foran en stor, juvelbesatt ikonostasis — en vegg som er utsmykt med malerier av Jesus, Maria, engler og «helgener».

Disse religiøse handlingene kunne ikke forhindre en katastrofe. På mindre enn fire år led russiske hærer et tap på over seks millioner falne og sårede og mistet store territorier. I tillegg ble tsaren, keiserinnen og deres fem barn brutalt myrdet. Landet, som i århundrer hadde vært underlagt monarkiet, fikk nå et revolusjonært styre som var imot religion. Tsar Nikolais tillit til ikoner viste seg å være nytteløs.

Likevel har millioner av mennesker i Russland og andre land fortsatt å vise ikoner ære helt fram til denne dag. Dette reiser noen viktige spørsmål. Hvordan ser Gud på tilbedelseshandlinger som blir utført foran slike bilder? Og hva med det å ha slike bilder hengende på veggen hjemme?

Hva sier Bibelen?

Da Jesus var på jorden, var han lydig mot Guds lov, som var gitt gjennom Moses. Denne loven omfatter det andre av De ti bud, hvor det heter: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde, [utskåret bilde, EN] eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem [bøye deg ned for dem, The Jerusalem Bible] og ikke dyrke dem! For jeg, [Jehova] din Gud, er en nidkjær Gud.» — 2. Mosebok 20: 4, 5.

I overensstemmelse med dette påbudet tilbad ikke Jesus Gud ved hjelp av bilder eller statuer som var gjort av menneskehender. Hans tilbedelse var tvert imot i samsvar med hans Fars erklæring: «Jeg er [Jehova], det er mitt navn. Jeg gir ikke min ære til andre og ikke min pris til gudebilder [utskårne bilder, EN].» — Jesaja 42: 8.

Jesus forklarte dessuten hvorfor Gud skal tilbes uten bruk av materielle gjenstander. Han sa: «Den time kommer, . . . da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen med ånd og sannhet, ja, for Faderen ser etter slike som sine tilbedere. Gud er en Ånd, og de som tilber ham, må tilbe med ånd og sannhet.» — Johannes 4: 23, 24.

I likhet med Jesus underviste også hans sanne disipler andre i den rette måten å tilbe på. Apostelen Paulus snakket for eksempel ved en anledning til en gruppe greske filosofer som brukte bilder i tilbedelsen av sine usynlige guder. Han fortalte dem om menneskenes Skaper og sa: «Vi [bør] ikke forestille oss at Det guddommelige vesen er lik gull eller sølv eller stein, lik noe som er formet ved menneskelig kunst og oppfinnsomhet.» Senere forklarte den samme apostelen at de kristne «vandrer i samsvar med tro, ikke i samsvar med det [de] ser», og at de må ’flykte fra avgudsdyrkelse’. — Apostlenes gjerninger 17: 16—31; 2. Korinter 5: 7; 1. Korinter 10: 14.

En opplevelse apostelen Peter hadde, viser at han var snar til å korrigere enhver handling som kunne føre til avgudsdyrkelse. Da den romerske offiseren Kornelius falt ned for Peters føtter, protesterte Peter. Han reiste Kornelius opp og sa: «Reis deg; jeg er også selv et menneske.» — Apostlenes gjerninger 10: 26.

Apostelen Johannes ble på sin side så overveldet av de synene han fikk fra Gud, at han falt ned for føttene til en engel. Men engelen sa til ham: «Ta deg i vare! Gjør ikke det! Jeg er ikke annet enn en medslave av deg og av dine brødre, som er profeter, og av dem som holder ordene i denne bokrullen. Tilbe Gud.» (Åpenbaringen 22: 8, 9) Apostelen verdsatte denne veiledningen, og i sin kjærlighet skrev han ned denne hendelsen, slik at vi kan dra nytte av den.

Men hvilken sammenheng er det mellom disse opplevelsene og bruken av religiøse bilder? Jo, hvis det var galt av Kornelius å bøye seg ned for en av Kristi apostler, hva så med det å vise livløse bilder av «helgener» ære? Og hvis det var galt av en av Kristi apostler å falle ned for en levende engel, hva så med det å vise livløse bilder av engler ære? Slike handlinger er helt tydelig i strid med Johannes’ advarsel: «Små barn, vokt dere for avguder.» — 1. Johannes 5: 21.

Som hjelpemidler i undervisningen

Dette betyr ikke at bare det å ha et bilde av en bibelsk hendelse er ensbetydende med avgudsdyrkelse. Dette bladet gjør god bruk av illustrasjoner av bibelske begivenheter som en hjelp i undervisningen. Dessuten kan bilder med bibelske motiver brukes til å dekorere veggene i et hus eller en bygning. Men en sann kristen vil ikke henge opp et bilde som det er kjent at andre viser ære, og han vil heller ikke henge opp et bilde som gir en feilaktig framstilling av Bibelen. — Romerne 14: 13.

På de fleste av kristenhetens ikoner er Jesus, Maria, englene og «helgenene» avbildet med en strålekrans omkring hodet. Denne strålekransen kalles en glorie. Hvor har glorien sin opprinnelse? Et katolsk oppslagsverk (The Catholic Encyclopedia, 1987-utgaven) kommer med denne innrømmelsen: «Den er ikke av kristen opprinnelse, for den ble brukt av hedenske kunstnere og skulptører som symbol på de forskjellige guddommers opphøyde stilling og store makt.» Boken The Christians av Bamber Gascoigne inneholder dessuten et bilde fra Kapitolmuseet i Roma av en solgud med glorie. Denne guden ble tilbedt av de hedenske romerne. Senere, forteller Gascoigne, ble «solgudens glorie lånt av kristenheten». Ja, glorien er forbundet med den hedenske soltilbedelsen.

Er det passende av en kristen å ha bilder som blander sammen bibelske begivenheter med symboler fra hedensk avgudsdyrkelse, hengende på veggen? Nei. Bibelen kommer med denne veiledningen: «Hvilken overensstemmelse er det mellom Guds tempel og avguder? . . . ’«Gå derfor ut fra dem og skill dere ut,» sier Jehova, «og hold opp med å røre det urene»’; ’«og jeg vil ta imot dere»’.» — 2. Korinter 6: 16, 17.

Etter hvert som tiden gikk, begynte de som hevdet at de var kristne, å ignorere slik veiledning. Det utviklet seg et frafall, slik det var forutsagt av Jesus og hans apostler. (Matteus 24: 24; Apostlenes gjerninger 20: 29, 30; 2. Peter 2: 1) I begynnelsen av det fjerde århundre gjorde den romerske keiser Konstantin den frafalne kristendom til statsreligion. Nå begynte en strøm av hedninger å erklære seg for «kristne». En vanlig praksis blant disse var tilbedelsen av bilder av keiseren. De brukte også å henge opp bilder av sine forfedre og berømte mennesker. John Taylor forteller i sin bok Icon Painting: «I overensstemmelse med tilbedelsen av keiseren tilbad folk bilder av ham som var malt på lerret og treplater, og derfra var det ikke langt til det å vise ikoner ære.» På den måten ble den hedenske billeddyrkelsen erstattet av dyrkelse av bilder av Jesus, Maria, engler og «helgener».

Hvordan rettferdiggjorde kirkelederne dette?

Ifølge The Encyclopedia of Religion brukte kirkelederne de samme gamle argumentene som de hedenske filosofene. Menn som Plutark, Dio Chrysostom, Maxim fra Tyrus, Celsus, Porfyrios og Julian innrømmet at gudebilder var livløse. Men disse hedningene rettferdiggjorde bruken av gudebilder ved å hevde at de var hjelpemidler i tilbedelsen av usynlige guder. Den russiske ikonografen Leonid Ouspenskij innrømmer i boken The Meaning of Icons: «Kirkefedrene benyttet seg av gresk filosofi, idet de tilpasset dens oppfatninger og språk til kristen teologi.» — Jevnfør Kolosserne 2: 8.

Det var mange som fant det vanskelig å forstå at teologene kunne rettferdiggjøre det å vise bilder ære. «Det er bare de som er best skolert, som er i stand til . . . å skjelne mellom det å tilbe et ikon for det ikonet representerer, og det å tilbe selve ikonet,» sier John Taylor i boken Icon Painting.

Det Bibelen sier om religiøse bilder, er på den annen side lett å forstå. Det var noe Emilia, en kvinne som bor i Johannesburg i Sør-Afrika, innså. Hun var en ivrig katolikk og pleide å knele og be foran religiøse bilder. En gang banket et av Jehovas vitner på døren hennes. Hun ble svært begeistret over å se i den portugisiske utgaven av Bibelen at Gud har et navn, og at det er Jehova. (Salme 83: 18, Almeida) Da hun hadde studert Bibelen en tid, spurte hun: «Hva må jeg gjøre for ikke å mishage Jehova?» Vitnet pekte på bildene som hang på veggen hennes, og bad henne om å lese Salme 115: 4—8. Samme kveld, da mannen hennes kom hjem, fortalte hun ham at hun ville kvitte seg med de religiøse bildene sine. Det var han enig i. Dagen etter fikk hun de to sønnene sine, Tony og Manuel, til å slå bildene i stykker og brenne dem opp. Angrer Emilia på dette i dag, omkring 25 år senere? Nei, tvert imot. Hun har hjulpet både familien sin og mange av sine naboer til å bli lykkelige tilbedere av Jehova.

Det finnes mange slike opplevelser som denne. Som følge av Jehovas vitners verdensomfattende arbeid som består i å gjøre disipler, lærer millioner av mennesker å tilbe Gud «med ånd og sannhet». Du kan også få oppleve de velsignelser denne opphøyde form for tilbedelse gir, for, som Jesus sa: «Faderen ser etter slike som sine tilbedere.» — Johannes 4: 23, 24.

[Bilde på side 26]

Tsar Nikolai II velsigner sine tropper med et ikon i hånden

[Rettigheter]

Foto: C.N.